Land-distanseløperen

Det har fristet i flere år. Å tøye grenser. 2015 blir året jeg satser på ultralange distanser. Jeg luftet tanken på slike litt mer eventyraktige opplevelsesløp i et blogginnlegg etter forrige sesong. O pplevelsesrik løping . Med slik opplevelsesrik løping så mener jeg løp hvor fokuset ikke er rettet mot prestasjon og tidskrav, men løp hvor fokuset ligger her og nå, der og da. Ikke på kilometertider, pulssoner, passeringstider og persing. Forrige høst fant jeg ut at 2014 ikke var året for å prøve meg på ultradistansen. Med ei ny lita jente i hus ble denne sesongen litt for vanskelig å planlegge. den måtte bli som den ble. Og det ble jo egentlig ganske bra synes jeg. Nå er 2014-sesongen ferdig, og jeg er akkurat i oppstartsgropa for 2015-sesongen. Nå har jeg bestemt meg. Til sommeren skal det løpes to ultra-konkurranser. Jeg er allerede påmeldt en. 90 km i varierende vasa-terreng. Det blir mitt livs lengste løp. I 2012 gjorde jeg min hittil eneste ultraløps-prestasjon med å løpe p

Her følger en kjapp tallbasert oppsummering av treningsåret 2014. Det vil si fra 1. november 2013 til 31.oktober 2014. Tallene fra fjoråret er alltid litt artige å sammenligne med, og de er skrått fremstilt i et eget blogginnlegg fra i fjor : Sesongen 2013: Til Murmansk eller Roma? Fjoråret var jo altså et jubelår sett med mine løperøyne, med mer mengde og persing på det meste jeg deltok i over 3 km.

Jeg har sjelden løpt så fort, og jeg har sjelden følt meg i dårligere form. Det er en noe uvanlig kombinasjon. Vi har øynene våre plassert på fremsiden av hodet, noe som gjør at vi har et godt syn fremover.  Jeg er altså på Hytteplanmila og løper alt jeg er kar om.  Jeg åpner hardt og perser nesten på 3000 meter ved passering 3km-flagget. Blikket er festet fremover, og jeg er oppe på høydedraget etter snaue fire km. Jeg har god oversikt videre fremover, og  ser  teten er i ferd med å passere fem km, og etter dem følger det en rekke av løpere. Herregud! Jeg har jo et hav av løpere foran meg! Her er det mye fitte folk! (for å herme etter fitnessbransjens uttrykk) Dette er ikke hverdagskost for en løper fra landet som sjelden ser andre som løper. Vel, fra dårlig spøk til blodig alvor 1 års forberedelser Noen timer tidligere startet vi opp bilen fra Land og styrte med stø kurs mot Steinsletta utenfor Hønefoss.  Det fantastisk flotte arrangementet som alle burde få med seg mot

Det må være 20 år siden jeg sto og vurderte Brooks løpesko forrige gang. Det var den gang G-sport Dokka lå helt nord i Storgata på Dokka. Da var utvalget stort, og jeg kan huske jeg siklet etter toppmodellen med karbonsåle. Jeg antar Brooks trakk seg av en eller flere årsaker ut av det norske markedet, for det er ikke ofte jeg har sett særlig med Brooks-sko i de ordinære sportsbutikkene de siste par tiårene. Nå, 20 år senere, har jeg igjen siklet etter et par Brooks sko. Den engelske nettbutikken sportsshoes.com fristet med et par Brooks konkurransesko av typen T7 til en rimelig penge. Jeg klinte til, og etter ei uke var de klare til avhenting på mitt lokale postkontor. Det er ikke så ofte jeg kliner til med skokjøp på nettet uten å ha testet skoen først, men denne gangen ble fristelsen for stor. Etter litt googling av størrelsesguide for Brooks falt valget på UK9,5, eller 44,5 i vår målestokk. Jeg bruker normalt 45 i asics, så det var med en smule nervøsitet jeg presset foten ned i

Det er ikke hele tiden at oppladningen til løp blir helt fullkommen for en trebarnsfar. Det som er utfordring nummer en er kanskje å få nok timer på øuget. Denne helga var fylt opp med geburser for frøkna på fem, med alt som inngår i det. Når jeg da, kvelden før den store dagen, fant igjen gamle treningsdagbøker fra perioden 95-98, så gikk jeg på en smell. Klokka ble nesten ett før jeg kom meg i seng. Dette i kombinasjon med at 5-åringen våknet kvart over fem i påvente av å bli feiret med kaker og presanger på senga gjorde at jeg var litt tam i kroppen i timene fram mot løpsstart. Tiden min fra i fjor på 38.52 var den jeg var ute etter, men hadde bange anelser pga litt tam dagsform. Treningen de siste ukene viste at jeg hadde denne tiden innen rekkevidde. Før løpet På Dokka stadion samlet det seg mange lokale løpere med sine familier i tiden før start kl 13.00. Endel hadde kommet i mål etter å ha løpt og trimmet i den noe kortere 3-kilometeren. Etter et kjapt overblikk viste de

Jeg starter med en unnskyldning. Alle løpere har jo unnskyldninger. Både før og etter løp. Hvor ofte hører vi ikke løpere som klager over dårlige forberedelser eller ei litt skrantende helse? Som oftest kommer slike utsagn under oppvarmingen før konkurransen. Vi legger kanskje et litt stort press på oss selv, vi skryter på oss gode tider på treningsrunder, og intervallrekker som går til himmels. Uansett. Her er min unnskyldning denne gang: Løpebanen på Dokka stadion er ikke en vanlig løpebane. Det var en grunn til at jeg stilte i terrengsko. Underlaget er av litt ujevn grus, tidvis ganske løs, og tidvis innhyllet av ugras. Samtidig viste GPS-klokka mi at jeg hadde løpt 3130 meter når jeg kom i mål etter 7,5 runde. Og selvsagt stoler jeg fullt og helt på GPS-klokka mi i denne sammenheng... Hvorfor trenger jeg denne unnskyldningen? Jo, for jeg har jo i tidligere blogginnlegg sagt at jeg kanskje skal forsøke meg på å komme under 10.00 på 3000 meter i høst. Heldigvis har jeg ymtet frem

Dette er en oppdatering av en terrengskoanmeldelse i forkant av Birkebeinerløpet i juni. Jeg ser at innlegget har ganske mange treff, og jeg tenker det kan være aktuelt å bringe denne artikkelen frem nå i forkant av nordmarkstraveren, som er et løp hvor denne skoen vil være meget godt egnet etter min mening. Skoen er lett og smidig, og sitter som støpt på forskjellige varianter av skogsbunn. Skoen passer nok bedre for Nordmarkstraveren enn Birkebeinerløpet.  Innlegget er ikke på noen som helst måte sponset. Jeg synes skoen er knallgod, og ønsker bare å dele mine erfaringer med dere.  ____________________________________________________________________________________________ Erru godt skodd sa folk.... Jaaaaa sa folk. Å være dårlig skodd er ikke noe godt skussmål. Ikke i disse dager, og ihvertfall ikke i løpsmiljøet. Skofetisjistene vanker ikke lenger bare på Jimmy Choo, Berluti, Nine West og Skin Madden. Nå er det joggeshop, runningwarehouse, wiggle og løplabbet som er sko

  Landkarusellen har i år reklamert med Landsmesterskap i 5 km landeveisløp. Dette var satt opp som første løpet etter sommeren. Jeg har vært litt giret på å få til ei god 5 km-tid i høst, og tenkte at landkarusellens 5 km var en god anledning. Traseen er lettløpt, og går på asfaltert gangsti og lite trafikkert vei fra Dokka (Sollisvingen) til Odnes skole. Løypa er riktignok 5,3 km, så det blir ikke et ordentlig 5km-løp, men jeg får en pekepinn på hva jeg kan klare på en kontrollmålt 5 km. Før start Denne gangen var det lagt opp til sykling av samme distanse for barna. Henrik og Helene var med, så oppvarmingen ble etter deres premisser fra sykkelsetet. Det blåste litt motvind fra sør, men mindre enn fryktet. Det var få deltakere under oppstart av høstsesongen. Skolen hadde enda ikke begynt, og mange er kanskje ikke helt på nett enda. Det var et litt glissent felt av både løpere og syklister. Heldigvis var det et knippe halvgode løpere som kunne by opp til harde dueller. Knut s

IIIIK, DADADADA, IIIIIIK. Jeg må bruke hånda til hjelp for å løfte hodet fra puta. Eller, pute og pute. Et soveposetrekk stappet med dagens klær. Det har ikke vært medisin for en stiv nakke. Jeg vrir meg litt over til venstre og tar venstre hånd bak hodet og drar meg opp til halvveis sittende stilling. Den halvslappe luftmadrassen gir etter og jeg sitter på bar bakke. Jeg føler meg ikke akkurat våken og opplagt, men det gjør visst den lille frøkna ved siden av meg. Hun slår opp med store øyne i det hun ser det trøtte trynet på pappan sin. Med ren ryggmargsrefleks gir jeg henne smokken og legger kosekaninen mot kinnet hennes før jeg slipper det tunge hodet ned på den provisoriske puta igjen med fingrene krysset. Sovner hun igjen? Jeg har hørt stemmer i hele natt. Nå er det helt stille, og stillheten brytes kraftig av Hannas IIIIIIIK, VRÆL og PAPAPAPA. Heldigvis er ikke lyden så ulik måkeskrikene som av og til ljomer over campingen. Jeg vrir meg litt smertefullt mot høyre og kikker i spe

Vårsesongen er unnagjort. flere mindre og noen store konkurranser er lagt bak meg. jeg klarte to store mål på både fjellmaraton og birkebeinerløpet, under 1.20 og under 1.30. To halvmaraton på rappet tærer på psyken. Det var litt tungt å motivere seg til Birkebeinerløpet kun to uker etter halvmaraton på Beitostølen. Halvmaraton tærer mer på både kropp og sinn en kortere løp. Etter Birkebeinerløpet i midten av juni, hadde jeg ingen planlagte konkurranser foran meg på denne siden av sommerferien. Og godt var det. Jeg har ikke vært spesielt keen på å kjøre harde kvalitetsøkter. Jeg har kommet meg i joggeskoa jevnt og trutt, og sett lyst på løpinga, men det har blitt lapskausøkter etter hva jeg har følt for der og da. Under en sommeravslutning med jobben dro jeg på meg en kink i ryggen etter å ha prøvd med på gamle kunstner under en uformell sandvolleyballkamp.  For første gang i mitt liv har jeg hatt vondt i ryggen i mer enn ti minutter! Gjett om det var synd på meg!  Jeg regnet med at d

Egne forventninger før løpet Jeg seedet med selv i gruppe 3, med antatt sluttid på 1.32. Samme som i fjor. Jeg håpet å løpe bittelitt raskere enn i fjor, da jeg karret meg i mål på 1.30.22. Det var fristende å komme under en og en halv time. I fjor hadde jeg en knallgod løpsutvikling da jeg holdt igjen en del de første 8 km, og avluttet sterkt (relativt sett). I år tenkte jeg at jeg kunne spise inn mange sekunder frem til andre passeringspunkt ved Sjøseterveien etter ca 8 km. Jeg trodde også at jeg i år hadde evnen til å presse ganske bra hele løpet, og dermed også spise noen sekunder på den siste halvdelen. Jeg satte meg opp et offensivt tidsskjema ut fra fjorårets passeringstider, som skulle ta meg inn på 1.27. Mellomtidene ble tatovert inn på underarmen med blått blekk: 17.00 - 36.30 - 45.00 - 1.05.00 - 1.27. Selv om denne sluttiden ville plassert meg i pulje 1, så tenkte jeg at det passer bedre min psyke å starte i ei litt svakere pulje og heller ligge i teten i denne.

Itte si tia, itte si tia! ...ropte jeg av full hals til Knut Lium. Han sto ved 19,5 km og så på klokka i det jeg nærmet meg ham. Jeg var i kjelleren og orket ikke å høre at jeg lå på nippet til å kunne klare å bikke under et eller annet rundt tall. Jeg orket ikke noe jag mot mål. Mantraet til Arne Mjelde Sæther ljomet rundt i huet mitt: Redd stumpa! Redd stumpa! Det er kanskje ikke den mest offensive psykologiske taktikk i en konkurranse.... Nøyaktig en time og 14 minutter tidligere begynte jeg å løpe glad og fornøyd fremover i dette landskapet

Landkarusellen har i mange år hatt et av løpene sine på Land museum, I år ble det ikke gjort noen unntak. Kuperte grusveier og kronglete stier var det føttene måtte forholde seg til denne gangen også. Nok en gang var det fire runder for de voksne på tilsammen 3200 meter.

Erru godt skodd sa folk.... Jaaaaa sa folk. Å være dårlig skodd er ikke noe godt skussmål. Ikke i disse dager, og ihvertfall ikke i løpsmiljøet. Skofetisjistene vanker ikke lenger bare på Jimmy Choo, Berluti, Nine West og Skin Madden. Nå er det joggeshop, runningwarehouse, wiggle og løplabbet som er skofetisjistenes hellige gral. Lavdrop og nulldrop i alle merkevarianter. Wibrams fem tær, Vivos minimalisme og Hokas maksimalisme. Nike free og Asics 33. Jaggu klarte dom å få utstyrshysteriet inn i den enkleste sporten av dem alle, løpingen.

Dokka stadion en solfylt sommerdag. Vil det komme tartandekke her noengang mon tro? 1500 meter. På bane.  Jeg kan ikke tenke meg en mer skummel distanse. Dette er distansen som gir meg størst sympatikusaktivering  (eller angst om di vil) I likhet med åttetallet på Lyngstrand forrige onsdag, som vi måtte løpe fire ganger, så er også 1500 meteren kjennetegnet ved en forferdelig tredjerunde. På tredjerunden knekker hofta mi som regel sammen, og assosiasjonen går til søsknene fra Kleiva . På tredjerunden bruker ikke lenger forfoten ta bakken med smidig snert og eleganse, fotisettet er da et stivt klask av hælen som deiser i bakken.

Æhhh! Jeg løper alt jeg er kar om. Men luka frem til andre- og tredjeplassen er for stor til at jeg klarer å tette den før målstreken passeres. Jeg hiver kraftig etter pusten, og angrer samtidig på at jeg ikke starten spurten tidligere. Jeg får aldri helt taket på denne sisterunden. Det er for mye terrengvekslinger. Plutselig er siste motbakken der og jeg er for sent ute. Til tross for tunnelsynet skimter jeg Henrik stå og heie på oppløpssiden. Han er rød i ansiktet etter sin kjappe runde i åttetallet. Dette fine og utfordrende åttetallet som jeg roser hver gang jeg snakker om det. Jeg roser det på førsterunden. På førsterunden er jeg frekk og freidig. Jeg flyr over det ujevne terrenget, subber nesten nedi med hånda i svingene og setter føttene perfekt ned i virvaret av røtter. På andrerunden er jeg litt mer likegyldig, terrengteknikken er ikke like effektiv. På tredjerunden er jeg forbannat over hver minste lille sving og ujevnhet i underlaget. På fjerderunden er jeg overrasket over h

Da er Viggaløpet fullbyrdet. Det var med de vante sommerfuglene i magen jeg sto opp i dag tidlig. Etter vanlig "ut-av-døra-kaos" 13 minutter etter skjemaet var vi på fire hjul i retning sørover mot Hadeland. Hele familien på tur, og Astraen med sprengt baksete etter å ha klint inn tre barneseter i en litt for liten bil...

På lørdag kommer sesongens første formtest. At jeg i det hele tatt stiller til start i Viggaløpet er ganske så formidabelt. I vinter antok jeg at hele vårsesongen kom til å gå med til gradvis opptrening av akillesen, og at all fartstrening var bannlyst. Men opptreningsperioden har gått som en drøm. Med mine impulsproblemer når det gjelder løpsbeherskelse så trodde jeg at en slik akilleshæl ville sette meg ut av spill for en lang periode. Nettopp fordi jeg ikke ville klare å holde igjen lenge nok. Men en tilbakeføring til normal trening har gått bortimot knirkefritt. Eller ihvertfall nesten normal trening. De siste tre-fire ukene har jeg trent som før, med unntak av harde og korte intervaller med lette sko. Jeg har løpt mange rolige og etterhvert lange turer. Jeg har også løpt 8-10 hurtige langkjøringer på både mølle og asfalt.  

Påska 2014 er sen og snøfri i dalstroka innafor. Det er flækkbært på skyggesidene og blåveisføre på solsida. Et kvarters kjøretur oppover i lia, og du kommer til meterhøye snøplogkanter og nykjørte langrennsløyper. Som løper er det ikke tvil om hvor ferden skal gå. Som påskeferierende er jeg litt mer usikker. Men enn så lenge har jeg ikke tatt påskeferie.  Palmehelga har i mange år hatt en spesiell plass i mitt løperhjerte. I gamle dager, når Land f.i.k. fortsatt var fremadstormende ble palmehelga brukt til treningsleir i Gøteborg. Nærmere bestemt i Slottskogen, og Slottskogsvallen stadion. Der unngikk vi snøen i det indre Østlandet, og fikk tre dager med kraftig overload på trening. Jeg har klare minner fra mårråøkter i terskelfart og heidundrandes syreintervaller på ettermiddagene. 

Det nærmer seg konkurransesesong.... Jeg hadde en god sesong i fjor, med solid pers på 10 kilometer med 37-blank, samt en del gode konkurranser på litt mer utradisjonelle distanser. I år har jeg ikke satt meg noen harde mål, og latt treninga komme som det har passet. Men med en god sistesesong, er det ikke lett å gå inn i ny sesong med dårligere form. I november ble jeg tatt av Hadds approach to distanse running, og gikk inn i vintersesongen med rolige, rolige langturer, og rolige hurte langturer, såkalt Hadd sone 1 og Hadd sone 2. Det vil si at de hardeste øktene ikke skulle gå hardere enn sone 2 (OLT's gode gamle skala). Ved nyttår kom akillesskaden og ødela for mitt antatt knallgode Hadd-opplegg. I hvertfall et optimalt Hadd-opplegg. Januar, februar og mars har blitt litt annerledes sånn treningsmessig. Ingen løping i januar, en gang i uka i februar og ca tre ganger i uka i mars. I tillegg har det blitt noen skiturer... og litt ellipse.... og spinningsykkel... samt litt styrke.

Dette var bildet jeg blogget noen dager etter at akillesen gikk fra murring til smerter for litt over to mnd siden. Flytebrygger de luxe ble innkjøpt. Godt fall fra hæl til tå, mjuk og god polstring i mellomsåla og pronasjonskile på innsiden. Bedre kunne vel ikke den ømme akillesen min ha det. Med disse skulle jeg etterhvert begynne å lure tilbake kilometre i beina.

Toppidretten er i en unik posisjon når det kommer til påvirkningskraft, påvirkningskraft i forhold til folkehelse. De setter standarden og er toppen av kransekaka i norsk idrett. Her finner vi kremen av ungdom. Toppidretten er det ypperste av idretten servert på sølvfat rett inn i de norske stuer og førstesidestoff i aviser. Toppidretten er idrettens kommunikasjonssjef. Samtidig er toppidrett, idrettens underholdningsavdeling, det er sirkus og levende reklameplakater. Idretten har et viktig samfunnsansvar. Det medfører følgelig noen vanskelige problemstillinger å forholde seg til når det gjelder folkehelse og utjevning av sosiale helseforskjeller.  Barneidretten hadde hatt det så innmari mye bedre uten toppidretten. Dagens næringsliv har skjønt at vi er midt inne i en treningsbølge, og at trening, treningsmetoder og treningsutstyr er sosialt rangerbart. DN Aktiv drar ut meter på meter med spalter om treningsfarsotter, superbirkebeinere, Norseman-finisher-intervjuer, lunsjløping... også

Hvem skal jeg legge meg i armene på?  Alfredssons, Kongsgaard, Aaron Antonovski,  McDougall eller meg selv?  Jeg føler meg stort sett ganske robust og usårlig, men akkurat nå for tiden er akillesen min blitt min akilleshæl. Begrepet akilleshæl ofte er et uttrykk for et sårbart punkt på noe som ellers er robust og usårlig. Kanskje muttern glemte å dyppe min akilleshæl når vi badet i Dokkaelva i barndommen akkurat som moren til Akilles i den greske mytologien ville gjøre ham usårbar ved å dyppe han i elva Styx men glemte akilleshælen. Akkurat det gjorde at han ble drept av en pil som traff denne hælen. Kan min akillestendinose, om ikke føre til min død,  gjøre kål på min løping?  Aldri før har akillesen min fått så mye fokus, omsorg og omtanke. Hadde mitt afferente nervessystem blitt avtegnet hadde akillesen blitt det største organet,  ikke hender og lepper som på den avbildede "kortikale homunkulus".

Det er lenge siden jeg har vært så spent på jule- og nyttårsfeiringa. Ikke pga pakkene under treet, men pga en litt "spesiell" timing av vårt tredje barn. På forsommeren slo jordmor fast at terminen skulle være 2. januar. Skulle det bli julefeiring på fødestua? Eller kanskje jeg måtte ta med meg fyrverkeri som en del av håndbagasjen? Selv er jeg født i november og var klassens yngste ( i tillegg til at jeg var sist i alfabetet...). For det første er det ganske gørt å være det de første 20 årene av livet. For det andre sier statistikken en del i forhold til når på året man er født. Barn født tidlig på året opplever i større grad mestring av skole og idrett enn de som er født sent på året. Men terminen kunne vi ikke gjøre noe særlig med. Har man gjort A må man saktens bare forholde seg til det som skjer videre. Når vi ikke hadde noen mulighet til å styre nedkomsten måtte vi til en viss grad helgardere oss på begge sider av årsskiftet. Vi klarte å sanke flere gode a