Land-distanseløperen

Klørne ble aldri kvesset. De ble slipt ned...Jeg begynner å komme over nederlaget. Det var fryktelig skuffende å dra på meg en atypisk lungebetennelse tre dager før UltraBirken. Flere i slekta hadde hatt det noen uker og minstefrøkna hadde hatt noen netter med feber. I forrige blogginnlegg skrøt jeg av at mai måned var tidenes treningsmåned..... En litt sliten trebarnsfar var nok lett mottakelig for alskens virus og bakterier. Jeg ble akkurat så dårlig som menn kan bli når sykdom inntreffer og måtte ty til legevakta søndagen for to uker siden. Nå, en antibiotikakur og to uker senere begynner jeg å komme litt i siget igjen. Fortsatt lett hostende, så jeg har ikke prøvd trene særlig hardt enda. I slutten av forrige uke ble det to rolige halvtimesturer før det gikk til Helvete.

Nok sagt.

312 kilometer i mai. 33 timer i lett arbeidstrav. Tidenes mestløpte måned til meg og være. Tidligere ville en slik periode vært preget av såre bein, ømme muskler, gnagsår, blodblemmer og træler. Men noe har skjedd. Jeg blir ikke like preget av slike, for meg, store treningsmengder. Det kan kanskje også være et resultat av at jeg løper saktere og mer i terrenget. Det er langt færre harde økter med lettvektssko og intervaller. Foto: SLIL-Friidrett, Sæmund Moshagen Løpssesongen er godt i gang og konkurransene har florert i halvannen måned. For min egen del har jeg ikke løpt en ordentlig konkurranse ennå. Jeg slengte meg med på et løp i Land løpskarusell . En 2.5 km lett kupert løype i Hov sentrum. Merkelig nok hadde jeg fart i beina, og løp den med ei snittkmtid på 3.17. Spørsmålet er om jeg klarer å holde halvparten av farten 25 ganger så langt...