Land-distanseløperen

Som nevnt i forrige innlegg kom fridagen i går, med en utflukt for å se litt mer av Kenya, nemlig Rift valley og Lake Baringo. Turen til Lake Baringo tok omtrent tre timer. Vi satt i en god gammel matatus, og veien ned til riftdalen startet bra. Det var fin asfalt og relativt lite trafikk. Det er et relativt lite befolket område av Kenya vi er i. Det er en del dyrket mark, folk har noen kuer, høner, geiter og sau samt noen jordlapper som de dyrker sine grønnsaker. Slik sett har de alt de trenger. Kanskje de lager litt kull, eller overproduserer enkelte grønnsaker som de selger. Med jevne mellomrom dukker det opp noen små klynger med hus og en skole. Skoler er det overalt. Men det trengs sikkert, for det kryr av unger. Sjåføren vår, som selv har en unge på tre år, sier at de begynner på skolen det året de fyller fire. Vi bruker ca en time ned til bunnen av Riftdalen, Kerio valley som det her heter. Her krysser vi Kerio river. Allerede her, relativt tidlig på morgenen, kjenner

Kenyaeventyret fortsetter. Det føles som vi har vært her en evighet. Inntrykkene er så mange, og så store at tidsregningen blir en helt annen. Vi har faktisk kun vært her i fire døgn. Vi har klart å fortsette med to løpeøkter om dagen. Jeg har hele tiden vurdert alternativ trening, men gitt etter for gruppepresset. Beina går seg til etter  10-15 minutters løping. Vi har kjørt samme type økter alle sju gangene. Moderate til hurtige langturer på mellom 10 og 13 km. I går tidlig skulle jeg og Geir Arild løpe 7-8 kilometer før vi skulle plukke opp kamerasekken og løpe videre ned til Kamenari stadion. Den tidligere nevnte friidrettsbanen med jord. Vi ville få med oss at de lokale kjørte” speedwork and intervals”. Mårråøkta var den verste til nå, sånn smertemessig. Både lår og kneskåler krangler. Vonde bein kan føre til litt tyngre steg…og ikke minst, Mzungos can't run... På tur fra HATC og mot Kamenari stadion måtte vi ned en liten ulendt sti, og jeg klarte å spenne atti ei rot

Som sagt var jeg ganske kjei ved ankomstdagen, lørdag. Vi fikk likevel klemt inn ei økt før middag kl 19.00. Jeg var ikke veldig keen på noen lang tur, ei heller en tur med nøye klokking av kilometertider. Men Arne og Geir Arild fikk meg med. Pulsen i det jeg satte på meg klokka var i høyeste laget. Jeg måtte stå rolig ei stund før den gikk under 80. Det er 25 slag over normalt før jeg legger i vei. Arne guidet oss rundt i ei kjent 11-kilometerssløyfe. Starten føltes lett, men det var nok pga nedoverbakke. Ei lita stigning, og pulsen dundret rett opp i sone 3, midt på 150-tallet. Beina var tunge som bly og pusten hørtes på 10-15 meters avstand. Det var en fantastisk runde Arne guidet oss igjennom, men jeg hadde mer enn nok med egne interne prosesser resten av runden. De fire siste kilometrene lå jeg og vaket i grenselandet mellom sone 3 og 4. Jeg og Geirbror bøyde av mot slutten og lot Arne løpe alene den siste ekstrasløyfa. Vi klokket oss inn igjen på HATC på akkurat 55 min og 10 ki

Vi landet i Eldoret kl 11 i går, lørdag. Lite søvn på flyene gjennom natta. Heldigvis var det lite folk på den midterste flyvningen mellom Doha og Nairobi. Da fikk jeg stablet sammen lemmene slik at jeg fikk ei noe hali brukbar sovestilling. Det tar på med slike nattflyvninger. Men ikke bare selve flyvningene, men alle sikkerhetskontrollene som må passeres på alle mellomlandingene. Geir Arild er i hvertfall skråsikker på at han ikke skal ha på seg belte på turen tilbake :-). Er det noen som med hånden på hjertet kan si at de ikke blir litt stresset opp av sikkerhetskontroller? PC opp, belte av. Hva med skoa? Har jeg noe flytende i håndbagasjen? Har jeg pakket toalettsakene i forsvarlig innpakning? En gang ble jeg til og med bryskt tatt til side fordi jeg hadde ei potensiell bombe i sekken: Ei pakke batterier, ledninger til øretelefonene og bananer (organisk materiale).... På plass i Eldoret. Arne ser litt blind ut, men det skyldtes bare skarp sol...  Vel-vel, vi landet til slutt

Det er en fryd å komme inn på Qatars flygninger. Geir Arild-bror er derimot dypt skuffet da hans lille TV-skjerm ikke fungerer. Mens jeg kan sitte å velge å vrake i filmer med arabisk tekst, må han ta til takke med boka "Running with Kenyans". Vel, han synes kanskje det er en grei erstatning. Nå venter en snau sjutimers flytur til Doha, før vi setter snuten mot Nairobi kl ett i natt.

ITEN - The Town of RED Dust Teaser Trailer from Erik O'Neill on Vimeo . Siden Kip Keinos gjennombrudd i 1960-åra har Øst-afrikanere vært suverene hva gjelder menneskehetens evolusjonsmessige fortrinn; å bevege seg fort over lange avstander. Vår mest grunnleggende egenskap av de alle; å forflytte oss oppreist på to bein. Denne Øst-afrikanske suvereniteten har medført lange diskusjoner og bombastiske påstander i de norske stuer alle de gangene vi ser et langdistansefelt splittes i to, de hvite sakker akterut og de brune drar i fra. Det er nærmest humoristisk å se på. Det virker som den gemene hop i de norske stuer faller tilbake i godstolen i god tro om at det er de genetiske egenskapene som er avgjørende. Deres kropper, muskler, hjerter og lunger er bedre tilpasset denne typen aktivitet. Ferdig med det. Eller? Øst-afrikanernes suverenitet i langdistanseløping har vekket stor interesse i den vestlige verden. Hva er nøkkelen til denne dominansen? Kan vi finne ut av det og k

Mitt forrige og litt "fritt etter hukommelsen"-innlegg har økt min interesse for temaet trening og opphold i tynn luft. Min tidligere nevnte, og like løpsinteresserte bror, gjorde meg oppmerksom på hva jeg egentlig hadde skrevet. Har virkelig ikke høydetrening noe særlig effekt, rent fysiologisk? Jeg har igjen satt meg inn i min McArdle, Katch and Katch-bibel på intet mindre enn 1153 sider. De gjør minsanten en solid konklusjon avslutningsvis i kapittelet "Exercise at medium and high altitude". Jeg siterer: "Training at altitude provides no more benefit to sea-level performance than equivalent training at sea-level" De redegjør også for noen faktorer som må være tilstede for at det i det hele tatt skal være en mulighet for å ha positivt utbytte av det: Oppholdet må være i en høyde som er høy nok til å øke EPO-konsentrasjonen så mye at de røde blodlegemene igjen øker så mye at VO2-maksverdien øker  Utøveren må respondere positivt på høyden me

Som jeg skrev i mitt første blogginnlegg så står jeg fremfor et "høydetreningsopphold" i Iten, i Kenya. Jeg har ikke dukket veeeldig langt inn i trening og opphold i tynn luft, men har fått med meg en del gjennom årene med "fysiologisk adaptasjon til utholdenhetstrening" som fag ved idrettshøgskolen. Det skal vel sies at jeg var godt over snittet interessert i idrettsbiologi og -fysiologi fra 1996-2003. Jeg husker godt mine litt håpefulle blikk mot trykk-tanken i laben på idrettshøgskolen. Jeg fikk dessverre ikke testet ut hvordan den fungerte, men jeg var testperson på de fleste lab-testene vi hadde der. Som jeg også nevnte innledningsvis så er det en god løpervenn som har fristet meg med til Kenya. Han gjennomførte også i fjor fire høydeopphold. Det var under planleggingen av disse fjorårsturene jeg dykket litt mer ned i effekter og adaptasjoner til trening og opphold i tynnere luft. Vi har de siste ukene fått med oss en oppheting av debatten rundt h

Løpingen kom inn i min hverdag i midten av tenårene. I mine tidlige idrettsår hadde jeg stort sett befengt meg med fotball og friidrett (ikke langdistanseløping direkte), og litt langrenn vinterstid. I 12-13 årsalderen gled interessen for både langrenn og fotball over. Prestasjonsfokuset tok litt overhånd, og jeg taklet ikke det presset. Moroa var over. Dessuten virket det som et gedigent hopp å gå over til 3-kilometersrunden på klubbrennene.... Men interessen for idrett og aktivitet var ikke over. I den neste perioden gled interessen mer over på volleyball, fiske og friluftsliv. Først som 15-åring ble jeg oppmerksom på at min tre år eldre bror Geir Arild og en kamerat begynte med løping. Det var to-tre ukentlige all-out økter på ca 5 km. Et sammentreff var at de startet opp med dette samtidig som vi i 9. klasse skulle ha den årlige kondistesten. Et 2,6 km gateløp. Her gikk jeg av med seieren, og ble med det litt tent på å løpe mer. Jeg hadde tidligere drevet litt med friidrett, både