Land-distanseløperen

Jeg har gjennom hele mitt utdanningsforløp blitt indoktrinert i den klassiske treningslæren og treningsfysiologien. Asbjørn Gjerset satte standarden i lærebøkene fra idrettslinja på Fagernes videregåande skule. Videre tok McArdle, Catch og Catch med sin "exercise physiology" over på idrettshøyskolen. Jeg har hele tiden vært godtroende til disse forklaringsmodellene og tenkt at disse såkalte "vedtatte sannhetene" stemte:  At aerob utholdenhetsprestasjon først og fremst bestemmes av hvor mye oksygen hjertet klarer å pumpe ut til de arbeidende musklene, og at vi ved økende belastning kommer opp til et nivå da hjertet ikke lenger klarer å transportere nok oksygen ut til de arbeidende musklene som da må forsyne muskelen med ATP fra anaerobe prosesser. Dise anaerobe prosessene fører da til en forsuring ( økt H+)  av det lokale miljøet i musklene og følgelig en opphopning av melkesyre, noe som igjen gir dårligere forhold for muskelsammentrekninger og, ikke minst; gir os...

Lurer jeg meg selv? Gir jeg meg selvpålagte restriksjoner med all denne feedbacken? Løper jeg rundt i en selvoppfyllende profeti ? Er jeg i kognitiv dissonans med mine med- og motløpere, med pulsklokka, med kilometertidene, med egne følelser? Hvor stor er Pygmalion-effekten ? Forventningseffekten ? Placebo eller nocebo ? Er Tim Noakes inne på noe med sin Central Governor-teori ? Er det så at 90% av prestasjonen er mentalt, og at resten sitter mellom øra?