Land-distanseløperen

På lørdag kommer sesongens første formtest. At jeg i det hele tatt stiller til start i Viggaløpet er ganske så formidabelt. I vinter antok jeg at hele vårsesongen kom til å gå med til gradvis opptrening av akillesen, og at all fartstrening var bannlyst. Men opptreningsperioden har gått som en drøm. Med mine impulsproblemer når det gjelder løpsbeherskelse så trodde jeg at en slik akilleshæl ville sette meg ut av spill for en lang periode. Nettopp fordi jeg ikke ville klare å holde igjen lenge nok. Men en tilbakeføring til normal trening har gått bortimot knirkefritt. Eller ihvertfall nesten normal trening. De siste tre-fire ukene har jeg trent som før, med unntak av harde og korte intervaller med lette sko. Jeg har løpt mange rolige og etterhvert lange turer. Jeg har også løpt 8-10 hurtige langkjøringer på både mølle og asfalt.  

Hvem skal jeg legge meg i armene på?  Alfredssons, Kongsgaard, Aaron Antonovski,  McDougall eller meg selv?  Jeg føler meg stort sett ganske robust og usårlig, men akkurat nå for tiden er akillesen min blitt min akilleshæl. Begrepet akilleshæl ofte er et uttrykk for et sårbart punkt på noe som ellers er robust og usårlig. Kanskje muttern glemte å dyppe min akilleshæl når vi badet i Dokkaelva i barndommen akkurat som moren til Akilles i den greske mytologien ville gjøre ham usårbar ved å dyppe han i elva Styx men glemte akilleshælen. Akkurat det gjorde at han ble drept av en pil som traff denne hælen. Kan min akillestendinose, om ikke føre til min død,  gjøre kål på min løping?  Aldri før har akillesen min fått så mye fokus, omsorg og omtanke. Hadde mitt afferente nervessystem blitt avtegnet hadde akillesen blitt det største organet,  ikke hender og lepper som på den avbildede "kortikale homunkulus".

Det er lenge siden jeg har vært så spent på jule- og nyttårsfeiringa. Ikke pga pakkene under treet, men pga en litt "spesiell" timing av vårt tredje barn. På forsommeren slo jordmor fast at terminen skulle være 2. januar. Skulle det bli julefeiring på fødestua? Eller kanskje jeg måtte ta med meg fyrverkeri som en del av håndbagasjen? Selv er jeg født i november og var klassens yngste ( i tillegg til at jeg var sist i alfabetet...). For det første er det ganske gørt å være det de første 20 årene av livet. For det andre sier statistikken en del i forhold til når på året man er født. Barn født tidlig på året opplever i større grad mestring av skole og idrett enn de som er født sent på året. Men terminen kunne vi ikke gjøre noe særlig med. Har man gjort A må man saktens bare forholde seg til det som skjer videre. Når vi ikke hadde noen mulighet til å styre nedkomsten måtte vi til en viss grad helgardere oss på begge sider av årsskiftet. Vi klarte å sanke flere gode a...

Prolog:Dette innlegget tok litt av når jeg skrev det. Det har nok blitt satt på spissen, og jeg forsøker først og fremst å belyse et tema med å skildre mine treningsdager og tanker omkring dette. Jeg bruker meg selv litt vel hardt, og jeg blir litt vel ensporet i min allostatiske tilnærming og harselerer litt med begrepet symptombehandling og forguder litt vel mye kognitive egenskaper. Samspillet mellom kropp og sinn er uansett vanskelig å gradere, men jeg mener jo at jeg er inne på noe vesentlig, ikke bare når det gjelder løping og prestasjonspress, men for veldig mye sykdom generelt. Vel. Lykke til med lesingen.  Jeg trener etter lysta. De siste åtte åra har mengden stort sett alltid vært mindre enn lysta. Sulteforing med andre ord. Det er på en måte greit. I denne fasen av livet er det mange ting som skal prioriteres og treninga må puttes inn der det er tid til overs. Uansett, to ukentlige økter mener jeg skal prioriteres på linje med mange andre gjøremål. All løping utov...