Land-distanseløperen

Endelig var dagen her. Fjellmaraton. Vårens vakreste eventyr for mange av oss fra dalstroka innafor. Dagen da alle løpende Landinger stikker til fjells. Dette løpsarrangementet har en spesiell plass i de kondisjonertes hjerter i Vest-Oppland. Særlig nå de siste årene da storebror Birken valgte å flytte sitt arrangement fra høsten og til andre helga i juni. Det finnes to store løpsarrangementer i hele Oppland fylke. Fjellmaraton og Birkebeinerløpet. Da er det passe frekt av storebror Birk og skyve lillebror Beito ut i kulda (slik som vi så med været i fjor). Uansett. Fjellmaraton består med glans, og jeg gledet meg svært til dagen, ikke bare løpet, men hele arrangementet, alle kjensfolkene og møtet med fjellet og snøen. Det rykker alltid litt i kroppen når vi svinger av oppover mot Øystre Slidre etter å ha passert Fagernes. Da kommer Fjellmaratonstemningen. I dag hadde vi full bil. Jeg og Geir Arild-bror okkuperte fremsetene, Espenbror hadde midtsetet bak med onkelungene Henrik og Hal...

Itte si tia, itte si tia! ...ropte jeg av full hals til Knut Lium. Han sto ved 19,5 km og så på klokka i det jeg nærmet meg ham. Jeg var i kjelleren og orket ikke å høre at jeg lå på nippet til å kunne klare å bikke under et eller annet rundt tall. Jeg orket ikke noe jag mot mål. Mantraet til Arne Mjelde Sæther ljomet rundt i huet mitt: Redd stumpa! Redd stumpa! Det er kanskje ikke den mest offensive psykologiske taktikk i en konkurranse.... Nøyaktig en time og 14 minutter tidligere begynte jeg å løpe glad og fornøyd fremover i dette landskapet

Fjellmaraton et et av de grommeste arrangementer jeg er med på. Det har lenge stått i en særstilling. Fjellmaraton på Beitostølen virker også til å stå i en særstilling blant mange andre Landinger, kanskje særlig Torpinger. Det florerer av Torpinger ved foten av Jotunheimen denne helga.   Siden jeg begynte med denne gampinga som 16 åring har fjellmaraton vært det store. Jeg minnes hissig karbohydratpakking og drikking av enorme mengder vann før halvmaraton som 18-19 åring. Jeg tror jeg har ca 15 starter der oppe de siste 18 årene. De aller fleste på miniton. En artig distanse å løpe for en som liker å løpe med stor fart.  I år er ting litt annerledes. Jeg skal jo løpe Birken, og Birken er flyttet til juni, nærmere bestemt helga etter Fjellmaraton. Miniton har i alle år gitt meg store vassblemmer pga det kjappe tempoet i nedoverbakke, det turte jeg ikke å risikere i år. Halvmaratontraseen er litt i tøffeste laget for låra kun sju dager før Birken. Dermed falt valget...