Land-distanseløperen

312 kilometer i mai. 33 timer i lett arbeidstrav. Tidenes mestløpte måned til meg og være. Tidligere ville en slik periode vært preget av såre bein, ømme muskler, gnagsår, blodblemmer og træler. Men noe har skjedd. Jeg blir ikke like preget av slike, for meg, store treningsmengder. Det kan kanskje også være et resultat av at jeg løper saktere og mer i terrenget. Det er langt færre harde økter med lettvektssko og intervaller. Foto: SLIL-Friidrett, Sæmund Moshagen Løpssesongen er godt i gang og konkurransene har florert i halvannen måned. For min egen del har jeg ikke løpt en ordentlig konkurranse ennå. Jeg slengte meg med på et løp i Land løpskarusell . En 2.5 km lett kupert løype i Hov sentrum. Merkelig nok hadde jeg fart i beina, og løp den med ei snittkmtid på 3.17. Spørsmålet er om jeg klarer å holde halvparten av farten 25 ganger så langt...

Egne forventninger før løpet Jeg seedet med selv i gruppe 3, med antatt sluttid på 1.32. Samme som i fjor. Jeg håpet å løpe bittelitt raskere enn i fjor, da jeg karret meg i mål på 1.30.22. Det var fristende å komme under en og en halv time. I fjor hadde jeg en knallgod løpsutvikling da jeg holdt igjen en del de første 8 km, og avluttet sterkt (relativt sett). I år tenkte jeg at jeg kunne spise inn mange sekunder frem til andre passeringspunkt ved Sjøseterveien etter ca 8 km. Jeg trodde også at jeg i år hadde evnen til å presse ganske bra hele løpet, og dermed også spise noen sekunder på den siste halvdelen. Jeg satte meg opp et offensivt tidsskjema ut fra fjorårets passeringstider, som skulle ta meg inn på 1.27. Mellomtidene ble tatovert inn på underarmen med blått blekk: 17.00 - 36.30 - 45.00 - 1.05.00 - 1.27. Selv om denne sluttiden ville plassert meg i pulje 1, så tenkte jeg at det passer bedre min psyke å starte i ei litt svakere pulje og heller ligge i teten i denne.

Erru godt skodd sa folk.... Jaaaaa sa folk. Å være dårlig skodd er ikke noe godt skussmål. Ikke i disse dager, og ihvertfall ikke i løpsmiljøet. Skofetisjistene vanker ikke lenger bare på Jimmy Choo, Berluti, Nine West og Skin Madden. Nå er det joggeshop, runningwarehouse, wiggle og løplabbet som er skofetisjistenes hellige gral. Lavdrop og nulldrop i alle merkevarianter. Wibrams fem tær, Vivos minimalisme og Hokas maksimalisme. Nike free og Asics 33. Jaggu klarte dom å få utstyrshysteriet inn i den enkleste sporten av dem alle, løpingen.

Det nærmer seg konkurransesesong.... Jeg hadde en god sesong i fjor, med solid pers på 10 kilometer med 37-blank, samt en del gode konkurranser på litt mer utradisjonelle distanser. I år har jeg ikke satt meg noen harde mål, og latt treninga komme som det har passet. Men med en god sistesesong, er det ikke lett å gå inn i ny sesong med dårligere form. I november ble jeg tatt av Hadds approach to distanse running, og gikk inn i vintersesongen med rolige, rolige langturer, og rolige hurte langturer, såkalt Hadd sone 1 og Hadd sone 2. Det vil si at de hardeste øktene ikke skulle gå hardere enn sone 2 (OLT's gode gamle skala). Ved nyttår kom akillesskaden og ødela for mitt antatt knallgode Hadd-opplegg. I hvertfall et optimalt Hadd-opplegg. Januar, februar og mars har blitt litt annerledes sånn treningsmessig. Ingen løping i januar, en gang i uka i februar og ca tre ganger i uka i mars. I tillegg har det blitt noen skiturer... og litt ellipse.... og spinningsykkel... samt litt styrke....

En av årets store konkurranser er gjennomført. Helt siden jeg brøt med strekkskade i fjorårets birkebeinerløp har jeg vært sugen på revansj mot leggen. Årets formoppkjøringsperiode har egentlig vært bortimot optimal, sett fra mitt perspektiv. Jeg har lagt ned nesten litt mer trening enn det jeg hadde forutsett. Spissingen av formen mot konkurransen synes jeg også har vært god med flere gode nøkkeløkter de siste ukene. Forrige uke bestod stort sett av to lette fartsøkter med moderat intensitet. Så treningsarbeidet står til laud. Men det har vært litt vel hektisk på mange andre områder i mai og juni, så totalbelastningen har ikke vært nevneverdig liten. Med start i pulje 3 var jeg relativt tidlig på plass på Birkebeineren skistadion. Jeg hadde tid til å skravle litt med kjentfolk, suge inn litt god stemning. For det var virkelig god stemning denne fine junidagen. Jeg tror mange var fornøyde med datoendringen fra september til juni. Folk lå lettere henslengt på gresset rundt omkr...

Fjellmaraton et et av de grommeste arrangementer jeg er med på. Det har lenge stått i en særstilling. Fjellmaraton på Beitostølen virker også til å stå i en særstilling blant mange andre Landinger, kanskje særlig Torpinger. Det florerer av Torpinger ved foten av Jotunheimen denne helga.   Siden jeg begynte med denne gampinga som 16 åring har fjellmaraton vært det store. Jeg minnes hissig karbohydratpakking og drikking av enorme mengder vann før halvmaraton som 18-19 åring. Jeg tror jeg har ca 15 starter der oppe de siste 18 årene. De aller fleste på miniton. En artig distanse å løpe for en som liker å løpe med stor fart.  I år er ting litt annerledes. Jeg skal jo løpe Birken, og Birken er flyttet til juni, nærmere bestemt helga etter Fjellmaraton. Miniton har i alle år gitt meg store vassblemmer pga det kjappe tempoet i nedoverbakke, det turte jeg ikke å risikere i år. Halvmaratontraseen er litt i tøffeste laget for låra kun sju dager før Birken. Dermed falt valget...

På tirsdag var det dags for å teste den nye løpesekken, samt teste om beina er kapable til å bære meg de siste kilometrene under Birkebeinerløpet. Det er ikke ofte jeg har gjennomkjøringer som er lengre enn konkurransedistansen, men nå ville jeg prøve meg på det. Men det var iallefall ei gjennomkjøring i god tid før konkurransedagen. Imellom dette løpet og Birken så blir det ei kortere gjennomkjøring med Fjellbukken på Beitostølen nå til helga. Etter en dag som testveileder ved Frisklivssentralen på Totenbadet ladet jeg nysekken med løst og fast og klargjorde meg for langtur hemmat. Langturen har fått forhåndsomtale i det forrige blogginnlegget , og gikk fra Raufoss til Fluberg. En distanse på 29 kilometer langs skogsbilvei, stier og mye bløut myr. Sekken som skulle testes ble også omtalt i et tidligere blogginnlegg, nemlig Salomon XA 10+3 EXP. Turen starter med motbakke fra Totenbadet, langs skogsbilvei og blåmerket sti opp til Eikvelta. På bildet over var første  d...

Jeg bedriver halvparten av mitt yrkesaktive virke på Raufoss, oghar hatt mange ublide møter med "tælahiven" over Trevatn. Det er et godt stykke fra Fluberg til Raufoss over Trevatn, faktisk 41 km og dermed seks km lengre enn over Vardalsåsen. Men det høres liksom så kort og greit ut å kjøre "beinste" over Trevatn istedenfor å kjøre omvegen over Vardalsåsen og nedom Hunndalen. En kort kikk på kartet gir en grei forklaring. Veien over Trevatn går jo i en gedigen bue sørover før den dreier nordover tilbake mot Raufoss etter å ha passert Trevatna. Ved å ta en nærmere kikk på kartet så finner man endel snarveier mellom Fluberg og Raufoss, men ikke veier egnet for bil. Åsløypas venner med god bistand fra både DNT Gjøvik og omegn turlag, Søndre Land, Vestre Toten og Gjøvik kommune  har ryddet og skiltet et fantastisk stisystem over det meste av Vardalsåsen mellom Raufoss, Trevatn og Lausgarda (Eller egentlig til Berntevegen). Blåmerkede DNT-stier. Åsløypas venner er en v...