Løpsrapport: Landkarusellen, 3000 meter bane

Jeg starter med en unnskyldning. Alle løpere har jo unnskyldninger. Både før og etter løp. Hvor ofte hører vi ikke løpere som klager over dårlige forberedelser eller ei litt skrantende helse? Som oftest kommer slike utsagn under oppvarmingen før konkurransen. Vi legger kanskje et litt stort press på oss selv, vi skryter på oss gode tider på treningsrunder, og intervallrekker som går til himmels. Uansett. Her er min unnskyldning denne gang:

Løpebanen på Dokka stadion er ikke en vanlig løpebane. Det var en grunn til at jeg stilte i terrengsko. Underlaget er av litt ujevn grus, tidvis ganske løs, og tidvis innhyllet av ugras. Samtidig viste GPS-klokka mi at jeg hadde løpt 3130 meter når jeg kom i mål etter 7,5 runde. Og selvsagt stoler jeg fullt og helt på GPS-klokka mi i denne sammenheng...

Hvorfor trenger jeg denne unnskyldningen? Jo, for jeg har jo i tidligere blogginnlegg sagt at jeg kanskje skal forsøke meg på å komme under 10.00 på 3000 meter i høst. Heldigvis har jeg ymtet frempå i et senere innlegg at jeg på denne 3000 meteren på denne stadion, satser på å komme under 10.30, noe som er 10 sekunder raskere enn fjoråret.

Tallenes tale etter løpte 7,5 runder (og 3130 meter! :-) : 10 min 31 sek.

Så til løpet
Denne onsdagskvelden på Dokka stadion var av de sjeldne. For meg. Jeg var helt alene. Bare meg selv å tenke på. Henrik var på monstertruck-show og damene var på fotballtrening. I tillegg hadde jeg et hav av tid. Jeg var på stadion en time før start, og kunne bare luske rundt i min egen tankeverden. Etterhvert begynte  det å sige på gamle og unge løpere. Mest gamle kjente. Men inn på bortre langside kom det hufsendes en fræmmedkar. Han fikk noen blikk etter seg der han løp mot sekretæriatet. Vi jogget videre rundt banen, og om ikke lenge kom han i kapp med oss, og vi slo av en prat. Jeg antok at han ikke var noen storløper, og jeg roste ham for hans mot ved å stille opp på slike lokale konkurranser.

Jeg hadde en god oppvarming med flere innlagte drag og koordinasjonsløp som i følge meg er et optimalt opplegg for de fleste løp. Klokka kvart på sju begynte vi å stimle sammen ved enden av bortre langside. Vi var vel kanskje 15 løpere på startstreken. Brynulf stilte uten startpistol denne gangen og hoiet ut et "GÅ!"

Under 10.30 var min målsetting, og jeg planla derfor jevne 1.24-runder. Eller 84-runder for den mer erfarne baneløperen. Jeg passerte første 200 på 38, og hadde da gitt luke til både Bjørn Egil, Knut og Vegar. For ikke å si nykomlingen, som stormet rett i tet foran Bjørn Egil. De neste tre rundene gikk på nøyaktig 1.24. Så ble jeg litt mer sliten, og våget ikke å se på klokka lenger i frykt for å bli skuffet og demotivert. Etterhvert jobbet jeg meg innpå Vegar, og tok ham igjen etter fem runder. Knut var 30-40 meter foran, og jeg tok dessverre lite innpå han. Jeg forsøkte etter beste evne å øke litt farten på siste runden, og klarte å presse den ned på 1.18 (78). Knut kom inn fem sekunder foran meg.

Umiddelbar reaksjon
Joda, jeg klarte nesten målsettingen om under 10.30. Og det var ni sekunder raskere enn i fjor, men da hadde jeg en veldig behersket åpning. Jeg kjørte nå relativt jevne runder. Med unntak av åpnings- og avslutningsrunden gikk alle på mellom 1.24 og 1.26.

3000 meter på under 10-blank er ikke helt avskrevet, med litt formtopping, piggsko og tartandekke kan det være mulig. Men det gjelder å finne et egnet løp i kombinasjon med ledig tid.

Av resultatlistene ser jeg at den fremmede løperen, som vant med den sterke tiden 9.22, ikke var noen hvem som helst. Et kjapt google-søk av John Deighan Hanssen, viste at han vant årets råskinn, og er en meget habil langrenns- og terrengløper.

Kommentarer

  1. Må nok skuffe deg. Som regel viser GPS for langt på løpebaner😉

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Ja, jeg har nok slått meg til ro med det. Jeg bruker som regel å slå av gps når jeg løper intervaller på bane. Jeg er såpass moderne i mitt skriftspråk at jeg bruker ... (ellipsetegnet) som et uttrykk for at det ligger noe mer bak setningen, ofte i form av ironi eller sarkasme. Så det at jeg unnskylder meg med at jeg løp 130 meter for langt... er egentlig bare en dårlig unnskyldning og et forsøk på å vise at vi (les:jeg) ikke ønsker å sette oss selv i et dårlig lys.

      Skriftlig kommunikasjon er ikke lett...

      :-)

      Ja til bruk av smileys i det offentlige språk!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng