Løpsrapport: Hytteplanmila 2014

Jeg har sjelden løpt så fort, og jeg har sjelden følt meg i dårligere form. Det er en noe uvanlig kombinasjon. Vi har øynene våre plassert på fremsiden av hodet, noe som gjør at vi har et godt syn fremover. 

Jeg er altså på Hytteplanmila og løper alt jeg er kar om.  Jeg åpner hardt og perser nesten på 3000 meter ved passering 3km-flagget. Blikket er festet fremover, og jeg er oppe på høydedraget etter snaue fire km. Jeg har god oversikt videre fremover, og  ser  teten er i ferd med å passere fem km, og etter dem følger det en rekke av løpere. Herregud! Jeg har jo et hav av løpere foran meg! Her er det mye fitte folk! (for å herme etter fitnessbransjens uttrykk) Dette er ikke hverdagskost for en løper fra landet som sjelden ser andre som løper.

Vel, fra dårlig spøk til blodig alvor

1 års forberedelser

Noen timer tidligere startet vi opp bilen fra Land og styrte med stø kurs mot Steinsletta utenfor Hønefoss.  Det fantastisk flotte arrangementet som alle burde få med seg mot slutten av en lang løpssesong. Med vi, mener jeg samme gjengen som i fjor, Jeg, Geir-bror og torpingene Knut Lium og Morten Parthaugen. Bilen var full av godt humør, men jeg var samtidig spent på hva dagen ville bringe.

 For nøyaktig bittelitt mindre enn ett år siden bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle løpe Hytteplanmila igjen. I hvertfall ikke for å perse. Da var jeg så knakande godt fornøyd med både løype, arrangement og egen prestasjon at jeg antok jeg ikke ville klare å slå den 10 km-persen, selv om jeg da kom i mål på den litt bitre tiden 37.01. Jeg er da ikke av den bitre typen.

Etter å ha protokollført flere gode konkurranser på vårparten, og faktisk flere bestenoteringer utover høsten, begynte motivasjonen for en ny pers på 10 km å komme tilbake. Etter å ha perset med 43 sekunder på Dokkarunden (10 km) fikk jeg for alvor blod på tann. Men i fjor hadde jeg en nydelig treningshøst som toppet seg med Hytteplanmila. Ville jeg klare å overgå meg selv i høst? Nå hadde jeg tross alt enda en unge til. Og unger på 8-9 mnd skal man ikke pøtte av. De krever sitt, i hvert fall på natta. September ble da også en solid kombinasjon av søvnløse netter og litt for mye trening, med påfølgende nedtur med reduserte treningsmengder. Det var kanskje bra at jeg reduserte på treningen såpass tidlig, og ikke gikk på en tyngre smell med sykdom av ulik art. Jeg måtte altså satse på å hvile meg i form, og gi min lit til at jeg skulle prestere på oppbygd overskudd. Eller overskudd og overskudd fru Blom. Det handlet vel mer om å få vannstanden ned til like under ørene igjen.

Jeg fikk heldigvis inn et par gode intervalløkter siste uke før løpet, og hadde fortsatt et håp om å kunne løpe inn til pers og under 37 minutter. Samboeren, som kjenner meg relativt godt, mente at jeg var for pinglete i min målsetting, og at jeg burde være litt mer offensiv og gå for å se 35-tallet. Jeg begynte å regne km-tider, og visualiserte meg selv løpe kilometer på kilometer ned mot 3.30 uten å samle opp melkesyre. Tro kan jo flytte fjell. Begynte jeg å tro på det selv? Etter Dokkarunden begynte jeg også å fable om å slå Knut. Jeg var kun 9 sekunder bak på Dokkarunden, men han er normalt en del sterkere enn meg med tider ofte ned på 35 og noe. Jeg visualiserte også at jeg sakte men sikkert spiste meg innpå han den siste halvdelen av løpet.

Før løpet

Vi ankom Svendsrudmoen i god tid før start, og brukte tiden i hallen til å lese gamle Runners World. Knut bare måtte vise oss en gammel artikkel om en svenskes anbefalinger om prioritering av økter for 10 km. 

Så i år som i fjor; med en time igjen ble Knut urolig. Nå måtte vi komme oss i gang med oppvarminga. God oppvarming etterfulgt av noen kjappe drag i nyskoa. Jeg syntes kroppen fungerte bra i dag. Jeg valgte å løpe i kortshorts og singlet med super under. Jeg stilte meg opp omtrent midt mellom frontlinja og 40-ballongen, og regnet med at det her i alle fall ville gå fort nok i starten. Det er alltid en spesiell stemning de siste 30 sekundene før start. Det prustes og stønnes, klappes og ristes. Noen driver nærmest med selvskading på egne lår, mens andre står og gisper etter noen ekstra O2-molekyler. Alle så fokuserte og innbitte. Dette er alvor!

Klar-ferdig-gå! 

Startskuddet smeller. Horden er løs. To gåskritt og jeg er raskt oppe i konkurransefart idet jeg trår over tidtakermatta og klemmer inn klokka. Feltet svever fint av gårde, med unntak av en og annen tulling som løper sikksakk inn i beina til folk, som oftest kledd i fotballshorts. Jeg finner flyten og satser på at det stemmer med det jeg antar å åpne på. Det er lett lei, så jeg kjenner det går fort, men det er også meningen. Det første kilometerflagget kommer til syne midt i en nedoverbakke, jeg trykker på klokka og kan notere meg en åpningskilometer på 3.21. Jepp, akkurat der jeg bør være, både tidsmessig og følelsesmessig. Og 10 sekunder raskere enn i fjor. 

1-5 km

Jeg drar på videre utover flata og pusten begynner å melde seg. Feltet er fortsatt i bevegelse, men setter seg mer og mer ut mot 2 km-flagget. Jeg klokker meg på ny og noterer 3.36. Hmmm, det er ikke optimalt. Det er likt med i fjor, og  jeg synes jeg har løpt ganske offensivt.
 Nå starter det kuperte partiet med tre relativt korte og lette stigninger etterfulgt av en liten nedoverbakke. Nå må det kjøres på. Jeg passerer flere i motbakkene. Dette utjevner seg derimot igjen i de lette partiene. 3 km og ny km-tid – 3,34. Oi. Det var svar på tiltale. Jeg tok et kjempejafs på fjorårets tider. Dette var godt for motivasjonen. Nå nærmet vi oss toppen ved ca 3,6 km og det ventet to-tre lette kilometre ned og utover Steinsletta. Men merkelig nok ble jeg her fraløpt. Jeg ser stripen av løpere laaangt foran meg, og jeg føler meg dårligst av alle. Før passering fem km tar jeg heldigvis en kikk opp på toppen ved 3,6 km og ser at jeg også har løpere bak meg. Neida, jeg er nok ikke dårligst av oss alle. Jeg er bare dårligst av alle jeg stort sett ser underveis. Jeg ser jo stort sett fremover. Tenk positivt, tenk positivt. Jeg passerer 5 km-flagget og klemmer inn klokka. Med spenning i blikket myser jeg ned på skjermen. Ja, 17.50. Jeg dobler og finner tiden 35.40. Dette er i tråd med målsettingen. Takk Anne Mari, for at du har troa på meg. Men jeg kjenner meg litt for sliten. Og jeg vet at siste halvdel er tyngre enn den første, ikke bare fordi vi har løpt fem km, men løypeprofilen taler ikke helt til min fordel.

5-9 km

Jeg sliter med negative tanker ned mot 6 km mens den ene løperen etter den andre passerer meg. Noen kjenner jeg igjen, mens andre er helt ukjente. Noen er helt ålreite å bli forbiløpt av, mens andre er tyngre å svelge for selvbildet. Jeg fascineres av hvor mange som er god for å løpe mila på ned mot 35 minutter. Jeg svinger av fra Steinsletta og begynner å jobbe meg tilbake mot Svendsrudmoen. Heldigvis er det et par løpere til som har fått det litt, og jeg klarer å bite meg fast i ryggen på de. Litt defensivt begynner jeg å regne på hvor mye jeg har å gå på de siste km for å karre meg under 37.00. Å se 35-tallet er i denne fasen av løpet helt utelukket. Jeg finner ut av jeg har en sjans på under 37 og ny pers. Men jeg tør ikke å se på klokka ved kilometerpasseringene. Redd for å få negative tilbakemeldinger. Det ville knekt meg sporenstreks. Passering 7 og 8 km går på et vis, og tankene er kraftig ambivalente. En stemme i meg kjefter på meg  som ikke klarer å tyne meg skikkelig i denne delen av løpet. Den sier at dette er typisk meg, og at jeg aldri klarer å hente ut det jeg har inne i denne delen av løpet. En annen stemme i meg sier at jeg kommer til å sprekke dersom jeg øker farten. Stemmen forteller meg at det beste er å ligge i denne farten inn mot mål. Den sier at jeg har det vondt og at mer smerte vil føre til at jeg resignerer. Sistnevnte stemme roper høyest og jeg havner i et slags velbehagsmelankoli hvor det eneste som teller er å finne en fart som får meg raskest mulig til mål med minst mulig ubehag. Jeg bryr meg ikke lenger om løpere som passerer meg, eller løpere som tar meg igjen, Klokka tenker jeg nesten ikke på, men jeg klarer å klemme inn knappen for hver kilometerpassering uten å se på den. Jeg passerer etterhvert det siste km-flagget, 9 km, og har nå bare ti oppmerkede 100 metere igjen. 

Siste 10x100 meter

Til tross for at jeg er inne i den siste km klarer jeg ikke å øke farten særlig. Jeg ligger her i mitt litt merkelige ubehagelige behag og venter på å få slippe alt ubehaget. 100-metersskiltene passeres og jeg begynner å tenke på at jeg ikke kommer meg under 37. Jeg tenker at det vil jeg aldri tilgi meg selv for. Det er nå jeg har muligheten. Når det er igjen 310 meter er det en tilskuer som roper:  "36-blank! Det har gått 36 minutter nå!" Jeg skvetter til, våkner opp fra melankoliet, regner kjapt ut. 60 sekunder på 310 meter.... Oi!! Det er behov for å eksplodere opp i 3.15-fart, og det opp pulsbakken de siste 200 meterne. Jeg tenkte at jeg løp den bakken på 44 sekunder i fjor, og nå måtte jeg gjøre det enda raskere. Jeg dro frem det svenske utsagnet. 

Jeg klinket til ved 300-metersskiltet og ga full spiker som om jeg hade styggen på ryggen.  Jeg halset rundt svingen og inn i pulsbakken. Nå var det bare å gønne på og håpe ikke syra kvester meg for tidlig. Jeg sluker løpere opp bakken, og stivner som en utrent 400 meterløper de siste 30-40 meterne, men karrer meg relativt greit over mål.

Jeg ser på på klokka

36.51!!!