Land-distanseløperen

Nå må du snu litt om i hodet ditt. Snu virkelighetsoppfattelsen på hodet. Litt slik som Truman Burband (Jim Carrey) i filmen «The Truman show» da det gikk opp for han at hele livet hans var en del av en stor TV-serie…. Ting er ikke alltid som vi tror.  Dette innlegget handler om kausalitet og korrelasjon. Fører A til B, eller er det bare en sammenheng mellom A og B? Gjør vi de riktige tingene, men på feil grunnlag? Faktisk eller sannsynlig årsakssammenheng... ikke så lett som det av og til antydes.   Denne artikkelen er i stor grad tuftet på den biopsykososiale modellen , noe også "Central Governor modellen" til Tim Noakes er. Takk også til Henrik Vogt, Linn Getz og Irene Hetlevik som sporet meg inn i disse baner gjennom fokuset på årsaken bak funksjonelle lidelser gjennom mitt virke som frisklivsveileder.  For mange av oss løpere handler treninga stort sett om å prestere bedre. Det er i hvertfall det som er den store drivkraften min når det gjelder løping. Og for å pres...

Jeg har gjennom hele mitt utdanningsforløp blitt indoktrinert i den klassiske treningslæren og treningsfysiologien. Asbjørn Gjerset satte standarden i lærebøkene fra idrettslinja på Fagernes videregåande skule. Videre tok McArdle, Catch og Catch med sin "exercise physiology" over på idrettshøyskolen. Jeg har hele tiden vært godtroende til disse forklaringsmodellene og tenkt at disse såkalte "vedtatte sannhetene" stemte:  At aerob utholdenhetsprestasjon først og fremst bestemmes av hvor mye oksygen hjertet klarer å pumpe ut til de arbeidende musklene, og at vi ved økende belastning kommer opp til et nivå da hjertet ikke lenger klarer å transportere nok oksygen ut til de arbeidende musklene som da må forsyne muskelen med ATP fra anaerobe prosesser. Dise anaerobe prosessene fører da til en forsuring ( økt H+)  av det lokale miljøet i musklene og følgelig en opphopning av melkesyre, noe som igjen gir dårligere forhold for muskelsammentrekninger og, ikke minst; gir os...

Jeg er i gang. Sesongen er i gang. Den monotone grunntreningsperioden i vintermørket langs nedsnødde og isete landeveier er over. Våren har kommet...og blitt borte igjen....og kommet tilbake. Hodet har vært fylt opp av tanker og psykofysiologiske teorier. Jeg brukte mesteparten av vinteren til å trene uten verken puls, gps eller stoppeklokke. Jeg forsøkte å lage mitt eget "løperens Truman Show". Akkurat det lot seg ikke gjennomføre...men jeg har lært.