Land-distanseløperen

Nedtelling til Ultravasan. fem dager, fire dager, tre dager, to dager...spenningsnivået stiger. Jeg sklir inn ei boble. Hverdagen drar meg ut igjen. Jeg er tidvis fjern. Tenker løping i tide og utide. Skal tømme oppvaskmaskina, men står heller rett opp og ned og tenker passeringstider helt til jeg kvekker til av barnegråt fra gangen. Minstejenta står og river i trappegrinda i desperasjon for å følge etter storesøster opp på rommet. Jeg får ikke tenkt ut min tanker om passeringstider. Jeg må roe gemyttene. Middagen må serveres. Det er midt i ulvetimen, den noe vanskelige timen av døgnet da alle fem har kommet inn døra omtrent samtidig etter jobb, skole, sfo og barnehage. Slitne og sultne. Maten må fort på bordet slik at roen kan senke seg og humørene stige. Det er mye nytt om dagen. Anne Mari er igang igjen i lærerjobben etter sykdomsfravær og ferie. Jeg har delvis begynt i ny jobb. Eldstegutten begynte på mellomtrinnet. Mellomstejenta har akkurat nådd en milepæl i livet med sk...

Samling på kulen. Tisleifjorden er tappet ned over 10 meter, noe som gav litt variasjon i skigåinga for oss som skulle teste fiskelykken. Fiskelykke hadde vi, først og fremst takket være Geir Arild-bror (mot normalt meg :-))  Hytta ble brukt som base de fleste dagene, og med det flotte været ble mesteparten av dagene tilbrakt ute i og omkring hytta.  Ferietider. Den ellers så ganske strukturerte tilværelsen blir revet vekk. Det er fri flyt av tid og rom. Den selvstendige dynamikken råder dagene igjennom. Ti dager til rådighet. Ti dager med familie, nær og fjern. For Landistanseløperen er ikke ferier så veldig tilfredsstillende, men for familiefaren byr ferier på veldig mye ålreit. For familiefaren har påskeferien vært helt super. Fire dager på Golsfjellet, nærmere bestemt Langestølen ved Tisleifjorden. Her ble det feriert i solrikt landskap med pilking, skileik, aking og moro, bålkos og småturer med pulk. Aktivitetsnivået var høyt, men lite løpsspesifikt. Det...

Å løpe et ultraløp handler mye om evnen til å tåle smerte og ubehag over lang tid. I første rekke et fysisk ubehag, men koblingen over til det psykiske er svært nærliggende. De er riktignok ikke sidestilte. Det er her ordtaket "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" kommer inn. Jeg har tidligere sagt at for å løpe ni mil, må jeg ha et sterkt hode. Jeg må tåle mye ubehag. Jeg har ikke tid og anledning til å trene så mye at ni mil går lett. Jeg må jobbe meg opp god tåleevne. Både fysisk og psykisk, og kunne jobbe med hvordan disse påvirker hverandre. Har jeg begynt å jobbe med dette? Ja, i aller høyeste grad. Men ikke som planlagt. Faktisk svært langt fra det som var planlagt. Desember startet bra. Jeg hadde treningsuker på opp i nesten 100 km. Jeg gjennomførte månedens langtur - 38 km på litt tufsete og glatt vintervei uten å bli veldig tung i beina. Jeg fikk til et bra opplegg også på de dagene jeg var hjemme i pappapermisjon. Det fungerte optimalt å jogg...

Det har fristet i flere år. Å tøye grenser. 2015 blir året jeg satser på ultralange distanser. Jeg luftet tanken på slike litt mer eventyraktige opplevelsesløp i et blogginnlegg etter forrige sesong. O pplevelsesrik løping . Med slik opplevelsesrik løping så mener jeg løp hvor fokuset ikke er rettet mot prestasjon og tidskrav, men løp hvor fokuset ligger her og nå, der og da. Ikke på kilometertider, pulssoner, passeringstider og persing. Forrige høst fant jeg ut at 2014 ikke var året for å prøve meg på ultradistansen. Med ei ny lita jente i hus ble denne sesongen litt for vanskelig å planlegge. den måtte bli som den ble. Og det ble jo egentlig ganske bra synes jeg. Nå er 2014-sesongen ferdig, og jeg er akkurat i oppstartsgropa for 2015-sesongen. Nå har jeg bestemt meg. Til sommeren skal det løpes to ultra-konkurranser. Jeg er allerede påmeldt en. 90 km i varierende vasa-terreng. Det blir mitt livs lengste løp. I 2012 gjorde jeg min hittil eneste ultraløps-prestasjon med å løpe p...