Land-distanseløperen

En av årets store konkurranser er gjennomført. Helt siden jeg brøt med strekkskade i fjorårets birkebeinerløp har jeg vært sugen på revansj mot leggen. Årets formoppkjøringsperiode har egentlig vært bortimot optimal, sett fra mitt perspektiv. Jeg har lagt ned nesten litt mer trening enn det jeg hadde forutsett. Spissingen av formen mot konkurransen synes jeg også har vært god med flere gode nøkkeløkter de siste ukene. Forrige uke bestod stort sett av to lette fartsøkter med moderat intensitet. Så treningsarbeidet står til laud. Men det har vært litt vel hektisk på mange andre områder i mai og juni, så totalbelastningen har ikke vært nevneverdig liten. Med start i pulje 3 var jeg relativt tidlig på plass på Birkebeineren skistadion. Jeg hadde tid til å skravle litt med kjentfolk, suge inn litt god stemning. For det var virkelig god stemning denne fine junidagen. Jeg tror mange var fornøyde med datoendringen fra september til juni. Folk lå lettere henslengt på gresset rundt omkr

Fjellmaraton et et av de grommeste arrangementer jeg er med på. Det har lenge stått i en særstilling. Fjellmaraton på Beitostølen virker også til å stå i en særstilling blant mange andre Landinger, kanskje særlig Torpinger. Det florerer av Torpinger ved foten av Jotunheimen denne helga.   Siden jeg begynte med denne gampinga som 16 åring har fjellmaraton vært det store. Jeg minnes hissig karbohydratpakking og drikking av enorme mengder vann før halvmaraton som 18-19 åring. Jeg tror jeg har ca 15 starter der oppe de siste 18 årene. De aller fleste på miniton. En artig distanse å løpe for en som liker å løpe med stor fart.  I år er ting litt annerledes. Jeg skal jo løpe Birken, og Birken er flyttet til juni, nærmere bestemt helga etter Fjellmaraton. Miniton har i alle år gitt meg store vassblemmer pga det kjappe tempoet i nedoverbakke, det turte jeg ikke å risikere i år. Halvmaratontraseen er litt i tøffeste laget for låra kun sju dager før Birken. Dermed falt valget på Fjell