Løpsrapport: 2. løp i Landkarusellen. 1500 meter Dokka stadion

Dokka stadion en solfylt sommerdag. Vil det komme tartandekke her
noengang mon tro?
1500 meter. På bane.  Jeg kan ikke tenke meg en mer skummel distanse. Dette er distansen som gir meg størst sympatikusaktivering (eller angst om di vil) I likhet med åttetallet på Lyngstrand forrige onsdag, som vi måtte løpe fire ganger, så er også 1500 meteren kjennetegnet ved en forferdelig tredjerunde. På tredjerunden knekker hofta mi som regel sammen, og assosiasjonen går til søsknene fra Kleiva. På tredjerunden bruker ikke lenger forfoten ta bakken med smidig snert og eleganse, fotisettet er da et stivt klask av hælen som deiser i bakken.





Før i værn, da jeg var litt sånn halvveis halvaktig mellomdistanseløper ble det til at jeg løp en del 1500 metere. Det gjør at jeg har alt av rundetider i hodet. Rundetider som jeg ikke er i nærheten av i dag. Jeg er i perseform på både 5, 10 og 21 km, men ikke på mellomdistansene 800 og 1500m. Det toget vil jeg si har gått. Men fortsatt, eller kanskje nettopp derfor, er 1500 meteren en skummel distanse. Her ser jeg aldringstegnene i kvitauget. Men Landkarusellen er en uhøytidelig løpskarusell, og jeg promoterer selv karusellen som uhøytidelige løp for alle som synes det er gøy å løpe litt. Da hadde det tatt seg ut om jeg selv ikke turte å stille til start.

Jeg toppet ikke formen til dette løpet. Jeg måtte riktignok ut på en litt raskere intervall i går, og kjørte en hard 16x500 meter på lettkupert asfalt. Jeg snittet intervallene på 1.43, omtrent 3.25-fart. Jeg regnet med at 1500 meteren skulle gå enda litt raskere.

Dokka stadion er en litt småhumpete grusbane på ca 405 meter. Mye lausgrus i bane 1, gjør at man jevnt over løper i bane 2. Vi ankom 35 minutter før start og det  var mange som ville teste løpsformen også denne onsdagen. Det krydde etterhvert av små og store rundt på stadion. Jeg blir litt glad over det store fremmøtet og synes det hele begynner å ligne litt på klubbrennene til langrennsgruppa. De små starter først og de siste gamle traverne starter til slutt.

300 meter for de minste 

Starten for de minste har akkurat gått, og foreldrene har allerede blitt etter.
I dag skulle de minste løpe 300 meter. Etter kyndig veiledning av de gamle ringrevene Bjørn Bjørneng og Brynulf Larsen var de klare på startstreken og stormet i vei på Bjørnengs signal. De hadde fått klare instrukser om å holde seg ved lista i svingen, og det gjorde de fint. Ut på oppløpssida hadde feltet strukket seg godt ut og til kraftige heiarop fra foreldre, søsken og besteforeldre stormet de i mål glade og andpustne en etter en.




800 meter for de
mellomste barna
Et saftig spurtoppgjør på guttenes 800 meter oppover hele langsida.
Kort tid etter flyttet starteren seg til start/mål-området igjen og gjorde klar for 800 meteren. Et litt mindre felt her, men det skulle vise seg å bli noen durablige spurtoppgjør. Som vanlig er det friskt åpningstempo på disse litt større barna, men de justerte seg ganske kjapt inn og fikk en fin opplevelse på sisterunden. Henrik løp her, og fyrte av alt av krefter på hele siste oppløpsside i en hard duell. Etterpå sa han at beina kjentes ut som bowlingkuler de siste 50 metrene.



1500 meter for ungdom, voksne, veteraner og superveteraner.
Hele 16 løpere i 1500 meterfeltet. God aldersspredning. Friidrett for alle!
Nå vart det alvor for Land-distanseløperen. Jeg hadde denne gangen sørget for en langt bedre oppvarming, og til og med kjørt noen 200 metere for å kjenne på antatt åpningsfart. Knut Lium var på plass, det samme var brødrene Nordseth fra Snertingdalen. Morten Parthaugen er også selvskreven på de fleste Landkaruseller og ymtet frempå om muligheter for persing. En annen som rir på en god form om dagen er Dokkagutten Eirik Gjerdalen. Formfremgangen der virker aldri til å stagnere, og vi kan nok vente perser på samtlige distanser gjennom hele sommeren. Folkehelsekoordinatoren Pål Rønningen fra Søndre Land var også på plass med hele tre generasjoner Rønningen.

Min løpsopplevelse
Starten har akkurat gått og Bjørn Egil Nordseth går rett i tet og blir der lenge
Starten gikk, og jeg kastet meg i ryggen på den raskeste Nordseth. Jeg har mange ganger latt teten gå, men har ofte erfart at de ikke legger seg så langt foran når farten stabiliseres. Nå skulle jeg være med teten fra start. Jeg hadde fått klare ordre fra heimen om å ikke miste rygger så lett som jeg bruker på å gjøre. Men Nordseth er i form. Jeg klenger meg fast i ca 400 meter før han får ei lita luke. Første runde passeres på akkurat 72. Jeg glemmer i farten å trykke på noen mellomtider.

Første runde går på 72 sek og jeg må slippe Bjørn Egil med noen meter.
Jeg hører Knut tet i rygg på meg og han går forbi på bortre langside. Jeg må slippe de, de har et ekstra gir og jeg kjenner jeg spinner og mister rytmen i svingen mellom 5-600 meter. Ved passering runde 2 kjenner jeg at pusten går kraftig og at beina er ganske så tunge. Men avstanden til de foran blir ikke særlig større. ca 20 meter kanskje. Jeg tenker at nå kommer den forbaskade tredjerunden, og at jeg har krefter til å fortsette med det samme trykket. Runden går ganske greit og bjella ringer ved siste passering. En stor flokk står og heier. Jeg ser at Knut ligger lett i ryggen på Nordseth i det vi går ut på siste bortre langside.
800 meter passeres og jeg har tapt ca 10 meter til Bjørn Egil og Knut.
Bjella ringer for siste runde. Avstanden frem har blitt for stor for kameraet...
Geir Arild er løpende bakkemannskap i dag og heier oss rundt i søndre sving. Han roper til meg; Bestem deg for å spurte! Bestem deg for å spurte! Godt sagt tenker jeg, og tenker at i inngangen til siste sving skal jeg forsøke et taktomslag. Det går på et vis, men ujevnhetene inne ved lista gjør at jeg ikke får betalt for ekstra innsats. Ut av siste sving bestemmer jeg meg for nok et taktskifte og får ryggen på Pål Rønningen foran meg, Han gir meg inspirasjon til å dra på det siste. Geir Arild roper fra sidelinja at det blir ei kjempetid.  Jeg ser samtidig at Knut spurter forbi Nordsethen og rekker hånda i været i det han krysser mållinja.
Knut drar skikkelig til i innspurten, og Bjørn Egil må innfinne seg med 2.plass
Ni sekunder senere gjør jeg det samme. Jeg klemmer inn klokka og ser heseblesende ned på klokka. 4.47! 4.47. Det er ni sekunder raskere enn i fjor. JESS! Knut er også storfornøyd og sier at man kan trekke fra 15 sekunder når man kommer på tartandekket. Da er jeg straks ned på under 4.30. Det er mange år siden. Men det er jo halvmaraton jeg har trent til gjennom vinteren og ikke mellomdistanse....

Førnøyde satte vi oss i bilen og reiste hjem. Eller ihvertfall var fire av oss fornøyde. Den lille frøkna på fire mnd fikk et skikkelig skrikeraptus i det vi satte henne i bilsetet, og gjorde stemningen litt mer hektisk. Riktignok bare kortvarig. Vi måtte også hive oss inn på Rema 1000 etter noen rundstykker. Unga var skrubbsultne etter harde runder på friidrettsbanen. Det tar på å være løper.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng