Konkurransesesong... og kunsten å snakke seg ned.

Det nærmer seg konkurransesesong.... Jeg hadde en god sesong i fjor, med solid pers på 10 kilometer med 37-blank, samt en del gode konkurranser på litt mer utradisjonelle distanser. I år har jeg ikke satt meg noen harde mål, og latt treninga komme som det har passet. Men med en god sistesesong, er det ikke lett å gå inn i ny sesong med dårligere form. I november ble jeg tatt av Hadds approach to distanse running, og gikk inn i vintersesongen med rolige, rolige langturer, og rolige hurte langturer, såkalt Hadd sone 1 og Hadd sone 2. Det vil si at de hardeste øktene ikke skulle gå hardere enn sone 2 (OLT's gode gamle skala). Ved nyttår kom akillesskaden og ødela for mitt antatt knallgode Hadd-opplegg. I hvertfall et optimalt Hadd-opplegg. Januar, februar og mars har blitt litt annerledes sånn treningsmessig. Ingen løping i januar, en gang i uka i februar og ca tre ganger i uka i mars. I tillegg har det blitt noen skiturer... og litt ellipse.... og spinningsykkel... samt litt styrke....og tonnevis med eksentriske tåhev.   Så treningsmengde i antall timer har vært på plass, kanskje til og med litt mer enn i fjor vinter.



Akillesutfordringen har jeg så langt taklet ganske greit. Jeg har trappet gradvis opp med løpinga, og hadde i forrige uke fem løpeøkter på til sammen 55 km. Jeg kjenner fortsatt at det er noe med hælen når jeg løper, men det er ikke smerter. Mer en slags form for stivhet. De første 10-15 skrittene på morgenen er også preget av stivhet. Jeg er for tiden litt usikker på hvor hardt jeg skal trykke på. Det nærmer seg jo konkurransesesong. Jeg er jo ikke nødt til å slenge med med på de første konkurransene, men det kribler jo litt i beina nå som våre er i anmarsj.

Det er nå det egentlig er tid for fart. I det minste Hadd 2-økter. Jeg har nesten bare løpt helt rolig, og veldig lite raskere enn 4.30. En eller to turer har vært i 4.00-fart. Akillesen er ikke helt klar for det kjennes det ut som. Den trives best på litt dempende mølleunderlag. I det siste har jeg dristet meg opp i 3.45-fart, og det har egentlig gått greit de kilometrene jeg har dristet meg til det. Men jeg kjenner jo at belastningen blir større på akilles når jeg kommer opp i det tempoet. Jeg har fortsatt litt vanskeligheter med å se for meg 15 kilometer på asfalt i 4.00-4.15-fart (Hadd 2).

I dag har jeg derimot tenkt å utfordre den tanken. 16 km lettkupert asfalt, hvorav de midterste 10 km skal gå i høy sone 2. Går dette bra, og jeg får kjørt en del slike økter så tenker jeg at jeg drister meg ut på noen vårkonkurranser.

Viggaløpet vs. Sentrumsløpet

Viggaløpet fra Gran til Brandbu lørdag 26. april er første løpet jeg har blinket meg ut. Det går samme dag som Sentrumsløpet. Begge løpene er skikkelige massemønstringer. Jeg er ikke helt klar for å løpe en kontrollmålt 10 kilometer. Sentrumsløpet er heller ikke av de aller letteste til tross for litt omlegging av den siste delen av løypa. Men jeg ser likevel at noen har sin pers fra Sentrumsløpet. Jeg tror imidlertid at noen av  Land-distanseløperne vil være representert i Sentrumsløpet.

Viggaløpet, som i år går den letteste veien, fra Gran til Brandbu, er et løp jeg har litt sansen for. Det er på 8-9 km med en lett og fin løypeprofil langs Jarenvannet. Jeg har tidligere jobbet noen steinkast unna, og er dermed litt på hjemmebane. Løpet har også en solid folkehelseprofil, med Gran kommune i spissen. Det er et stort mosjonsarrangement med kanskje 1000 deltagere. De aller, aller fleste stiller i trimklasse uten tidtaking. Dette er kanskje et bevisst valg for å kunne ha en sjans til å overleve med samme arrangementsdag som Sentrumsløpet. Personlig synes jeg at Viggaløpet burde arrangeres helga før, slik at det hadde blitt en kjempegod gjennomkjøring før sentrumsløpet.

Litt senere på våren, 31.mai, er det fjellmaraton, usikker på distanse, og to uker senere, 14. juni,  Birkebeinerløpet. Her håper jeg at jeg kan stillle godt forberedet.

Det er godt jeg har akillesen å skylde på hvis det går dårlig...