Land-distanseløperen

Årets store mål er unnagjort. Mitt første ultraløp noensinne, som konkurranse vel å merke.  Omtrent et døgn etter strabasene sitter jeg nå i bilen på tur hjem fra Sverige. Jeg er knapt nok kapabel til å bære meg selv, og det å sette seg er forbundet med store smerter. Dette var en utfordring utenom det vanlige. I tiden rett etter målgang var jeg litt i tvil om det var verdt det. Jeg ble kvalm av å tenke på det jeg hadde vært i gjennom. Heldigvis endret dette seg etter å ha fått tilbake litt krefter. Jeg hadde vært igjennom litt av en dag. La meg fortelle...

Nedtelling til Ultravasan. fem dager, fire dager, tre dager, to dager...spenningsnivået stiger. Jeg sklir inn ei boble. Hverdagen drar meg ut igjen. Jeg er tidvis fjern. Tenker løping i tide og utide. Skal tømme oppvaskmaskina, men står heller rett opp og ned og tenker passeringstider helt til jeg kvekker til av barnegråt fra gangen. Minstejenta står og river i trappegrinda i desperasjon for å følge etter storesøster opp på rommet. Jeg får ikke tenkt ut min tanker om passeringstider. Jeg må roe gemyttene. Middagen må serveres. Det er midt i ulvetimen, den noe vanskelige timen av døgnet da alle fem har kommet inn døra omtrent samtidig etter jobb, skole, sfo og barnehage. Slitne og sultne. Maten må fort på bordet slik at roen kan senke seg og humørene stige. Det er mye nytt om dagen. Anne Mari er igang igjen i lærerjobben etter sykdomsfravær og ferie. Jeg har delvis begynt i ny jobb. Eldstegutten begynte på mellomtrinnet. Mellomstejenta har akkurat nådd en milepæl i livet med skolestart,