Land-distanseløperen

Her fra et særdeles godt forsøk på kretsrekorden i høyde for menn senior, Oppland. 2.01. Året var vel 2002 eller noe. Jeg legger skylda på vinden. Blåbærmyra stadion på Fagernes.  Det har gått ca fire måneder siden jeg bestemte meg for å trene meg opp til ultraløp sommeren 2015. Min løpshistorikk i korte trekk er at jeg har løpt mer eller mindre de siste 20 årene, de tidlige årene med fokus på mellom- og kort langdistanse (800m-5 km) og de siste to-tre årene mot 10 km og opp til halvmaraton. Ukemengden har variert mellom 30 og 70 km per uke. Men det er først de siste to-tre årene at jeg har ligget jevnt på 50-70 km i uka. De siste årene har det vært lite annen trening enn løping. Men tidligere år har jeg trent variert hvorav flere år har gått med til eksplosive idretter som høydehopp (med et sabla godt forsøk på 2.01) og volleyball (fra 4. div og opp til 1.div). Det er et relativt langt sprang mellom høydehopp og ultraløping opp mot 100 km. Kanskje det er å legge lista litt vel

Å løpe et ultraløp handler mye om evnen til å tåle smerte og ubehag over lang tid. I første rekke et fysisk ubehag, men koblingen over til det psykiske er svært nærliggende. De er riktignok ikke sidestilte. Det er her ordtaket "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" kommer inn. Jeg har tidligere sagt at for å løpe ni mil, må jeg ha et sterkt hode. Jeg må tåle mye ubehag. Jeg har ikke tid og anledning til å trene så mye at ni mil går lett. Jeg må jobbe meg opp god tåleevne. Både fysisk og psykisk, og kunne jobbe med hvordan disse påvirker hverandre. Har jeg begynt å jobbe med dette? Ja, i aller høyeste grad. Men ikke som planlagt. Faktisk svært langt fra det som var planlagt. Desember startet bra. Jeg hadde treningsuker på opp i nesten 100 km. Jeg gjennomførte månedens langtur - 38 km på litt tufsete og glatt vintervei uten å bli veldig tung i beina. Jeg fikk til et bra opplegg også på de dagene jeg var hjemme i pappapermisjon. Det fungerte optimalt å jogg