Løpsrapport: 1. løp i Landkarusellen 2014.

Æhhh! Jeg løper alt jeg er kar om. Men luka frem til andre- og tredjeplassen er for stor til at jeg klarer å tette den før målstreken passeres. Jeg hiver kraftig etter pusten, og angrer samtidig på at jeg ikke starten spurten tidligere. Jeg får aldri helt taket på denne sisterunden. Det er for mye terrengvekslinger. Plutselig er siste motbakken der og jeg er for sent ute. Til tross for tunnelsynet skimter jeg Henrik stå og heie på oppløpssiden. Han er rød i ansiktet etter sin kjappe runde i åttetallet. Dette fine og utfordrende åttetallet som jeg roser hver gang jeg snakker om det. Jeg roser det på førsterunden. På førsterunden er jeg frekk og freidig. Jeg flyr over det ujevne terrenget, subber nesten nedi med hånda i svingene og setter føttene perfekt ned i virvaret av røtter. På andrerunden er jeg litt mer likegyldig, terrengteknikken er ikke like effektiv. På tredjerunden er jeg forbannat over hver minste lille sving og ujevnhet i underlaget. På fjerderunden er jeg overrasket over hvor fort oppløpssida kom, og irriterer meg over at jeg ikke klarte å tette luka opp til Knut og Vegard.

Landkarusellen er i gang igjen. Eller Land løpskarusell som den egentlig heter. Den lille lokale løpskarusellen i Nordre og Søndre Land. Lokale løpere kjemper lokale kamper om å bli Landsmestere. Først ut i løpskarusellen er som vanlig Landsmesterskapet i terrengløp på Lyngstrand camping. Denne kalde og hustrine vårkvelden samler faktisk nesten 40 løpere. Det er god fremgang fra tidligere år. Flott er det også å se at stadig flere barn og ungdommer deltar. Noe av skylden for denne økningen tror jeg vi legger på Søndre Land friidrettsklubb, og en engasjert leder Sæmund Moshagen. Se hans artikkel om løpet her.



Jeg stilte litt uhøytidelig til dyst denne onsdagskvelden. Løpskarusellen er ikke noen egotrip for meg lenger. Både Henrik og Helene har telt ned dager den siste uka, og ivrer etter å komme i gang. Jeg dropper derfor egen oppvarming. Det blir litt småjogging i noen minutter. Men mesteparten av oppvarmingen skjer ved et lekestativ hvor jeg ender opp med å "tøye meg varm" i ren amerikansk stil. Henrik og Helene varmer opp med å løpe et tjuetallsganger opp ei sklie. Fin oppvarming før et terrengløp, men kanskje ikke for en 36-åring....

Klokka nærmer seg halv sju og løpsleder Moshagen utbasunerer myndig startprosedyrene. De minste, som løper første sirkelen i åttetallet, skal starte først. Deretter starter resten, altså de som skal løpe hele åttetallet en eller flere ganger. Vi gamle traverne skal løpe fire åttetall à 900 meter.Tilsammen 3600 meter.

Jeg følger Helene rundt på hennes runde.Hun liker å ha meg tett i nærheten.  Det er artig å se de klemme til alt hva remmer og tøy kan holde fra start. Tempoet justeres kjapt ned til et litt mer overkommelig nivå. Runden går i et formidabelt tempo til en fireåring å være. Etter målgang sier hun heseblesende " Je puster jo som ei bikkje!"

Så stiller resten opp til start. Litt fotografering, og løpsleder Moshagen klemmer febrilsk på avtrekkeren. I russisk rullett-stil har han kun fylt enkelte av kammerne i startrevolveren med startskudd. Alt klikker. Hele tønna sirkulerer uten at noe skjer. PANG! skriker Moshagen brått, og feltet skvetter leende i vei.

Og for ett tempo. Snertingdølen Bjørn Egil Nordseth går rett i tet og Vegard Jøranli legger seg på hjul, startkåt som vanlig. Også Knut Lium har tenning i starten og spinner seg frem foran meg i nye Mizuno-terrengsko. Bak meg stanger et annet blad Nordseth, Hans Kristian, men forblir bak meg. Bjørn Egil kan bare stikke tenker jeg, han er for god. Men Vegard og Knut... de kan je g kanskje ha en sjans på. Jeg løp godt her i fjor, og var da kun noen sekunder bak Vegard. Knut er normalt hakket bedre, men det kan jo hende han har en dårlig dag.

Den voldsomme åpningsfarten roer seg, men det går fortsatt litt kjapt. Vegard ligger 50 meter foran, men Knut bare 20. Jeg tenker at jeg kanskje kan tette luka noe, ihvertfall til Vegard som jeg håper har åpnet over evne. Dette viser seg til dels å stemme. Luka til Vegard minsker noe, men luka til Knut øker med noen få meter for hver runde. Jeg ankommer den seige motbakken ved rundepassering nummer to. Jeg ser Anne Mari, Hanna, Henrik og Helene stå midt i bakken og heie. Henrik har løpt en runde og står og får igjen pusten. Jeg synes ikke jeg puster alt for tungt, og tenker at runde tre og fire skal gå i min favør. Ett minutt senere tenker jeg ikke lenger det. Bakken opp mot runding er tung.

Ut på tredje runde begynner pusten å galoppere ut i sin egen rytme. Beina jobber ikke like effektivt mot terrenget lenger. Jeg stønner høylytt i håp om å dra inn litt mere luft, slevja slenger dynamisk ut av munnen og lander på underarmen. Jeg tenker på Dæhlie-snørra og skremmer kanskje litt noen av mosjonistene jeg tar igjen med en runde.  Jeg ser mindre og mindre av Knut i denne kronglete løypa, men jeg har et lite håp om å ta igjen Vegard. Knut er nå nesten oppe i ryggen på ham. Vi har kommet godt ut i siste runden. Men så var det det med denne spurten da. Plutselig er jeg i bunnen av bakken opp mot mål, og det er for langt fram. Jeg drar til av alle krefter og håper iallefall på at det skal bli ei god tid. Kanskje ikke bedre enn i fjor. Da var jeg meget fornøyd. Jeg klemmer inn klokka, men trykker inn mellomtidknappen og får dermed ikke eksakt sluttid. Etter å ha fått pusten tilbake går jeg bort til Moshagen som står med klokke og notatbok. Startnummer 16: 12.38. 12.38! Det er jo 18 sekunder raskere enn i fjor.

Nok en bekreftelse på at formen er god. Vinteren har jo hatt preg av akillesplager og veldig lite fartstrening. Stort sett sone 1 og 2 samt langrenn. Kun den siste måneden har jeg rotet noe opp i sone 3. Med kun et par intervalløkter siden oktober perser jeg altså på en 3600 meter. Jeg har fått litt troa på Hadd.

Tre uker igjen til halvmaraton på Beitostølen. Neste onsdag er det klart for Landkarusell igjen. Da med 1500 meter på stadion. Kanskje jeg stiller til start der også, til tross for at det er sterk underdistanse i forhold til treninga om dagen.



Bloggurat
Jeg har plassert min blogg i Flubergnorske bloggkart!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng