Løpsrapport: Halvmaraton på fjellet

Itte si tia, itte si tia!

...ropte jeg av full hals til Knut Lium. Han sto ved 19,5 km og så på klokka i det jeg nærmet meg ham. Jeg var i kjelleren og orket ikke å høre at jeg lå på nippet til å kunne klare å bikke under et eller annet rundt tall. Jeg orket ikke noe jag mot mål. Mantraet til Arne Mjelde Sæther ljomet rundt i huet mitt:

Redd stumpa! Redd stumpa!

Det er kanskje ikke den mest offensive psykologiske taktikk i en konkurranse....

Nøyaktig en time og 14 minutter tidligere begynte jeg å løpe glad og fornøyd fremover i dette landskapet



En av sommerens største konkurransedager var kommet. Det norske fjellmaraton. Jeg har løpt her oppe nesten hvert år de siste 20 årene. De aller fleste løpene har vært på den korteste distansen, miniton. Jeg har også løpt halvmaraton her fem ganger tidligere. Fire på slutten av nittitallet og en i 2010.  Jeg har aldri helt fått til denne halvmaratontraseen. Nedoverløpinga mellom 2 og 10 kilometer har ødelagt låra mine og siste halvdel har vært tilbakelagt med lårmuskulatur av kvernet karbonadedeig.



Før start
Vi ble busset inn i fjellheimen altfor tidlig, og var fremme ved vandrerhjemmet på Valdresflya halvannen time før start. Heldigvis var det aldeles supre forhold. En litt kald nordavind gjorde at jeg måtte ty til både lue, buff og hansker, men det var i grunnen helt utmerket. Nordavind betydde nemlig medvind. Løpet ville gå med sola i trynet og vinden i rævva. Det hersket god stemning blant de 6-700 løperne som hadde 21 kilometer fremfor seg.

Emil og jeg i hyggelig passiar under
oppvarmingen. 
Jeg snakket litt med kjensfolk, og måtte avsløre hva jeg ønsket å oppnå med dagen:

Skal: Under 1.25
Bør: Se 1.22-tallet
Drøm: Under 1.20.

Det er stor forskjell på 1.20 og 1.25 på halvmaraton. Men nedovertraseen fra Valdresflya til Beitostølen er lunefull. Du vet aldri hvordan beina takler nedoverbakkene. Erfaringene mine var at de takler det jevnt over dårlig...

Jeg jogget lett rundt med Sevendust på øra i minuttene før start. Det var nok med et lite kvarters oppvarming. Åpningsfarten er ikke raskere enn at en slik kort oppvarming holder. Jeg hadde akkurat passe med tid til å kle av meg og kaste sekken inn i lastebilen og stille meg på startstreken. Jeg stilte meg i fremste rekke, rett ved siden av Snertingdølen Rune Hansen. Han har løpt på 1.22-tallet her de siste årene, og vi har knivet jevnt i de siste konkurransene vi har stilt opp i.

Starten
Sekundene før start er jeg unormalt rolig. Det blir uansett ikke noe heseblesende åpning. Det er god tid å gjøre løpet på. Startskuddet smeller, og horden er løs. Feltet strekker seg kjapt ut og det er lite forstyrrelser i feltet den første kilometeren. Jeg ruller godt på, og synes jeg har et passe fint og kontrollert driv. De første par kilometrene går i litt slak motbakke uten at dette merkes nevneverdig. Kilometer en og to går på 3.41. Hoi, det var da kjapt.

Nedover mot Bygdin
Da bikker det nedover og farten føles behagelig. Jeg ser Rune Hansen ca 15 meter foran meg og jeg siger sakte inn i ryggen på ham. Vi veksler noen ord om hvor fantastisk det er å løpe nedover fjellsiden i disse forholdene. Vi er også saktens enige om at det er lett å la seg rive med nedover disse bakkene. Jeg siger litt i fra ham og ligger litt for meg selv og cruiser. Kilometertidene går på +/- 3.30. Ved passering fem kilometer kommer jeg opp ved siden av en lettbeint kar (iflg resultatlistene måtte det være Per Øyvinn Andersen fra Iron Maiden running club). Vi veksler også noen ord, og vi spør hverandre om hvilke målsettinger vi har. Jeg sier jeg har en realistisk forventning om å komme under 1.23. Da kommer det kjapt tilbake om at dette er et noe høyere tempo. Han skal under 1.20 og har også åpnet litt i kjappeste laget. Vi passerer 5 km på under 18 minutter. Jeg lar Per Øyvinn skli litt i fra og jeg nærmer meg Bygdin og slutten på nedoverbakkene.

I bunn av bakken, passering 10 km. 
Nå spørs det tenker jeg. Hvordan vil låra fungere i den første kneika ved utløpet av Bygdin? Det er her løpet får sin fasong. Det viser seg å være mange med kvernet karbonadedeig i låra her, for jeg tar igjen to stykker ganske kjapt opp den første lille bakken. Så flater det ut litt før vi starter på den to kilometer lange stigninga. Her passerer jeg 10 kilometer på i underkant av 36 minutter. Det var kanskje litt vel fort... Pusten blir merkbart kraftigere og det kommer en person opp og forbi. Jeg synes avstanden til en liten trio foran blir mindre i det vi begynner på stigningen. Låra er ikke så verst. Såpass gode at dette skal være gjennomførbart. Jeg presser sånn ganske godt oppover uten å slite. Jeg. plukker faktisk tre løpere opp bakken. Dette kan da ikke være verst tenker jeg og presser meg gjennom båtskaret. Båtskaret. Et skummelt punkt i løypa.

Den lettløpte minitontraseen, 7 lange og 7 harde. 
Nå er 12,5 km unnagjort og etter 8 km nedoverbakke og 2 km motbakke er det nå alfa omega å få til et taktomslag i den lettløpte minitontraseen. Her skal disse hersens kilometertidene under fireblank igjen. Helst godt under fire blank. I båtskaret hører jeg en kjent stemme bak meg. Han roper etter meg. Jeg trenger ikke snu meg, jeg skjønner det er motbakkespesialisten Rune Hansen som har fått los på ryggen min opp bakkene, og nå er helt oppe i ryggen på meg. Jeg prøver å dra ut steget, men kjenner at jeg ikke er helt på hugget. Jeg er sliten. Rune snakker til meg, men jeg svarer ikke. Jeg sender han et lite blikk og tror jeg gestikulerer et eller annet med hånda. Vi løper i tospann ned til minitonstarten og 7 kilometer gjenstår. Rune siger ifra. Jeg tør ikke sjekke kilometertider. Nå har jeg sju tunge og sju lange foran meg. Rune får ti meter, kanskje 15. En annen løper jeg passerte opp til båtskaret kommer susende forbi. Gjøvikenseren Settar Al-Jabri. Han dundrer videre forbi Rune også. 6 km-skiltet kommer til syne og jeg kjenner at jeg kvikner til. Hæ? Kvikner til nå? Dette henger ikke på greip. Jeg nærmer meg Rune igjen, og han snur seg og ser etter meg et par ganger. Ha! Nå er det jeg som har overtaket.

Ved bommen ved Garli, 3,5 km igjen, vet jeg at familien og noen venner står og heier. Det var en utmerket plassering. Et utmerket delmål. Det går lett (relativt sett) lett ned dit. Jeg tror Rune må slippe noen meter, men det er langt frem til andre halvmaratonere foran meg tror jeg. Jeg løper forbi noen utmattede helmaratonere, og det er en del trimmere fra miniton som tar seg relativt god tid nedover mot Beitostølen. Jeg ser gjengen stå langs løypa og jeg klarer faktisk å vinke til dem 50 meter før jeg passerer slik at de skal få øye på meg. Jeg får kraftige heiarop med bjeller og det hele. Jeg lyser opp, viser tommelen i været og smiler.

De siste tre-firehundre meterne gjennom sentrum kjennes ut som
en evighet hver gang jeg løper her oppe. 
15 sekunder senere er jeg i kjelleren på nytt. 3,5 tunge kilometre igjen. Argh! Jeg kjenner at det butter. Pusten går som en blåsebelg. Bare jeg kommer meg til 2 km-skiltet. Da skal jeg klare å karre meg til mål. Jeg har ikke peiling på tida. Dette går så fort som det går. Jeg tror det blir bra. Men nå er jeg i ferd med å gå opp i sømmene. Det rakner. Det er en evighet til neste kilometerskilt. Endelig er 2 km-skiltet der. Men er jeg glad? Neida. To kilometer er langt. Forferdelig langt. Jeg kjenner løypa godt og vet at når jeg kommer meg gjennom en skarp venstresving så ser jeg 1 kilometerskiltet og fjelltass-starten. Da skal jeg klare å komme meg til mål. Nå gjelder det å redde stumpene. Jeg kjenner jeg ikke klarer å holde trykket oppe i steget lenger. Jeg faller litt sammen. Så ser jeg Knut Lium stående i den skarpe vestresvingen med 1,5 kilometer igjen. Jeg ser han kikker på klokka, og han gjør seg klar til å rope noe til meg. I ren desperasjon roper jeg ITTE SI TIA; ITTE SI TIA KNUT. Han skjønner heldigvis tegninga og heier meg isteden frem. Jeg hører Knut heier frem Rune rett bak meg. Rune kommer atter en gang opp i ryggen på meg når det gjenstår 1300 meter. Vi passerer det siste km-skiltet og jeg skjønner jeg skal komme meg i mål.
Når det gjenstår 600 meter gjør Rune et rykk og han får 10 meter på et blunk. Jeg orker ikke. Vi er ikke engang i samme klasse. Jeg har nok en liten fartsøkning gjennom sentrum og tar innpå Rune litt igjen. Nå ser jeg mål og får heiarop fra noe jeg antar er kjensfolk. Inn de siste metrene ser jeg desperat etter ei klokke, men ser ingen. Jeg stuper inn i mål to meter bak Rune og stopper klokka. Etter noen sekunder ser jeg ned på armen min i stor spenning:


JAAA! At det går an. Jeg blir kjempefornøyd, det er rett og slett helt fantastisk! Jeg gratulerer Rune, som også er knallfornøyd. Jeg suser rundt i målområdet litt lettere euforisk og snakker med mer og mindre kjente. Denne gangen er de offisielle tidene enige med min egen klokke, og jeg kan konstatere at jeg har klart å løpe halvmaraton på Beitostølen på under 1.20. Seks små sekunder under 1.20. Jeg er så glad for at det bikket den riktige veien i dag. De seks sekundene kunne jeg ha mistet en rekke plasser de siste sju-åtte kilometrene. Takk til Rune Hansen som presset meg hele den siste halvdelen. Takk til Knut som ikke sa at det sto om sekunder om å klare under 1.20. Takk til Anne Mari og barna som sto 3,5 kilometer opp i traseen og gjorden denne delen lettere.

Takk til arrangøren for et nydelig arrangement i nydelige omgivelser i nydelig vær.

YES!





Kommentarer

  1. Gratulerer så masse med helt super tid!! Kjempefin og spennende rapport. Var hyggelig å møte på deg i går. Hils familien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk. Kjekt å møte deg og dine kolleger også. Gikk det bra med dere?

      Slett
    2. Jada, alle fullførte med god stil! :))

      Slett
  2. Gratulerer Roger!! Moro å endelig komme seg inn under 1.20!!!!!
    Ragnar S.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Ja det hadde jeg ikke trodd. Da begynner det jo nesten å ligne noe... :-)

      Slett
    2. Spennende skrevet Roger! Og gratulerer med god tid��

      Slett
  3. Om det var meg , så heter jeg Per Øyvinn Andersen ☺☺☺
    Samma det ! Hadde runnershigh den dagen
    Bra skrevet. Hærlig fortalt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Ja da må jeg beklage navnerotet. Takk for god omtale og takk for et godt løp. Løper du i år også?

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng