Land-distanseløperen

Sommerens tidsmål. Jeg skal se om min tommelfingerregel viser seg å stemme: En dobling av distanse tilsvarer 10 sek økning på kilometertid. 3000m@3.20-fart ,  5km@3.30-fart  , 10km@3.40-fart     Målsettinger er skummelt. I hvertfall for meg. Jeg har sjelden nådd de "store" prestasjonsmålene jeg har satt meg. For en 15 års tid siden var jeg tett ved: 100 kilo i benkpress stoppet på 97,5. 2.00 meter i høyde stoppet på 1.98. Under 2.00 på 800 meter stoppet på 2.03. Under 10-blank på 3000 meter stoppet på 10.02.

Jeg spiser fort. Nistepakka med sine tre-fire skiver er unnagjort på 2-3 minutter. Jeg kan pælme en liter brus eller melk på null komma niks. Det bare sklir ned. Rekker nesten ikke å smake. På den måten klarer jeg å få i meg store mengder mat uten at jeg egentlig har tenkt særlig over det, eller fokusert særlig mye på det. Det gjør at man kan spise både mye og ofte uten å bli matlei. I de neste tre-fire månedene må jeg trene som jeg spiser. Øktene må slukes. Minst mulig fokus og mest mulig kilometer. Øktene må bare gjennomføres. Helst uten å tenke. Knyte på seg skoa, dra på seg refleksvesten, løpe 45-90 minutter, dusje, fortsette som før. I disse vintermånedene er det kvanitet som teller. Kvalitetsøkter, planlegging, fokusering og mellomtidsutregninger skal først komme til overflaten fra mars og utover. Det gjelder å ikke brenne kruttet for tidlig. Den iboende motivasjonen for å gjøre det godt til neste sesong skal kun ligge og gløde, som i en vinterdvale. Først når vårsola begynner

Da var tiden kommet for å oppsummere årets sesong. Annerledes-sesongen. Tidligere årsoppsummeringer kan du lese her (2014) og her (2013) . 2015 var året jeg skulle prøve meg på ultraløp, altså løp som er vesentlig lengre enn maraton (42,2 km). Jeg blinket meg tidlig ut Ultra-Birken i juni som ei generalprøve, før årets hovedmålsetting UltraVasan 22.august. Jeg la om treninga i fjor høst. Jeg ønsket fortsatt å trene etter Hadd-filosofien (som du kan lese mer om fra mine tidligere blogginnlegg her: 1. Terskel eller snakketempo? 2. Hadds approach to distance training. 3. Hadd, er han inne på noe? Egne erfaringer. Jeg hadde tidligere hatt godt utbytte av å trene etter Hadds prinsipper, men at jeg slet med å klare å trene rolig nok (å løpe sakte nok på langturene) Jeg tenkte da at et år med fokus på ultraløping ville få meg til å stresse ned og klare å legge ned mye trening i lave intensitetssoner. Samtidig var jeg litt lei av alt mas og egenskapt press omkring kilometertider, int

Mitt første ultraløp sitter som klistret på minnet, og det vil det nok gjøre i årevis fremover. Men i fare for å romantisere det hele ettersom tiden går (noe hjernen har en lei tendens til å gjøre) så valgte jeg å melde meg på nyskapningen "min vasaloppsfilm". Et opplegg hvor man blir fanget opp og filmet av utallige kameraer langs traseen som så settes sammen og redigeres av et produksjonsteam. To uker etter løpet dumper den ferdig-redigerte filmen ned i mailboksen, og ligger samtidig tilgjengelig på vimeo for "sharings & likes". Jeg hadde kanskje sett for meg større individuell tilrettelegging. Filmen bærer litt preg av samlebånd-produksjon. Jeg hadde muligheten for å bli intervjuet før og etter målgang, og det hadde nok gitt videoen litt mer særpreg. Men før start var jeg litt for mye fokusert på løpet, og etter målgang var ikke hjernen min i nærheten av å streife borti slike tanker. Uansett. Her er videoen. Jeg kan vel aldri huske å ha gjort en dårligere i

Årets store mål er unnagjort. Mitt første ultraløp noensinne, som konkurranse vel å merke.  Omtrent et døgn etter strabasene sitter jeg nå i bilen på tur hjem fra Sverige. Jeg er knapt nok kapabel til å bære meg selv, og det å sette seg er forbundet med store smerter. Dette var en utfordring utenom det vanlige. I tiden rett etter målgang var jeg litt i tvil om det var verdt det. Jeg ble kvalm av å tenke på det jeg hadde vært i gjennom. Heldigvis endret dette seg etter å ha fått tilbake litt krefter. Jeg hadde vært igjennom litt av en dag. La meg fortelle...

Nedtelling til Ultravasan. fem dager, fire dager, tre dager, to dager...spenningsnivået stiger. Jeg sklir inn ei boble. Hverdagen drar meg ut igjen. Jeg er tidvis fjern. Tenker løping i tide og utide. Skal tømme oppvaskmaskina, men står heller rett opp og ned og tenker passeringstider helt til jeg kvekker til av barnegråt fra gangen. Minstejenta står og river i trappegrinda i desperasjon for å følge etter storesøster opp på rommet. Jeg får ikke tenkt ut min tanker om passeringstider. Jeg må roe gemyttene. Middagen må serveres. Det er midt i ulvetimen, den noe vanskelige timen av døgnet da alle fem har kommet inn døra omtrent samtidig etter jobb, skole, sfo og barnehage. Slitne og sultne. Maten må fort på bordet slik at roen kan senke seg og humørene stige. Det er mye nytt om dagen. Anne Mari er igang igjen i lærerjobben etter sykdomsfravær og ferie. Jeg har delvis begynt i ny jobb. Eldstegutten begynte på mellomtrinnet. Mellomstejenta har akkurat nådd en milepæl i livet med skolestart,

Liker man å løpe langt, vil man over noen år rekke over mye terreng. Uansett hvor man bor vil man kunne oppleve flotte områder og fine rundturer med oppstart fra hjemmet. Jeg tror de aller fleste løpere har slike favorittrunder de har løpt i mange år. Runder de trives i, og kjenner hver eneste flekk og hump. De har hundrevis av passeringstider i hodet, og bruker ofte løypene som kontrolløkter for å kjenne etter hvordan det står til med formen. Nå har jeg bodd i Fluberg i 10 år, og begynner etterhvert å få slike runder her også. Noen runder er av den litt mer heftige sorten, med forholdsvis god lengde, mye høydemeter, tungt terreng og luftige "traverser". Jeg kaller disse turene for "turer med trøkk" , lett inspirert av Lars Monsen. Alle turene starter i området Fluberg -Dokka. Flere av de starter rett ved Fluberg kirke, men kan fint startes fra andre steder, eller kortes ned til lengder som er mer overkommelig for den gemene hop. Første runden jeg skal presenter

Klørne ble aldri kvesset. De ble slipt ned...Jeg begynner å komme over nederlaget. Det var fryktelig skuffende å dra på meg en atypisk lungebetennelse tre dager før UltraBirken. Flere i slekta hadde hatt det noen uker og minstefrøkna hadde hatt noen netter med feber. I forrige blogginnlegg skrøt jeg av at mai måned var tidenes treningsmåned..... En litt sliten trebarnsfar var nok lett mottakelig for alskens virus og bakterier. Jeg ble akkurat så dårlig som menn kan bli når sykdom inntreffer og måtte ty til legevakta søndagen for to uker siden. Nå, en antibiotikakur og to uker senere begynner jeg å komme litt i siget igjen. Fortsatt lett hostende, så jeg har ikke prøvd trene særlig hardt enda. I slutten av forrige uke ble det to rolige halvtimesturer før det gikk til Helvete.

Nok sagt.

312 kilometer i mai. 33 timer i lett arbeidstrav. Tidenes mestløpte måned til meg og være. Tidligere ville en slik periode vært preget av såre bein, ømme muskler, gnagsår, blodblemmer og træler. Men noe har skjedd. Jeg blir ikke like preget av slike, for meg, store treningsmengder. Det kan kanskje også være et resultat av at jeg løper saktere og mer i terrenget. Det er langt færre harde økter med lettvektssko og intervaller. Foto: SLIL-Friidrett, Sæmund Moshagen Løpssesongen er godt i gang og konkurransene har florert i halvannen måned. For min egen del har jeg ikke løpt en ordentlig konkurranse ennå. Jeg slengte meg med på et løp i Land løpskarusell . En 2.5 km lett kupert løype i Hov sentrum. Merkelig nok hadde jeg fart i beina, og løp den med ei snittkmtid på 3.17. Spørsmålet er om jeg klarer å holde halvparten av farten 25 ganger så langt...

Tidlig vår, isløsning og snøsmelting har gitt terrengløperen i meg noen utfordringer tidligere år. Utfordringer bruker jeg ofte og skygge unna, jeg lider jo av både konfliktskyhet, prestasjonsangst og konkurransevegring :-). Våren har for meg stort sett bestått av lengselsfull løping på tørr og fin asfalt og ulike dekker på friidrettsbaner rundt omkring. Men nå spørs det om ikke også Landdistanseløperen blir å finne løpende i ei bløut og vårkald myr midt inni skaugen i Land. Det er jo ultra-trail som står på menyen dette året, og da må man ut i skaugen så fort det er farbart med joggesko.

Samling på kulen. Tisleifjorden er tappet ned over 10 meter, noe som gav litt variasjon i skigåinga for oss som skulle teste fiskelykken. Fiskelykke hadde vi, først og fremst takket være Geir Arild-bror (mot normalt meg :-))  Hytta ble brukt som base de fleste dagene, og med det flotte været ble mesteparten av dagene tilbrakt ute i og omkring hytta.  Ferietider. Den ellers så ganske strukturerte tilværelsen blir revet vekk. Det er fri flyt av tid og rom. Den selvstendige dynamikken råder dagene igjennom. Ti dager til rådighet. Ti dager med familie, nær og fjern. For Landistanseløperen er ikke ferier så veldig tilfredsstillende, men for familiefaren byr ferier på veldig mye ålreit. For familiefaren har påskeferien vært helt super. Fire dager på Golsfjellet, nærmere bestemt Langestølen ved Tisleifjorden. Her ble det feriert i solrikt landskap med pilking, skileik, aking og moro, bålkos og småturer med pulk. Aktivitetsnivået var høyt, men lite løpsspesifikt. Det som kan

Her fra et særdeles godt forsøk på kretsrekorden i høyde for menn senior, Oppland. 2.01. Året var vel 2002 eller noe. Jeg legger skylda på vinden. Blåbærmyra stadion på Fagernes.  Det har gått ca fire måneder siden jeg bestemte meg for å trene meg opp til ultraløp sommeren 2015. Min løpshistorikk i korte trekk er at jeg har løpt mer eller mindre de siste 20 årene, de tidlige årene med fokus på mellom- og kort langdistanse (800m-5 km) og de siste to-tre årene mot 10 km og opp til halvmaraton. Ukemengden har variert mellom 30 og 70 km per uke. Men det er først de siste to-tre årene at jeg har ligget jevnt på 50-70 km i uka. De siste årene har det vært lite annen trening enn løping. Men tidligere år har jeg trent variert hvorav flere år har gått med til eksplosive idretter som høydehopp (med et sabla godt forsøk på 2.01) og volleyball (fra 4. div og opp til 1.div). Det er et relativt langt sprang mellom høydehopp og ultraløping opp mot 100 km. Kanskje det er å legge lista litt vel

Å løpe et ultraløp handler mye om evnen til å tåle smerte og ubehag over lang tid. I første rekke et fysisk ubehag, men koblingen over til det psykiske er svært nærliggende. De er riktignok ikke sidestilte. Det er her ordtaket "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" kommer inn. Jeg har tidligere sagt at for å løpe ni mil, må jeg ha et sterkt hode. Jeg må tåle mye ubehag. Jeg har ikke tid og anledning til å trene så mye at ni mil går lett. Jeg må jobbe meg opp god tåleevne. Både fysisk og psykisk, og kunne jobbe med hvordan disse påvirker hverandre. Har jeg begynt å jobbe med dette? Ja, i aller høyeste grad. Men ikke som planlagt. Faktisk svært langt fra det som var planlagt. Desember startet bra. Jeg hadde treningsuker på opp i nesten 100 km. Jeg gjennomførte månedens langtur - 38 km på litt tufsete og glatt vintervei uten å bli veldig tung i beina. Jeg fikk til et bra opplegg også på de dagene jeg var hjemme i pappapermisjon. Det fungerte optimalt å jogg

Børst støvet av skia dine til den 15. februar! Da blir det folkefest på ski langs den forhåpentligvis snart nedlagte Valdresbanen, fra Eina til Dokka. Mange aktører i distriktet jobber for å få en avklaring rundt banens fremtid. En trase som har et stort potensiale som gang- og sykkelvei.  Se en tidligere artikkel fra NRK`s nettsider her De siste årene har vi jobbet frem en sammenhengende skiløype på hele strekket, som nå toppes med et felles arrangement.