Land-distanseløperen

Kenyaeventyret fortsetter. Det føles som vi har vært her en evighet. Inntrykkene er så mange, og så store at tidsregningen blir en helt annen. Vi har faktisk kun vært her i fire døgn. Vi har klart å fortsette med to løpeøkter om dagen. Jeg har hele tiden vurdert alternativ trening, men gitt etter for gruppepresset. Beina går seg til etter  10-15 minutters løping. Vi har kjørt samme type økter alle sju gangene. Moderate til hurtige langturer på mellom 10 og 13 km. I går tidlig skulle jeg og Geir Arild løpe 7-8 kilometer før vi skulle plukke opp kamerasekken og løpe videre ned til Kamenari stadion. Den tidligere nevnte friidrettsbanen med jord. Vi ville få med oss at de lokale kjørte” speedwork and intervals”. Mårråøkta var den verste til nå, sånn smertemessig. Både lår og kneskåler krangler. Vonde bein kan føre til litt tyngre steg…og ikke minst, Mzungos can't run... På tur fra HATC og mot Kamenari stadion måtte vi ned en liten ulendt sti, og jeg klarte å spenne atti ei rot ...

Som sagt var jeg ganske kjei ved ankomstdagen, lørdag. Vi fikk likevel klemt inn ei økt før middag kl 19.00. Jeg var ikke veldig keen på noen lang tur, ei heller en tur med nøye klokking av kilometertider. Men Arne og Geir Arild fikk meg med. Pulsen i det jeg satte på meg klokka var i høyeste laget. Jeg måtte stå rolig ei stund før den gikk under 80. Det er 25 slag over normalt før jeg legger i vei. Arne guidet oss rundt i ei kjent 11-kilometerssløyfe. Starten føltes lett, men det var nok pga nedoverbakke. Ei lita stigning, og pulsen dundret rett opp i sone 3, midt på 150-tallet. Beina var tunge som bly og pusten hørtes på 10-15 meters avstand. Det var en fantastisk runde Arne guidet oss igjennom, men jeg hadde mer enn nok med egne interne prosesser resten av runden. De fire siste kilometrene lå jeg og vaket i grenselandet mellom sone 3 og 4. Jeg og Geirbror bøyde av mot slutten og lot Arne løpe alene den siste ekstrasløyfa. Vi klokket oss inn igjen på HATC på akkurat 55 min og 10 ki...

ITEN - The Town of RED Dust Teaser Trailer from Erik O'Neill on Vimeo . Siden Kip Keinos gjennombrudd i 1960-åra har Øst-afrikanere vært suverene hva gjelder menneskehetens evolusjonsmessige fortrinn; å bevege seg fort over lange avstander. Vår mest grunnleggende egenskap av de alle; å forflytte oss oppreist på to bein. Denne Øst-afrikanske suvereniteten har medført lange diskusjoner og bombastiske påstander i de norske stuer alle de gangene vi ser et langdistansefelt splittes i to, de hvite sakker akterut og de brune drar i fra. Det er nærmest humoristisk å se på. Det virker som den gemene hop i de norske stuer faller tilbake i godstolen i god tro om at det er de genetiske egenskapene som er avgjørende. Deres kropper, muskler, hjerter og lunger er bedre tilpasset denne typen aktivitet. Ferdig med det. Eller? Øst-afrikanernes suverenitet i langdistanseløping har vekket stor interesse i den vestlige verden. Hva er nøkkelen til denne dominansen? Kan vi finne ut av det og k...

Om ikke mange ukene sitter jeg og Geir-bror på flyet til Iten, Kenya. Langdistanseløpernes Mekka, en once in a lifetime-opplevelse for meg og Geir-bror. Ihuga løpefantaster som vi er. Ikke i prestasjon, men i hjerte og sinn. Vi er løpere, til tross for vår relativt trege toppfart over tid.  Vårt nært forestående Kenyaløpseventyr ble initiert av vår gode (og mye bedre) løpervenn Arne Mjelde Sæther i sin higen etter ytterligere forbedringer (1.06 på halvmara). Han inviterte oss med som på en av sine fire årlige høydeopphold, mest som "selskapsdamer" da han synes slike soloopphold over flere uker kan bli litt kjedelige. Men nå viser det seg at han sliter med skader, og turen hans henger i en tynn tråd. Men jeg og Geir-bror fortviler ikke. Vi får en kjempetur uansett. Og vi hadde aldri fått/tatt denne muligheten hadde det ikke vært for Arne. Som travle småbarnsforeldre var det godt å ha en som lokket og motiverte oss til å våge dette (samt få tillatelse i heimen :-) . Denn...