Løpsrapport: Viggaløpet 2014

Da er Viggaløpet fullbyrdet. Det var med de vante sommerfuglene i magen jeg sto opp i dag tidlig. Etter vanlig "ut-av-døra-kaos" 13 minutter etter skjemaet var vi på fire hjul i retning sørover mot Hadeland. Hele familien på tur, og Astraen med sprengt baksete etter å ha klint inn tre barneseter i en litt for liten bil...



Prerace og køkaos
Etter en tre kvarter langs en vanvittig fin og nyetablert vei langs de nordre delene av Randsfjorden kjørte vi en liten svipptur innom Brandbu for å sjekke det nye avslutningsstrekket på løpstraseen. Med 450 meter igjen møter man nå en kvass motbakke på 100 meter før man kommer inn og tar en snau runde på nye Brandbu stadion. Et kvarter senere (10.15) har vi parkert midt i Gran sentrum. Jeg går fra kjærring og unger og henter startnummeret. Jeg mener jeg har akkurat passe med tid, helt til jeg ser køa for forhåndspåmeldte. Den var ca 50 meter lang og tre meter bred.... AI! Hvordan blir det nå med oppvarming tenkte jeg mens jeg stilte meg opp bakerts og ble lettere stresset. Mens minuttene tikket sèg jeg fremover, men klokka gikk mye raskere enn køa og det var kun 15 minutter til start. Jeg hentet litt tid på å skifte til konkurransesko og løpstøy mens jeg sto i køa. Jeg hoppet lett opp og ned og måtte ty til litt musikk på øra for å ikke bli for negativ i tankemønsteret. Heldigvis observerte jeg at køen bak meg vokste seg lang, og at jeg dermed ikke var av de siste. Når jeg begynte å nærme meg sekreteriatet ble det ropt over høyttaleren at starten var utsatt 15 minutter. Puh! Da skal det gå greit tenkte jeg,  og sendte et lettelsens blikk ned på min akilles. Den hadde nesten begynt å grine i tro at det ikke ville bli noe oppvarming.

Jeg trengte meg frem til sekreteriatet og så at de hadde mobilisert hele to mann for å få unna all køa. Godt mobilisert.... Her forventes det litt mer personell til neste år. Etter å ha fått tildelt startnummer og Emit-brikke hadde jeg ti minutter til oppvarming. Jeg hastet innom familien og fikk levert over alt av unødvendige saker. Jeg hufset meg i gang ut av sentrum og hørte speakeren annonserte at starten nå var utsatt i ytterligere ti minutter, altså 11.25. Puh! Akillesen slapp noen gledestårer slik at jeg måtte bytte sokker atter en gang.

I frontlinjen
Etter en normal oppvarming kunne jeg steppe inn bak frontlinjen og vente på startskuddet. Kroppen føltes bra og jeg var klar til kamp. Viggaløpet har blitt et gedigent arrangement. Det var nå nesten 1500 påmeldte. En storstilt folkehelseaktig satsing har ført til at trimklassen har vokst seg enorm. Bedrifter konkurrerer om størst deltagelse, og majoriteten av deltakerne går mesteparten av de ni kilometrene. Kommuner og habiliteringssentre strømmer til arrangementet hvert år.

I frontlinjen er det alvor. Det lukter tigerbalsam og svette armhuler. GPS-klokker justeres og det ønskes lykke til når starteren roper "ETT MINUTT TIL START". Jeg ser meg rundt og observerer det vanlige: Flere harde løpere som ønsker å forme tetgrupper fra start, noen ungdommer som satser på å åpne i et infernalsk tempo bare for å tøffe seg litt, samt noen som overvurderer seg selv kraftig...

Jeg står en meter bak frontlinjen og føler meg ganske rutinert. Jeg ønsker min gamle Land-løper lykke til.  Torbjørn Høytomt som  nå løper for Ås il. Vi finner ut at vi er på omtrent samme nivå og antyder en mulig spurtduell.

Starten
Startskuddet går, jeg trykker inn knappen på klokka og spinner i vet. Hei hvor lett det får. Jeg løper forbi noen, men prøver å holde meg unna de største basketakene og beinspenningene. Etter 100 meter blir det litt plass i rekkene og jeg synes jeg ligger vel langt fremme. Det er vel ikke flere enn 20 stykker foran meg. Men farten føles behagelig og jeg har min gamle Land-løper ved siden av meg. Vi kommer etterhvert ned mot Jarenvannet, og passerer første kilometer. 3.23. Oi, kanskje litt fort, men ikke hårreisende. Farten senkes noe og løypa langs jarenvannet er padde flat og svinger heldigvis jevnt og trutt. Det er fortsatt litt forandringer i feltet, og "the slow-starters" kommer opp bakfra, samtidig som de overivrige hyperventilerer og siger bakover i feltet. Jeg finner etterhvert noen som holder stabil fart ikke så langt fra min egen.

Underveis
Kilometerskiltene dukker opp, faktisk litt før jeg forventer, men jeg velger å ikke se på klokka. Nå skal jeg løpe på feelingen og forholder meg til løperne rundt meg. Men det var da som pokker hvor langt dette Jarenvannet har blitt! Jeg må slippe noen av de foran meg, men tar igjen et par stykker. En lokal unggutt i hvit singlet holder akkurat samme tempo som meg og vi veksler litt på å dra. Han får jevnlige heiarop fra trimmerne som startet tidligere og har jevnlige fartsøkninger som gjør at han får noen meter som jeg senere tar inn igjen. Min gamle Land-kamerat har jeg passert og jeg venter bare på at han skal komme opp på siden av meg. Kilometrene går men det er kun et par fremmede løpere som passerer meg.

Den tunge delen
Endelig er jeg ved undergangen på Jaren og det venter noen slake nedoverbakker. Kun tre km igjen. Jeg og gutten i hvit singlet kjemper side om side nedover mot Brandbu. Etter en nedoverbakke kommer det ei 2-300 meter lang strekke i slak motbakke og den hvite singleten får et raptus og stikker noen meter ifra. Med ett dukker det opp noen negative tanker i hodet mitt. Det er under 2 kilometer igjen og jeg er inne i midt verste parti. Jeg har alltid problemer i dette partiet av løpene mine. Med en kilometer igjen. kommer det ikke mindre enn tre løpere opp og forbi meg. Og det er ikke hvilke som helst løpere. Det er selvsagt Torbjørn. Vi veksler noen ord og han får ei luke med en gang. Den andre er Rune Hansen fra Snertingdalen. Mannen som tok meg i spurte på Dokkarunden i fjor høst. Skulle jeg nok en gang bli forbiløpt av han i slutten av løpet. Den tredje er beste dame. Marte Pedersen fra Hytteplan. AI! Skal jeg nok en gang bli slått av beste dame i et løp! Det vil ikke være første gangen. Jeg er fortsatt i ei negativ tankerekke i det vi tar av opp mot stadion 450 meter før mål. Så ser jeg familien så langs løypa, og jeg vet at min bedre halvdel ikke er fornøyd med at jeg nok en gang slipper motstanderne i denne delen av løpet. Men jeg er likegyldig til det hele. Jaggu er jeg visst sliten nok som det er...

Innspurten
Ei kvass kneik på 100 meter og vi er inne på tartandekket på Brandu stadion. Torbjørn er nå 50 meter foran meg og jeg anser duellen som tapt. 280 meter før mål tenker jeg at nå må det spurtes. Jeg klinker til og passerer Marthe i stor fart 250 midt på bortre langside. Rune Hansen er nå bare 20 meter foran meg og jeg tar kraftig innpå. Jeg vet han hadde en formidabel sluttspurt på Dokkarunden, men nå er det jeg som har størst fart. Med 120 meter igjen dundrer jeg forbi han og han klarer ikke å svare. Jeg biter tenna sammen og klarer nesten å ta en mann til, men han ser meg i kvitøuget og kniper seg inn foran meg i mål.

I mål!
Jeg klemmer inn knappen på klokka og ser med glede at tiden er 32.28. Ca ett minutt raskere enn det jeg hadde som målsetting. Torbjørn klapper meg i hånda og vi er begge fornøyde med å se 32-tallet på denne 9 kilometeren. Eller rett i underkant av 9-kilometeren. Jeg trenger nesten ett minutt med knefeste før jeg får kontroll på pusten og kommer til meg selv igjen.

Garminklokka viser ei snittkilometertid på 3.42 og jeg gliser fornøyd i det nybarberte skjegget. Jaggu er jeg ikke i omtrent like god form som i fjor høst!

Etter en kort nedjogging og litt samvær med familien blir resultatlistene slått opp. 4. plass i klasse 35-39 år og 13.plass totalt av 1450 løpere. Jeg blir til og med premiert med en vase fra Hadeland glassverk.

Etter en runde på tivoli, med sukkerspinn og is setter vi kursen hjemover. Glad til sinns.
Akillesen merket jeg ingenting av. Den fungerte utmerket, og er ikke plaget av ømhet i etterkant.

Nå venter fire nye uker med god kvalitetstrening før ferden går til Beitostølen og Fjellmaraton. Fortsatt usikker på hvilken distanse jeg der skal velge. To uker senere går jo Birkebeinerløpet av stabelen.


Kommentarer

  1. Skikkelig fin og morsom beskrivelse. Slik som du skriver så får jeg lyst til å være med i konkurransen selv!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng