Land-distanseløperen

Prolog:Dette innlegget tok litt av når jeg skrev det. Det har nok blitt satt på spissen, og jeg forsøker først og fremst å belyse et tema med å skildre mine treningsdager og tanker omkring dette. Jeg bruker meg selv litt vel hardt, og jeg blir litt vel ensporet i min allostatiske tilnærming og harselerer litt med begrepet symptombehandling og forguder litt vel mye kognitive egenskaper. Samspillet mellom kropp og sinn er uansett vanskelig å gradere, men jeg mener jo at jeg er inne på noe vesentlig, ikke bare når det gjelder løping og prestasjonspress, men for veldig mye sykdom generelt. Vel. Lykke til med lesingen.  Jeg trener etter lysta. De siste åtte åra har mengden stort sett alltid vært mindre enn lysta. Sulteforing med andre ord. Det er på en måte greit. I denne fasen av livet er det mange ting som skal prioriteres og treninga må puttes inn der det er tid til overs. Uansett, to ukentlige økter mener jeg skal prioriteres på linje med mange andre gjøremål. All løping utov...

Løpingen kom inn i min hverdag i midten av tenårene. I mine tidlige idrettsår hadde jeg stort sett befengt meg med fotball og friidrett (ikke langdistanseløping direkte), og litt langrenn vinterstid. I 12-13 årsalderen gled interessen for både langrenn og fotball over. Prestasjonsfokuset tok litt overhånd, og jeg taklet ikke det presset. Moroa var over. Dessuten virket det som et gedigent hopp å gå over til 3-kilometersrunden på klubbrennene.... Men interessen for idrett og aktivitet var ikke over. I den neste perioden gled interessen mer over på volleyball, fiske og friluftsliv. Først som 15-åring ble jeg oppmerksom på at min tre år eldre bror Geir Arild og en kamerat begynte med løping. Det var to-tre ukentlige all-out økter på ca 5 km. Et sammentreff var at de startet opp med dette samtidig som vi i 9. klasse skulle ha den årlige kondistesten. Et 2,6 km gateløp. Her gikk jeg av med seieren, og ble med det litt tent på å løpe mer. Jeg hadde tidligere drevet litt med friidrett, både...