Lykkelig, til tross for dårlig formspissing mot Viggaløpet.

På lørdag kommer sesongens første formtest. At jeg i det hele tatt stiller til start i Viggaløpet er ganske så formidabelt. I vinter antok jeg at hele vårsesongen kom til å gå med til gradvis opptrening av akillesen, og at all fartstrening var bannlyst. Men opptreningsperioden har gått som en drøm. Med mine impulsproblemer når det gjelder løpsbeherskelse så trodde jeg at en slik akilleshæl ville sette meg ut av spill for en lang periode. Nettopp fordi jeg ikke ville klare å holde igjen lenge nok. Men en tilbakeføring til normal trening har gått bortimot knirkefritt. Eller ihvertfall nesten normal trening. De siste tre-fire ukene har jeg trent som før, med unntak av harde og korte intervaller med lette sko. Jeg har løpt mange rolige og etterhvert lange turer. Jeg har også løpt 8-10 hurtige langkjøringer på både mølle og asfalt.
 

De siste ti dagene har jeg gjort to gode hardøkter. Disse øktene var for å sjekke om hælen og formen var klar for å løpe Viggaløpet. Med et totalt fravær av intervaller siden oktober, og nærmest ingen økter i konkurransefart eller raskere så har jeg et dårlig referansegrunnlag for å bedømme min nåværende prestasjonsevne.

Den første hardøkta var på skjærtorsdag. Jeg fikk skvist inn ei økt når vi skulle på besøk til svigers. Med 12 kilometer med lettkupert asfalt mellom Præstgarn og Strypa ville jeg teste ut en klassisk 10x1000 meter med 60 sekunders joggepause. Dette er ei økt som jeg har kjørt flere ganger tidligere på tur til svigers, og ville med den kjenne hvordan det står til med formen. Første tusing går i lett nedoverbakke, og det er egentlig bare å rulle lett på uten å ødelegge låra. Pulsen kom knapt nok opp i sone 2 og jeg klokket meg inn til 3.43. Andre intervall går i tidvis bratt motbakke, og jeg måtte trykke til litt mer. Da merket jeg godt at det har blitt lite fartstrening i vinter. Jeg ble stiv på baksiden av lår og sete, men klokket meg inn til 4.08. Deretter fulgte et lett kupert landskap nordover langs Randsfjorden og jeg holdt bra trykk hele veien uten å gå helt ned i kjelleren. 1000metertidene vekslet med terrenget mellom 3.22 og 3.40. Jeg snittet på 3.37 og var veldig fornøyd med det. Klarte å presse pulsen opp i god sone 4.

Den andre hardøkta  var tirsdag etter påske. Jeg hadde tenkt langintervaller på grusvei, men fikk mer lyst på ei hard kontinuerlig langkjøring i sone 3. Jeg har en fast runde som går over Flubergbrua og nordover mot Ringelia, hvor jeg snur etter 35 minutter og løper i samme tempo tilbake. Altså 1 time og 10 minutter totalt. Jeg åpnet med en rolig første kilometer på omtrent 5.00 i slak motbakke. Deretter økte jeg tempoet opp til lav sone 3 og etterhvert høy sone 3. Kilometertidene var overraskende lave, og med godt trykk og god kontroll rullet det på mange kilometere på 3.50-tallet. I god Hadd-stil holdt jeg igjen de siste kilometrene og unngikk min klassiske all-out avslutning. Vel hjemme igjen hadde Garmin-klokka notert ned 16,6 km på 68 minutter. Altså 4.05 i snitt pr km. Og det med en rolig første og siste km. Også den økta var jeg veldig fornøyd med.

Dagene etter den siste harde økta har jeg vært tung i beina, og kun gjennomført et par veldig lette joggeturer med korte drag i overfart (jfr Viggaløpet).

Akillesen har klart strabasene bra, og er kun litt øm på kvelden etter hardøktene, og litt stiv på mårråkvisten. Må bli litt flinkere til å fortsette med tøying og eksentriske tåhev. Jeg har fortsatt en jobb igjen å gjøre og muligheter for oppblomstring er fortsatt tilstede.

Med dette som bakgrunn er jeg klar for å teste ut Viggaløpet fra Gran til Brandbu i morgen, men jeg er litt usikker på hva jeg er god for.