Land-distanseløperen

Årets store mål er unnagjort. Mitt første ultraløp noensinne, som konkurranse vel å merke.  Omtrent et døgn etter strabasene sitter jeg nå i bilen på tur hjem fra Sverige. Jeg er knapt nok kapabel til å bære meg selv, og det å sette seg er forbundet med store smerter. Dette var en utfordring utenom det vanlige. I tiden rett etter målgang var jeg litt i tvil om det var verdt det. Jeg ble kvalm av å tenke på det jeg hadde vært i gjennom. Heldigvis endret dette seg etter å ha fått tilbake litt krefter. Jeg hadde vært igjennom litt av en dag. La meg fortelle...

Nedtelling til Ultravasan. fem dager, fire dager, tre dager, to dager...spenningsnivået stiger. Jeg sklir inn ei boble. Hverdagen drar meg ut igjen. Jeg er tidvis fjern. Tenker løping i tide og utide. Skal tømme oppvaskmaskina, men står heller rett opp og ned og tenker passeringstider helt til jeg kvekker til av barnegråt fra gangen. Minstejenta står og river i trappegrinda i desperasjon for å følge etter storesøster opp på rommet. Jeg får ikke tenkt ut min tanker om passeringstider. Jeg må roe gemyttene. Middagen må serveres. Det er midt i ulvetimen, den noe vanskelige timen av døgnet da alle fem har kommet inn døra omtrent samtidig etter jobb, skole, sfo og barnehage. Slitne og sultne. Maten må fort på bordet slik at roen kan senke seg og humørene stige. Det er mye nytt om dagen. Anne Mari er igang igjen i lærerjobben etter sykdomsfravær og ferie. Jeg har delvis begynt i ny jobb. Eldstegutten begynte på mellomtrinnet. Mellomstejenta har akkurat nådd en milepæl i livet med sk...

Liker man å løpe langt, vil man over noen år rekke over mye terreng. Uansett hvor man bor vil man kunne oppleve flotte områder og fine rundturer med oppstart fra hjemmet. Jeg tror de aller fleste løpere har slike favorittrunder de har løpt i mange år. Runder de trives i, og kjenner hver eneste flekk og hump. De har hundrevis av passeringstider i hodet, og bruker ofte løypene som kontrolløkter for å kjenne etter hvordan det står til med formen. Nå har jeg bodd i Fluberg i 10 år, og begynner etterhvert å få slike runder her også. Noen runder er av den litt mer heftige sorten, med forholdsvis god lengde, mye høydemeter, tungt terreng og luftige "traverser". Jeg kaller disse turene for "turer med trøkk" , lett inspirert av Lars Monsen. Alle turene starter i området Fluberg -Dokka. Flere av de starter rett ved Fluberg kirke, men kan fint startes fra andre steder, eller kortes ned til lengder som er mer overkommelig for den gemene hop. Første runden jeg skal presenter...

Klørne ble aldri kvesset. De ble slipt ned...Jeg begynner å komme over nederlaget. Det var fryktelig skuffende å dra på meg en atypisk lungebetennelse tre dager før UltraBirken. Flere i slekta hadde hatt det noen uker og minstefrøkna hadde hatt noen netter med feber. I forrige blogginnlegg skrøt jeg av at mai måned var tidenes treningsmåned..... En litt sliten trebarnsfar var nok lett mottakelig for alskens virus og bakterier. Jeg ble akkurat så dårlig som menn kan bli når sykdom inntreffer og måtte ty til legevakta søndagen for to uker siden. Nå, en antibiotikakur og to uker senere begynner jeg å komme litt i siget igjen. Fortsatt lett hostende, så jeg har ikke prøvd trene særlig hardt enda. I slutten av forrige uke ble det to rolige halvtimesturer før det gikk til Helvete.

Nok sagt.

312 kilometer i mai. 33 timer i lett arbeidstrav. Tidenes mestløpte måned til meg og være. Tidligere ville en slik periode vært preget av såre bein, ømme muskler, gnagsår, blodblemmer og træler. Men noe har skjedd. Jeg blir ikke like preget av slike, for meg, store treningsmengder. Det kan kanskje også være et resultat av at jeg løper saktere og mer i terrenget. Det er langt færre harde økter med lettvektssko og intervaller. Foto: SLIL-Friidrett, Sæmund Moshagen Løpssesongen er godt i gang og konkurransene har florert i halvannen måned. For min egen del har jeg ikke løpt en ordentlig konkurranse ennå. Jeg slengte meg med på et løp i Land løpskarusell . En 2.5 km lett kupert løype i Hov sentrum. Merkelig nok hadde jeg fart i beina, og løp den med ei snittkmtid på 3.17. Spørsmålet er om jeg klarer å holde halvparten av farten 25 ganger så langt...

Tidlig vår, isløsning og snøsmelting har gitt terrengløperen i meg noen utfordringer tidligere år. Utfordringer bruker jeg ofte og skygge unna, jeg lider jo av både konfliktskyhet, prestasjonsangst og konkurransevegring :-). Våren har for meg stort sett bestått av lengselsfull løping på tørr og fin asfalt og ulike dekker på friidrettsbaner rundt omkring. Men nå spørs det om ikke også Landdistanseløperen blir å finne løpende i ei bløut og vårkald myr midt inni skaugen i Land. Det er jo ultra-trail som står på menyen dette året, og da må man ut i skaugen så fort det er farbart med joggesko.

Samling på kulen. Tisleifjorden er tappet ned over 10 meter, noe som gav litt variasjon i skigåinga for oss som skulle teste fiskelykken. Fiskelykke hadde vi, først og fremst takket være Geir Arild-bror (mot normalt meg :-))  Hytta ble brukt som base de fleste dagene, og med det flotte været ble mesteparten av dagene tilbrakt ute i og omkring hytta.  Ferietider. Den ellers så ganske strukturerte tilværelsen blir revet vekk. Det er fri flyt av tid og rom. Den selvstendige dynamikken råder dagene igjennom. Ti dager til rådighet. Ti dager med familie, nær og fjern. For Landistanseløperen er ikke ferier så veldig tilfredsstillende, men for familiefaren byr ferier på veldig mye ålreit. For familiefaren har påskeferien vært helt super. Fire dager på Golsfjellet, nærmere bestemt Langestølen ved Tisleifjorden. Her ble det feriert i solrikt landskap med pilking, skileik, aking og moro, bålkos og småturer med pulk. Aktivitetsnivået var høyt, men lite løpsspesifikt. Det...

Her fra et særdeles godt forsøk på kretsrekorden i høyde for menn senior, Oppland. 2.01. Året var vel 2002 eller noe. Jeg legger skylda på vinden. Blåbærmyra stadion på Fagernes.  Det har gått ca fire måneder siden jeg bestemte meg for å trene meg opp til ultraløp sommeren 2015. Min løpshistorikk i korte trekk er at jeg har løpt mer eller mindre de siste 20 årene, de tidlige årene med fokus på mellom- og kort langdistanse (800m-5 km) og de siste to-tre årene mot 10 km og opp til halvmaraton. Ukemengden har variert mellom 30 og 70 km per uke. Men det er først de siste to-tre årene at jeg har ligget jevnt på 50-70 km i uka. De siste årene har det vært lite annen trening enn løping. Men tidligere år har jeg trent variert hvorav flere år har gått med til eksplosive idretter som høydehopp (med et sabla godt forsøk på 2.01) og volleyball (fra 4. div og opp til 1.div). Det er et relativt langt sprang mellom høydehopp og ultraløping opp mot 100 km. Kanskje det er å legge ...

Å løpe et ultraløp handler mye om evnen til å tåle smerte og ubehag over lang tid. I første rekke et fysisk ubehag, men koblingen over til det psykiske er svært nærliggende. De er riktignok ikke sidestilte. Det er her ordtaket "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" kommer inn. Jeg har tidligere sagt at for å løpe ni mil, må jeg ha et sterkt hode. Jeg må tåle mye ubehag. Jeg har ikke tid og anledning til å trene så mye at ni mil går lett. Jeg må jobbe meg opp god tåleevne. Både fysisk og psykisk, og kunne jobbe med hvordan disse påvirker hverandre. Har jeg begynt å jobbe med dette? Ja, i aller høyeste grad. Men ikke som planlagt. Faktisk svært langt fra det som var planlagt. Desember startet bra. Jeg hadde treningsuker på opp i nesten 100 km. Jeg gjennomførte månedens langtur - 38 km på litt tufsete og glatt vintervei uten å bli veldig tung i beina. Jeg fikk til et bra opplegg også på de dagene jeg var hjemme i pappapermisjon. Det fungerte optimalt å jogg...

Børst støvet av skia dine til den 15. februar! Da blir det folkefest på ski langs den forhåpentligvis snart nedlagte Valdresbanen, fra Eina til Dokka. Mange aktører i distriktet jobber for å få en avklaring rundt banens fremtid. En trase som har et stort potensiale som gang- og sykkelvei.  Se en tidligere artikkel fra NRK`s nettsider her De siste årene har vi jobbet frem en sammenhengende skiløype på hele strekket, som nå toppes med et felles arrangement.

Det har fristet i flere år. Å tøye grenser. 2015 blir året jeg satser på ultralange distanser. Jeg luftet tanken på slike litt mer eventyraktige opplevelsesløp i et blogginnlegg etter forrige sesong. O pplevelsesrik løping . Med slik opplevelsesrik løping så mener jeg løp hvor fokuset ikke er rettet mot prestasjon og tidskrav, men løp hvor fokuset ligger her og nå, der og da. Ikke på kilometertider, pulssoner, passeringstider og persing. Forrige høst fant jeg ut at 2014 ikke var året for å prøve meg på ultradistansen. Med ei ny lita jente i hus ble denne sesongen litt for vanskelig å planlegge. den måtte bli som den ble. Og det ble jo egentlig ganske bra synes jeg. Nå er 2014-sesongen ferdig, og jeg er akkurat i oppstartsgropa for 2015-sesongen. Nå har jeg bestemt meg. Til sommeren skal det løpes to ultra-konkurranser. Jeg er allerede påmeldt en. 90 km i varierende vasa-terreng. Det blir mitt livs lengste løp. I 2012 gjorde jeg min hittil eneste ultraløps-prestasjon med å løpe p...

Her følger en kjapp tallbasert oppsummering av treningsåret 2014. Det vil si fra 1. november 2013 til 31.oktober 2014. Tallene fra fjoråret er alltid litt artige å sammenligne med, og de er skrått fremstilt i et eget blogginnlegg fra i fjor : Sesongen 2013: Til Murmansk eller Roma? Fjoråret var jo altså et jubelår sett med mine løperøyne, med mer mengde og persing på det meste jeg deltok i over 3 km.

Jeg har sjelden løpt så fort, og jeg har sjelden følt meg i dårligere form. Det er en noe uvanlig kombinasjon. Vi har øynene våre plassert på fremsiden av hodet, noe som gjør at vi har et godt syn fremover.  Jeg er altså på Hytteplanmila og løper alt jeg er kar om.  Jeg åpner hardt og perser nesten på 3000 meter ved passering 3km-flagget. Blikket er festet fremover, og jeg er oppe på høydedraget etter snaue fire km. Jeg har god oversikt videre fremover, og  ser  teten er i ferd med å passere fem km, og etter dem følger det en rekke av løpere. Herregud! Jeg har jo et hav av løpere foran meg! Her er det mye fitte folk! (for å herme etter fitnessbransjens uttrykk) Dette er ikke hverdagskost for en løper fra landet som sjelden ser andre som løper. Vel, fra dårlig spøk til blodig alvor 1 års forberedelser Noen timer tidligere startet vi opp bilen fra Land og styrte med stø kurs mot Steinsletta utenfor Hønefoss.  Det fantastisk flotte arrangementet som al...