Ultraløper og familiefar

Nedtelling til Ultravasan. fem dager, fire dager, tre dager, to dager...spenningsnivået stiger. Jeg sklir inn ei boble. Hverdagen drar meg ut igjen. Jeg er tidvis fjern. Tenker løping i tide og utide. Skal tømme oppvaskmaskina, men står heller rett opp og ned og tenker passeringstider helt til jeg kvekker til av barnegråt fra gangen. Minstejenta står og river i trappegrinda i desperasjon for å følge etter storesøster opp på rommet. Jeg får ikke tenkt ut min tanker om passeringstider. Jeg må roe gemyttene. Middagen må serveres. Det er midt i ulvetimen, den noe vanskelige timen av døgnet da alle fem har kommet inn døra omtrent samtidig etter jobb, skole, sfo og barnehage. Slitne og sultne. Maten må fort på bordet slik at roen kan senke seg og humørene stige. Det er mye nytt om dagen. Anne Mari er igang igjen i lærerjobben etter sykdomsfravær og ferie. Jeg har delvis begynt i ny jobb. Eldstegutten begynte på mellomtrinnet. Mellomstejenta har akkurat nådd en milepæl i livet med skolestart, og minstejenta har akkurat begynt barnehage, i en helt flunka ny barnehage faktisk. Oppi dette driver vi med bilkjøp.

Men det viktigste av alt...
...jeg har meldt meg på ultravasan som går nå til helga..... (oh the irony!)

Jeg må trene i kveld. Ei rolig økt. Ikke langt, ikke fort. Men holde beina og kroppen i gang. Det må bli en sen treningstur. Må prioritere barn og familie frem til leggetid. Eller kanskje det går an med en kombi. De største kan sykle, og minstejenta sitte i joggevogn. Jeg skal uansett bare løpe kort og rolig. Men joggevogn er ikke ideelt. Da føles turen tyngre enn den er, beina også. Og det er dumt nå de siste dagene. Nå skal beina føles lette. Nei jeg må løpe seint. Det er det beste. Da har jeg bare meg selv å tenke på. Dessuten skal eldstemann spille fotballkamp. Jeg må også kanskje steppe inn som trener. Dessuten skulle jeg egentlig ha deltatt på Landkarusellen i kveld, men det må bare utgå. Joggevogna er punktert, så da er den helt utelukket. Kommer meg forhåpentligvis ut før klokka ni. Da er jeg inne igjen kl ti og klar til å smøre matpakker og spise kveldsmat kl halv elleve og klar til å sove litt over elleve. Skulle egentlig lagt meg litt tidligere disse siste dagene før Ultravasan.

Skulle egentlig...

Det er søvnen som redder det. Det er vel kanskje søvnen som kan ødelegge det også. Sovetiden kan justeres. Den justeres ned for å rekke over mer, mens den egentlig burde justeres opp for å klare å rekke alt.... (oh the dilemmas!)

Men vi får det til. Vi får det til ganske bra også. Familiehjulet går ganske bra. Det snurrer fort, men også tidvis ganske effektivt. Jeg har justert ned treningsmengden noe etter runden med lungebetennelse. Vi har feriert og kost oss, og nå er vi igang igjen for fullt etter ferien. Og vi er på hugget, vi er i forkant. Det må man være skal man holde hodet over vannet.

I morgen jävlar... i morgen reiser fire brødre som er brødre til Sverige.

Stay tuned

:-)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng