Løpsrapport: Ultravasan 90 km 2015

Årets store mål er unnagjort. Mitt første ultraløp noensinne, som konkurranse vel å merke.  Omtrent et døgn etter strabasene sitter jeg nå i bilen på tur hjem fra Sverige. Jeg er knapt nok kapabel til å bære meg selv, og det å sette seg er forbundet med store smerter. Dette var en utfordring utenom det vanlige. I tiden rett etter målgang var jeg litt i tvil om det var verdt det. Jeg ble kvalm av å tenke på det jeg hadde vært i gjennom. Heldigvis endret dette seg etter å ha fått tilbake litt krefter. Jeg hadde vært igjennom litt av en dag. La meg fortelle...
 
Vi var fire brødre som reiste over grensen fredag formiddag. Jeg hadde fått med meg alle tre brødrene som support-crew, noe jeg synes var litt stas. Det er ikke akkurat så ofte vi drar alene sammen på ting. Det er 15-20 år siden vi reise på fisketurer i sammen omtrent annehver dag sommer som vinter. Vi hadde tatt oss fredagsfri, og dundret avgårde over Mjøsa og innover de dype skogene mot Sverige i lillebrors nyinnkjøpte Audi Quattro.
God stemning i bilen til lillebror.

Etter tre og en halv time kom vi inn i lille Sälen. Olarsgården hotell var ikke klart for innsjekk ennå, så vi dro rett ned til Vasaloppsstarten i Berga by, hvor startnummerutdelingen akkurat hadde åpnet. Vi gjorde oss kjente i startområdet, og tok en tur innom det lille røde huset kalt nettopp "Vasaloppsstarten" og frisket opp historikken omkring Vasaloppet. Her var det også smaksprøver på den kjente blåbærsoppan som har frisket opp mange slitne skiløpere de siste 90 årene.

Litt posing på Vasaloppsarenaeen etter startposeuthenting.
Startposen fungerte også som drop bag.
Dette skiltet blir man møtt av
200 meter etter start...
Vi kjørte oppover de første kilometrene av traseen mot Smågan, og jeg ble litt skremt av kilometerskiltene som telte ned fra 90. Det var også bra med motbakker de første kilometrene av traseen. Etter et besøk på systembolaget, hvor det ble innkjøpt sprudlevann for en eventuell målgang, fikk vi oss en etterlengtet Pizza-lunsj på Dalarna Pizzeria. Kvelden ble tilbragt på Olarsgården hotell opp i lia mot Selen-fjellet. Et flott lite hotell med god mat fra en liten og passelig ekslusiv meny. Jeg klarte å komme til køys kl 21.30 og sov godt frem til vekkerklokka ringte kl 03.30. En vanlig natts søvn med andre ord.

Hotellfrokosten var på plass kl.03.30 og vi rakk en fin frokost på hotellet før avreise. Vi var fremme på stadion kl 04.30 og hadde akkurat passe med tid. Parkering var ikke noe problem. Temperaturen var på fattige fire grader, og det lå tåke i dalbunnen. Men himmelen var klar, og lysningen var så smått i gang. Det var en spesiell stemning på arenaen, en steming ulik det meste av mer vanlige løpskonkurranser. Jeg var rolig til sinns, og kroppen virket til å ha det bra. Jeg valgte å starte i kort tights og singlet med en gammel og kastbar super-overdel utenpå. På beina hadde jeg Asics Fuji Trainer 3 med helt vanlige halvtykke ullsokker inni. Det eneste jeg hadde gjort av ultraforberedelser på kroppen, var å smøre inn tærne med med no klinete compeed-greier for å unngå gnissing, samt at jeg knyttet skoene ganske løst.

På plass på Vasaloppsarenaen. Klokka er 04.30, det er grålysning og fire grader.

Tidsskjema og målsetting før løpet
Jeg hadde vinglet mye angående tidsskjema og tidsbruk. Jeg ønsket på en måte å ikke fokusere på tiden, men på opplevelsen. Dette var litt av grunnen til at jeg valgte å prøve meg på ultraløp dette året. Jeg hadde fått nok av tidsjag de to foregående årene med 10 km- og halvmaratonpersing. Men etter som vinteren skred frem ble jeg mer og mer opptatt av tid og fart. På senvinteren kom jeg frem til et skjema til 10.30, noe som ville holdt til medalje ut fra fjorårets medaljekrav. Men jeg hadde egentlig ingen anelse om hva jeg egentlig var kapabel til. Jeg hadde jo aldri løpt lenger enn 21 kilometer i konkurransesammenheng. Jeg hadde aldri presset meg maks over 21 km. I vår eller sommer ble derimot medaljekravet senket med en time, til 9 timer og 30 minutter på grunn av fjorårets raske vinnertid. I vasaloppsammenheng så er medaljekravet på 1,5 x vinnertiden, og med fjorårets seiertid på 6.02 ble det slik. Men jeg holdt omtrent fast ved 10.30-skjemaet, til tross for at jeg ikke hadde fått trent på langt nær så mange langturer som planlagt. Jeg oppjusterte skjemaet littegrann, til 10.40, og skrev passeringstidene ned på startnummeret som hadde inntegnet løypeprofilen med mellomkontroller.
 
Sälen -Smågan  0-9 km Passeringstid 57 min. Plass 476

Kl 04.50 åpnet slusene inn i startsona, og jeg stilte meg opp litt bak midten av feltet. Jeg hadde planer om en ganske rolig åpning opp bakkene de første tre-fire kilometrene. Speakeren telte ned, og vi var i gang på slaget 05.00. Det tok ikke mange sekundene før feltet var oppe i rolig joggetempo. Jeg ble også overrasket ovet at de fleste rundt meg ikke begynte å gå opp bakkene, jeg kunne jo ikke være noe dårligere, og jogget opp det meste av motbakkene, noe jeg egentlig var helt bestemt på å ikke gjøre. Er det ikke typisk.  Det var jo med litt skepsis jeg hadde holdt fast ved det litt ambisiøse skjemaet. I skjemaet hadde jeg medregnet gåing i disse bakkene. Skjemaet var inspirert av fjorårets løpere på mitt nivå med god utvikling og sluttid på 10.30, fjorårets medaljekrav. Det lysnet kjapt og jeg møtte Smågan i soloppgangen og måtte stoppe for å ta et bilde. Planlagt passering  på Smågan var på 1.05, men jeg passerte på 57. Åtte minutter foran skjemaet allerede etter ni kilometer.  Jeg heiv innpå to kopper med sportsdrikke og løp videre mot Mångsboderna. Mat så jeg ikke noe til på denne første kontrollen. Det kunne det godt ha vært.
 
Innkomst Smågan, og første mellomkontroll. Sola er over horisonten og kjemper seg gjennom morgentåka.
 
Smågan-Mångsboderna 9-24 km. Passeringstid 2t 27 min. Plass 433.
De fire første kilometrene etter Smågan er stort sett på skogsbilvei. Deretter, etter 13 kilometer løping, går traseen inn på en ganske så teknisk liten sti med mye røtter og steiner. Mer teknisk enn forventet. Såpass tidlig i løpet var det fortsatt ganske tett mellom løperne, og jeg ble løpende bak ei rekke med ca 15 løpere, og det gikk etter min mening veldig sakte, og vi var nesten oppe i 7 min/km. Det var liten vits å elge seg forbi, da det bare skaper misnøye, og er sløsing med krefter. Etterhvert ble det noen åpninger og en drikkestasjon som gjorde at jeg fkk kastet meg forbi feltet. Da ble jeg løpende helt alene i flere kilometer, kun med en følger som jeg slo av en prat med. Nå rullet det godt på, og kilometrene gikk lett i det tekniske partiet. Vi passerte 20 km på rett over to timer, og var egentlig enige om at dette gikk litt for fort, uten at noen av oss senket tempoet. Mångsboderna dukket opp etter 24 kilometer, og der ventet support-crewet mitt. De hadde satt seg til å koke kaffe i morgensola. Klokka var jo bare halv åtte. De ble overrumplet av min tidlige innkomst, jeg var her 21 minutter foran skjemaet og passerte på 2.27. Jeg kjekset innpå litt røkt kjøttpølse og pannekake i tillegg til tre glass med sportsdrikke. Her kastet jeg også av meg superundertøyet jeg hadde over singleten. Jeg ga meg ikke tid til å prate med crewet. Jeg kunne jo ikke gå tilbake, og over tidtakerbrikke-feltet igjen.
 
Mångsboderna-Risberg 24-35 km Passeringstid 3t 34min. Plass 398
Rent mentalt var også dette strekket en transportetappe. Jeg hadde en tanke om at det skulle gå fint og greit til Evertsberg 46 km og halvveis, og at det var derfra løpet egentlig begynte. Jeg husker ikke så mye fra dette strekket, men at jeg i deler av det igjen løp og pratet med min tidligere medløper. Han kunne fortelle om noen lange motbakker opp mot Risberg etter vel 30 kilometer, og at det var fint å gå opp der. Det som normalt er en tung motbakke for langrennsløperne, ble et lett parti for meg da jeg gikk opp hele bakken. Her sto også support-crewet mitt og ga meg litt mat og drikke, da jeg hadde spist litt lite i Evertsberg.
 
Risberg-Evertsberg 35-47 km Passeringstid 4t 51min. Plass 350
Risberg til Evertsberg ble en berg og dalbane, rent emosjonelt. Få kilometer etter Risberg begynte synet å bli dårlig. Jeg fikk bortfall av synsfelt og konkluderte raskt med at et migreneanfall var på tur. Tankene raste gjennom hodet og jeg fryktet at løpet var over. De flimrende taggene ble mer og mer synlige og jeg løp nærmest i transe. Jeg visste at support-crewet hadde migrenetablettene mine i Evertsberg og at dette kunne være redningen. Samtidig så vet jeg at disse har liten effekt så lenge man ikke kombinerer medikamentene med hvile. Jeg kunne bare ikke la dette ødelegge løpet mitt. Jeg fortsatte og løpe, og følte meg egentlig ganske pigg i kroppen til tross for delvis manglende syn. Jeg passerte maratondistansen på akkurat 4.20 og jeg begynte å nærme meg Evertsberg. Nå begynte jeg å bli sliten, men flimringen hadde på mirakuløst vis gitt seg uten den normalt påfølgende hodepinen, kvalmen og ubehaget ellers. Det hadde blitt varmt, og det var på tide med påfyll av mat. Evertsberg dukket opp, og jeg kom inn dit etter 4.50. Det viste seg at dette var mitt raskeste strekk, til tross for migreneanfall og en nedtur mellom 43 og 46 km. Jeg møtte crewet mitt, spiste to pannekaker, boller, potetgull og kjøttpølser i tillegg til drikke. Jeg fikk også en colaboks av crewet. Et bajamaja-besøk var også nødvendig. Jeg byttet litt tøy og løp videre etter å ha tilbrakt et snaut kvarter på denne kontrollen. Jeg kviknet opp og syntes beina var gode etter å ha tilbakelagt nesten 50 kilometer Nå ventet et langt strekk på 15 kilometer før neste kontrollpost.
 
Evertsberg- Oxberg 47-62 km Passeringstid 6t 39min. Plass 346
Bilde tatt av en random plass litt før Oxberg. Her var det ganske teknisk sti igjen, med flere småskrenter som begynte å bli
plagsomme å forsere. Låra begynte å få juling.

Det gikk fint i flere kilometer. Det var lett lei, og mange nedoverbakker på god skogsbilvei. På flatene nederst i dalen fikk jeg det tungt, og måtta få litt musikk på øra for å piffe meg opp litt. Det ble jevnlige gåstrekk på tur inn mot Oxberg. Jeg var over halvveis, og hadde som mål og komme meg til 20 km-merket uten å måtte gå helt i kjelleren. Kom jeg meg dit skulle jeg alltids komme meg i mål. Da var det snakk om en helt vanlig treningstur. Ved Oxberg var det 29 kilometer igjen, og der tilbudte Geir-bror å løpe sammen med meg videre. Jeg var litt kjei, og koste meg med å høre på musikk i dette partiet, og takket nei til tilbudet. Jeg var ikke særlig sosial. Jeg pælmet en boks cola og to kopper kaffe før jeg løp videre. Jeg fantaserte her om medaljekravet på 9 timer og 30 minutter. Da måtte jeg løpe de siste 29 km på 2 timer og 45 minutter. Men jeg slo det raskt fra meg, og tenkte at det sikkert ville bli mange nedturer de siste tre milene.
 
Oxberg- Høkberg 62-72 km. Passeringstid 7t 46min. Plass 336
Som før kveknet jeg til de første kilometrene etter kontrollposten, og nedtellingen mot 20 km-merket gikk relativt greit. Jeg måtte nok gå i perioder. Denne delen av løpet er nå i etterkant noe diffus for meg. Jeg kom meg til Høkberg, og det gjensto da 19 kilometer. Jeg begynte å virkelig tro på at jeg kunne komme meg i mål, det selv med å måtte gå de siste to mila. Ved Høkberg ble det litt mer mat, og jeg pælmet her en boks redbull for første gang.
 
Høkberg-Eldris 72-81 km Passeringstid 8t 56min. Plass 305
Ved Høkberg syntes jeg også at det passet at Geir-bror løp litt sammen med meg (vi hadde klarert dette med arrangøren på forhånd). Koffeinet slo inn etter ca 5 minutter, og jeg kjørte på ganske bra de neste kilometrene. Jeg plukket løpere jevnt og trutt, og måtte sjelden ned i gangfart. Km-tiden var tidvis godt nede på 5-tallet. Strekket frem til Eldris var på 10 km. De fem første gikk utrolig bra, men det ventet en nedtur. Geir-bror løp og snakket med Anne Mari på tlf og jeg hørte han var full av positive bemerkninger til det jeg nå gjorde. Jeg hadde blitt litt tung, og ville begynne å gå lengre strekninger. Geir-bror begynte å mase om sluttid, og at jeg lå kjempegodt an til under 10 timer. I Høkberg hadde jeg visst ei estimert sluttid til 9.50. Jeg orket ikke alt pratet hans om passeringstider og nødvendige fartsøkninger. Jeg hadde egentlig mest lyst til å gå lenge, slik at 10-timersgrensa ikke lenger var aktuell å kjempe om. Da ville jeg slippe maset fra ham. Etterhvert måtte jeg si det til ham, og at jeg heller ville løpe med musikk på øra, og løpe mitt eget løp. Vi kom frem til Eldris og siste kontroll. Jeg glefset innpå fire kopper kola og to kopper kaffe. Geir Arild sto og ventet med ei hånd i sida mens han stirret på klokka....
 
Eldris-Mora 81-90 km Sluttid 9t 56min! Plass 298.
Kun 9 kilometer igjen. Men jeg hadde kun 1.04 på å forsere de siste 9 km. Med den formen jeg hadde hatt de siste kilometrene begynte også Geir-bror å bli skeptisk til 10-timersgrensa. Jeg kvaklet meg videre. Jeg passerte 7 km-merket med 49 minutter på meg. Krampene begynnte å gjøre seg gjeldende, og jeg måtte stoppe og tøye flere ganger. Men igjen kviknet jeg til og begynte her å løpe mer sammenhengende. Nå rullet kilometrene på. Jeg hadde fått blod på tann. 6 km, 5 km, 4 km. Ved tre kilometer hadde jeg 24 minutter på meg. Da kunne jeg nesten gå resten og fortsatt komme inn under 10 timer. Men krampene var ikke langt unna, og et lite feilsteg så hogg det til i både lår og legg. Jeg var ennå ikke sikker. Ved to km igjen så begynte jeg å senke skuldrene. Nå skulle det gå. Jeg begynte å roe litt ned, og gikk innimellom. Jeg cruiset inn fra Moraparken og mot sentrum. Dette var en fryd. Den kjente kirka dukket opp i sentrum, og jeg hørte speakeren fra målområdet. Jeg gikk opp den bratte kneika etter broa, og begynte å løpe inn mot oppløpet. Krampene hogg til flere plasser, men jeg tvingte meg til å løpe på en litt gåseaktig måte. Publikum heiet og ropte. Jeg var ultrafornøyd i det jeg passerte målstreken på 9.56.04.
 
Rett etter målgang var jeg normalt nok temmelig utslitt. Jeg var kvalm og uvel. Jeg klarte nesten ikke å gå, og jeg orket ikke å prate særlig med noen. Jeg stabbet meg videre og mottok deltakermedalje og finisher-trøye. Bortimot i ørska gikk jeg videre inn i matteltet og fikk med litt pasta og kjøtt-greier. Stappet innpå selv om jeg ikke hadde matlyst. Det var sikkert lurt å spise litt.
Champagnen fosset. Jeg ser upåklagelig sprek ut etter 90 km.
Men bildet viser ikke at jeg måtte ha hjelp til både å sette meg
og reise meg i timene etter målgang.
Etter hvert gikk vi ned på gressplenen foran Siljan-sjøen og slappet av. Jeg kunne se på alle kommentarer, motiverende ord og gratulasjoner som hadde kommet inn på insta, face, og snapchat. Jeg begynte å glede meg over det jeg hadde gjort, og gledelsen har satt seg skikkelig. Jeg må ha disponert løpet perfekt. Jeg plukket løpere jevnt og trutt hele veien, og avanserte på resultatlista gjennom hele løpet. Fra en 500-plass og til en 298-plass, av totalt 1000 startende menn.
 
Nå, dagen etter er beina helt ødelagt. Jeg bruker 30 sekunder på å reise meg opp fra sittende, og maks gangfart er ca 1 km/t. Ellers er jeg opplagt og i bra form. Mat og drikke er på plass igjen.
 
Næringsinntak under løpet.
Jeg regnet ut hvor mye jeg drakk i løpet av løpet. En kort opptelling viser at det var 24 vannstasjoner. Jeg drakk mellom to og seks kopper ved hver stasjon pluss litt cola og redbull fra crewet. Jeg vil tro jeg drakk nærmere 80-90 kopper med drikke underveis i løpet. En salig blanding av vann, sportsdrikk, cola, kaffe og redbull. Av mat spiste jeg kanskje 4-5 pannekaker, litt røkt kjøttpølse, noen boller og litt potetgull. Dette var kanskje i minste laget.
 
Årets løpemål er nådd med bravur. Ultrasatsingen er over. Det ble en konkurranse i år. Jaggu meg godt at den gikk bra! Nå venter flere dager med totalavhold, og jeg skal ikke trene frem mot noen spesielle konkurranser resten av sesongen. Det er mulig jeg blir med på noen konkurranser, men ikke noe perse-fokus.

Bloggen vil endre litt karakter fremover. Jeg gir meg selv litt tid til å finne ut av videre retning.  

Kommentarer

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng