Tåleevne i ultraløp og livet generelt.
Å løpe et ultraløp handler mye om evnen til å tåle smerte og ubehag over lang tid. I første rekke et fysisk ubehag, men koblingen over til det psykiske er svært nærliggende. De er riktignok ikke sidestilte. Det er her ordtaket "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" kommer inn. Jeg har tidligere sagt at for å løpe ni mil, må jeg ha et sterkt hode. Jeg må tåle mye ubehag. Jeg har ikke tid og anledning til å trene så mye at ni mil går lett. Jeg må jobbe meg opp god tåleevne. Både fysisk og psykisk, og kunne jobbe med hvordan disse påvirker hverandre.
Har jeg begynt å jobbe med dette? Ja, i aller høyeste grad. Men ikke som planlagt. Faktisk svært langt fra det som var planlagt.
Desember startet bra. Jeg hadde treningsuker på opp i nesten 100 km. Jeg gjennomførte månedens langtur - 38 km på litt tufsete og glatt vintervei uten å bli veldig tung i beina. Jeg fikk til et bra opplegg også på de dagene jeg var hjemme i pappapermisjon. Det fungerte optimalt å jogge med vogn som oppvarming. Sette fra seg vogna når frøkna sovnet og løpe enten intervaller eller langkjøring frem og tilbake på ei strekke med vogna stående i midten.
Sykdom inntreffer, sykehuset neste!
Fredag 12. desember ble den siste dagen med trening. Minstefrøkna fikk en skikkelig influensarunde, med våkenetter, feber og det som hører til. Samboeren (Anne Mari) hadde noen dager klaget over tåkesyn på det ene øyet. Etter en runde hos fastlegen fikk hun time til øyelege på sykehuset. Der gikk det slag i slag og hun endte med å bli innlagt på nevrologisk avdeling samme kveld. Med tre små barn, var ikke dette akkurat en drømmesituasjon for oss. Attpåtil var det siste uka før jul. Dette var et skikkelig slag i trynet. Ikke kun av praktiske årsaker, men selvsagt også på grunn av frykten og usikkerheten rundt hva denne synsforstyrrelsen kom av. Det ble tatt prøver av synsnerve og MR av hodet. Mye venting, og atter litt venting. Tre dager gikk før det ble tatt en konklusjon. Legene antok det var en betennelse på synsnerven forårsaket av nevrosarkoidose. En temmelig sjelden, og noe vanskelig påviselig diagnose (men har du sett Dr. House så er sarkoidose en hyppig gjenganger der...) Samboeren fikk diagnosen nevrosarkoidose etter en lammelsesepisode for 8-9 år siden. Behandlingen denne gang, ble høydose prednisolon (kortison), 1000 mg intravenøst tre dager på rad, fra 19.-21. desember, etterfulgt av en nedtrapping med tabletter over to uker.
Oppi alt dette måtte vi koordinere tre barn mellom hjem, barnehage, besteforeldre og slekt. Vi måtte gjøre unna siste gavekjøp og andre gjøremål. Ventetida mi på dagligstua på nevrologisk avdeling gikk med til å lage julekort. Sjelden har jeg vært så glad for å bo i nærheten av tjukkeste slekta, og tusener av takker sendes besteforeldrene på begge sider for å ha bidratt på optimal måte.
Jula 2014
Kortisonhestekuren hadde positiv virkning på synet. Anne Mari ble utskrevet den 21. desember, og vi ble kastet inn i jula på en litt annerledes måte enn vi trodde en uke tidligere. Jeg deiset ned på sofaen lille julaften, og kunne konstatere at jula kunne komme. Ett glass rødvin, og pang- der satt migrena som et skudd til langt ut på neste dag. Hurra! Vi feiret julaften med min familie og første juledag med svigerfamilien. Det ble et par koselige og litt hektiske dager, slitne som vi var etter de siste dagers anstrengelser.
2. dag jul startet fint, men endte med omgangssyken hos storesøster på 5 år. Våkenatt, som ble fulgt opp med at lillesøster på 1 år begynte og kaste opp i 5-tida på morgenen. 3. dag ble derfor en noe redusert dag preget av lett kjeks, eplejuice og farris. 4. dag var jentene i form igjen. Jeg hadde kommet meg litt ovenpå igjen, og fikk faktisk smettet inn en times løpetur i skogen. Ah! Endelig i gjenge igjen. På kvelden kastet storesøster opp igjen... og en halvtime senere fikk mor i huset det. På natta fikk jeg og lillesøster kraftig diare. Et salig kaos av spybøtter, toalettpapir, tørkepapir, desinfeksjonssprit og klorin. Kluter, handkler, pysjer, sengeklær og gulvtepper gikk som skytteltrafikk inn og ut av vaskemaskina,
OH MY FUCKING GOD!
5. dag måtte familien Haugen Vestrum kaste inn håndkleet. Nok en gang ble svigermor redningen. Hun kom og holdt huset i gang mens jeg lå i senga til langt utpå ettermiddagen.
6. dag fikk storebror det. Han var den eneste som hadde holdt seg unna det så langt. Vi andre hadde blitt så vant med det, at vi satt og spiste taco mens han lå og vred seg rundt spybøttene. Man blir jo litt herdet.
7.dag, nyttårsaften. Alle var kvitt omgangssyken. Kun rester av slapphet og litt mageubehag var igjen. Vi feiret nyttårsaften i heimen for oss selv. En kjempekoselig kveld med kalkun, knusing av pepperkakehus, gavelek og fyrverkeri på jordet. Familien hadde nesten gjenfunnet likevekt. Anne Mari var fortsatt redusert av sykdommen, og/eller av kortisonbivirkninger, så far i huset måtte gjøre det meste med hus og unger. Men humøret og kreftene var oppadstigende nå som spyrundene var over. Kreftene kom gradvis tilbake. Vi så frem til å lande da hverdagen begynte igjen. De to største var igjen på skole og i barnehage. Jeg skal være hjemme i pappaperm to-tre dager i uka.
Jeg har nå trappet opp løpinga igjen de siste ukene.
Anne Mari er sykmeldt, fortsatt sliten og noe redusert, så løpinga blir unnagjort til tider da det er mulig i forhold til familiesituasjonen. Batteriene er langt fra fulladet, men jeg holder stort sett hodet over vannet.
Tåleevnen har blitt satt på prøve. Er tåleevne en grunnleggende egenskap som følger en person uavhengig av sammenheng. Eller er den situasjonsbestemt? Det å tåle å leve i frykt, å leve med usikkerhet omkring egen helse, å være i belastende sykdomssituasjoner over kortere og lengre tid. Har det en sammenheng med å holde ut et ultraløp over ni mil? I så fall har jeg jula vært rene treningsleiren til ultraløp. Uten å løpe mer enn 8 km på tre uker.
Har jeg begynt å jobbe med dette? Ja, i aller høyeste grad. Men ikke som planlagt. Faktisk svært langt fra det som var planlagt.
Desember startet bra. Jeg hadde treningsuker på opp i nesten 100 km. Jeg gjennomførte månedens langtur - 38 km på litt tufsete og glatt vintervei uten å bli veldig tung i beina. Jeg fikk til et bra opplegg også på de dagene jeg var hjemme i pappapermisjon. Det fungerte optimalt å jogge med vogn som oppvarming. Sette fra seg vogna når frøkna sovnet og løpe enten intervaller eller langkjøring frem og tilbake på ei strekke med vogna stående i midten.
Sykdom inntreffer, sykehuset neste!
Fredag 12. desember ble den siste dagen med trening. Minstefrøkna fikk en skikkelig influensarunde, med våkenetter, feber og det som hører til. Samboeren (Anne Mari) hadde noen dager klaget over tåkesyn på det ene øyet. Etter en runde hos fastlegen fikk hun time til øyelege på sykehuset. Der gikk det slag i slag og hun endte med å bli innlagt på nevrologisk avdeling samme kveld. Med tre små barn, var ikke dette akkurat en drømmesituasjon for oss. Attpåtil var det siste uka før jul. Dette var et skikkelig slag i trynet. Ikke kun av praktiske årsaker, men selvsagt også på grunn av frykten og usikkerheten rundt hva denne synsforstyrrelsen kom av. Det ble tatt prøver av synsnerve og MR av hodet. Mye venting, og atter litt venting. Tre dager gikk før det ble tatt en konklusjon. Legene antok det var en betennelse på synsnerven forårsaket av nevrosarkoidose. En temmelig sjelden, og noe vanskelig påviselig diagnose (men har du sett Dr. House så er sarkoidose en hyppig gjenganger der...) Samboeren fikk diagnosen nevrosarkoidose etter en lammelsesepisode for 8-9 år siden. Behandlingen denne gang, ble høydose prednisolon (kortison), 1000 mg intravenøst tre dager på rad, fra 19.-21. desember, etterfulgt av en nedtrapping med tabletter over to uker.
Oppi alt dette måtte vi koordinere tre barn mellom hjem, barnehage, besteforeldre og slekt. Vi måtte gjøre unna siste gavekjøp og andre gjøremål. Ventetida mi på dagligstua på nevrologisk avdeling gikk med til å lage julekort. Sjelden har jeg vært så glad for å bo i nærheten av tjukkeste slekta, og tusener av takker sendes besteforeldrene på begge sider for å ha bidratt på optimal måte.
Jula 2014
Kortisonhestekuren hadde positiv virkning på synet. Anne Mari ble utskrevet den 21. desember, og vi ble kastet inn i jula på en litt annerledes måte enn vi trodde en uke tidligere. Jeg deiset ned på sofaen lille julaften, og kunne konstatere at jula kunne komme. Ett glass rødvin, og pang- der satt migrena som et skudd til langt ut på neste dag. Hurra! Vi feiret julaften med min familie og første juledag med svigerfamilien. Det ble et par koselige og litt hektiske dager, slitne som vi var etter de siste dagers anstrengelser.
 |
| Noen småstunder innimellom fikk jeg anledning til å sette meg ned i kjøkkenglaset og kikke ut på det flotte vinterværet som jeg kunne ha slukt kilometer i.. |
OH MY FUCKING GOD!
5. dag måtte familien Haugen Vestrum kaste inn håndkleet. Nok en gang ble svigermor redningen. Hun kom og holdt huset i gang mens jeg lå i senga til langt utpå ettermiddagen.
6. dag fikk storebror det. Han var den eneste som hadde holdt seg unna det så langt. Vi andre hadde blitt så vant med det, at vi satt og spiste taco mens han lå og vred seg rundt spybøttene. Man blir jo litt herdet.
7.dag, nyttårsaften. Alle var kvitt omgangssyken. Kun rester av slapphet og litt mageubehag var igjen. Vi feiret nyttårsaften i heimen for oss selv. En kjempekoselig kveld med kalkun, knusing av pepperkakehus, gavelek og fyrverkeri på jordet. Familien hadde nesten gjenfunnet likevekt. Anne Mari var fortsatt redusert av sykdommen, og/eller av kortisonbivirkninger, så far i huset måtte gjøre det meste med hus og unger. Men humøret og kreftene var oppadstigende nå som spyrundene var over. Kreftene kom gradvis tilbake. Vi så frem til å lande da hverdagen begynte igjen. De to største var igjen på skole og i barnehage. Jeg skal være hjemme i pappaperm to-tre dager i uka.
Jeg har nå trappet opp løpinga igjen de siste ukene.
 |
| Jeg, Geir-Bror og Knut på en rolig 16 km. Jeg var endelig så smått i gang igjen. |
Tåleevnen har blitt satt på prøve. Er tåleevne en grunnleggende egenskap som følger en person uavhengig av sammenheng. Eller er den situasjonsbestemt? Det å tåle å leve i frykt, å leve med usikkerhet omkring egen helse, å være i belastende sykdomssituasjoner over kortere og lengre tid. Har det en sammenheng med å holde ut et ultraløp over ni mil? I så fall har jeg jula vært rene treningsleiren til ultraløp. Uten å løpe mer enn 8 km på tre uker.
Kommentarer
Legg inn en kommentar