Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner...

Klørne ble aldri kvesset. De ble slipt ned...Jeg begynner å komme over nederlaget. Det var fryktelig skuffende å dra på meg en atypisk lungebetennelse tre dager før UltraBirken. Flere i slekta hadde hatt det noen uker og minstefrøkna hadde hatt noen netter med feber. I forrige blogginnlegg skrøt jeg av at mai måned var tidenes treningsmåned..... En litt sliten trebarnsfar var nok lett mottakelig for alskens virus og bakterier. Jeg ble akkurat så dårlig som menn kan bli når sykdom inntreffer og måtte ty til legevakta søndagen for to uker siden. Nå, en antibiotikakur og to uker senere begynner jeg å komme litt i siget igjen. Fortsatt lett hostende, så jeg har ikke prøvd trene særlig hardt enda. I slutten av forrige uke ble det to rolige halvtimesturer før det gikk til Helvete.

Fra fjord til Helvete

Noen ildsjeler i Søndre Lands skimiljø synes det var på tide med et motbakkeløp av litt karakter her i kommunen. Selv om motbakkeløp har hatt en eksplosiv utvikling det siste tiåret, så har det ikke vært mange av de herover. Gjøvik hadde et par forsøk for noen år tilbake med et løp fra sentrum og opp til Bergstoppen via Hovdetoppen. I Valdres har de et lite arrangement "Bitihorn opp", og på Lillehammer har de "Mesnaelva opp." Ellers tror jeg det er ganske skralt med motbakkeløp av litt karakter.

Er du i Hov kan du oppleve at veien til Helvete byr
 på god utsikt.
(Foto: Lånt fra facebooksiden til arrangementet)
På toppen av lia overfor Hov sentrum ligger en plass som heter Helvete. Og til Helvete går det en vei. En helvetes bratt vei. Randsfjorden ligger på 135 moh og Helvete er på 533 moh. Det gir en høydestigning på rett under 400 meter. Løpstraseen de hadde valgt ut gikk fra båthavna i Kråkvika, opp gjennom Hov sentrum, videre opp noen stikkveier gjennom boligfeltet overfor sentrum og inn på Åsvegen som går rett til Helvete. En distanse på akkurat 4 km. Det gir en snittstigning på 10%. Ikke særlig fryktinngytende i forhold til fjelløpene på vestlandet, men nok til at man må begynne å puste ganske kraftig, og hvor 2/3 av løperne måtte ty til gåing i de bratteste partiene. 98% av traseen går på bilvei/gang og sykkelsti. Det er kun 30 meter med stiløping.

Fra fjord til Helvete hadde verdenspremiere sist lørdag. Midt under Søndre Lands store bygdefestival "Tid for Tømmer". Jeg hadde ingen planer om å stille til start. Jeg ønsket ikke å utfordre lungene på den måten. Jeg hadde planer om å jobbe i det såkalte Folkehelsetorget som hadde stand under festivalen. Men min kollega, folkehelsestrategen Pål Rønningen, fikk lurt meg meg i folkehelsas ånd. Vi skulle løpe rolig, og støtte arrangementet.

Vi loffet ned til Kråkvika en snau time før start, været var upåklagelig. Endelig hadde sommeren kommet. Det hadde allerede stimlet sammen en del løpere, og primus motor Lars Bjørnsveen dundret lettere ekstatisk omkring på en firehjuling. Jeg meldte meg på og jogget lett rundt langs fjorden og møtte en del kjentfolk. Det var tydelig at dette løpet hadde gjort seg bemerket blant en del lokale løpere av både god og middelmådig kvalitet. Det ryktes om mye testløping blant enkelte grupperinger, og vinnertider ble omhyggelig diskutert før start. Endel folk utabygds var det også. Enkelte så også ut som noen lettbeinte typer. For en gangs skyld lot jeg meg ikke særlig affisere av det. Nå skulle jeg uansett ligge i halen av feltet oppigjennom.

Når starten nærmet seg hadde det ankommet 63 deltakere fra 10-75 år. Starten gikk og feltet rev seg løs fra startgropa. Teten halset ut som de hadde djevelen på nakken, de skulle jo tross alt til Helvete.  Jeg loffet meg i gang og la meg litt bak midten. Jeg fortsatte rolig oppover starten av stigningen, og kikket meg litt rundt og betraktet ulike folks subjektive åpningstempo. Noen måtte ganske raskt over i gange, mens andre dro mer og mer på utover på den første kilometeren.

Tid for tømmer skapte liv og røre.
Etter en drøy kilometer løp vi inn i Hov sentrum, og ble møtt av en horde av tilskuere. Tid for tømmer-festivalen gjorde jo at sentrum var fullt av folk som ble nysgjerrige på de pesende middelaldrende menn og kvinner som seig seg oppover. Det var et øredøvende leven av jubelbrus i det vi passerte mellom Randsfjord Handel og apoteket. Deretter dro det seg til med noen bratte kneiker opp gjennom lensmannsgutua og videre opp til Åsvegen. Her sto det også klynger av folk med flagg og heiende tilrop i enhver sving. Det var reneste tour-de-france stemningen oppigjennom. Jeg hadde nå økt farten litt, men lå fortsatt godt unna "pese-nivå". Feltet hadde strukket seg ut og jeg nådde sakte igjen løper for løper oppigjennom. Noen hang godt med og jeg ga de litt pes oppigjennom de seige bakkene de siste to kilometrene.

Det virket som bakkene aldri ville ta slutt. "Dette går til Helvete" tenkte jeg lett humoristisk, idet stigngen ble gradvis brattere (virket det ihvertfall som). Etter 3,7 km flatet det bittelitt ut, kall det gjerne Helvetes forgård...,  og så gjensto det en lang spurtbakke på ca 300 meter før målseilet fra Helvete lyste opp. Jeg løp i mål med moderat anstrengelse og kom raskt i snakk med de beste løperne.

Vinnertiden ble på rett over 20 minutter, rettere sagt 20.14. Vinneren, Inge Kristoffersen fra Vind, kom i ensom majestet, og hadde dratt i fra andremann Vegard Raaum med 25 sekunder etter ca 3 km.


Søndre Lands egen Vegard Raaum løper inn til 2. plass på 20.42. Til tross for at han bor langs traseen
hadde han aldri løpt opp her tidligere. Til neste år har han et ønske om å løpe under 20.00.
(Foto: Lånt fra facebooksiden til arrangementet)
Selv tøffet jeg inn fem minutter senere (25.14) , og fikk med det 14. plass totalt. De aller fleste kom seg faktisk under 30 minutter, noe som jo riktignok krever en viss dose utholdenhet.

Etterhvert kom det flere løpere pesende inn over åskammen og i mål. Praten gikk ivrig, og dreide seg stort sett om bakkene som aldri tok slutt, og om den flotte stemingen langs løypa.
(Foto: Lånt fra facebooksiden til arrangementet)

Et løp for fremtiden
Konklusjonen, som alle var svært enige i, var at dette er et løp å satse videre på. Å legge det midt i "tid for tømmer"-festivalen gjorde at atmosfæren langs løypa var helt suveren. Jeg tenker også at løpet trekker flere folk til Hov den dagen, og at de benytter timene i etterkant av løpet til å rusle rundt på "festivalområdet" i Hov sentrum. Løypa har kapasitet til langt flere løpere. Traseen er bred og fin mesteparten av veien. Til neste år bør det satses på et tresifret antall løpere. Gjerne også flere som bruker mer enn 30 minutter.

Videre trening
Lungene ble verken bedre eller verre av dette løpet. Resten av helga har jeg vært instruktør på friidrettsskolen på Dokka og aktivisert 50 dyktige og engasjerte friidrettsunger fra Nordre Land.

De første ukene blir det fortsatt kun rolig trening. Men jeg vil prøve å øke lengden på turene tilbake til normalt nivå i løpet av denne uka. Håpet er å kunne løpe normale langturer 15-25 km med bortimot normal puls i løpet av neste uke.

Jeg må prøve å ikke bli for desperat.

Veien til helvete er jo som nevnt brolagt med gode intensjoner.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Seiglivede myter om tredemølla

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.