Land-distanseløperen

Jeg starter med en unnskyldning. Alle løpere har jo unnskyldninger. Både før og etter løp. Hvor ofte hører vi ikke løpere som klager over dårlige forberedelser eller ei litt skrantende helse? Som oftest kommer slike utsagn under oppvarmingen før konkurransen. Vi legger kanskje et litt stort press på oss selv, vi skryter på oss gode tider på treningsrunder, og intervallrekker som går til himmels. Uansett. Her er min unnskyldning denne gang: Løpebanen på Dokka stadion er ikke en vanlig løpebane. Det var en grunn til at jeg stilte i terrengsko. Underlaget er av litt ujevn grus, tidvis ganske løs, og tidvis innhyllet av ugras. Samtidig viste GPS-klokka mi at jeg hadde løpt 3130 meter når jeg kom i mål etter 7,5 runde. Og selvsagt stoler jeg fullt og helt på GPS-klokka mi i denne sammenheng... Hvorfor trenger jeg denne unnskyldningen? Jo, for jeg har jo i tidligere blogginnlegg sagt at jeg kanskje skal forsøke meg på å komme under 10.00 på 3000 meter i høst. Heldigvis har jeg ymtet frem...

Dette er en oppdatering av en terrengskoanmeldelse i forkant av Birkebeinerløpet i juni. Jeg ser at innlegget har ganske mange treff, og jeg tenker det kan være aktuelt å bringe denne artikkelen frem nå i forkant av nordmarkstraveren, som er et løp hvor denne skoen vil være meget godt egnet etter min mening. Skoen er lett og smidig, og sitter som støpt på forskjellige varianter av skogsbunn. Skoen passer nok bedre for Nordmarkstraveren enn Birkebeinerløpet.  Innlegget er ikke på noen som helst måte sponset. Jeg synes skoen er knallgod, og ønsker bare å dele mine erfaringer med dere.  ____________________________________________________________________________________________ Erru godt skodd sa folk.... Jaaaaa sa folk. Å være dårlig skodd er ikke noe godt skussmål. Ikke i disse dager, og ihvertfall ikke i løpsmiljøet. Skofetisjistene vanker ikke lenger bare på Jimmy Choo, Berluti, Nine West og Skin Madden. Nå er det joggeshop, runningwarehouse, wiggle og løplabbet s...

  Landkarusellen har i år reklamert med Landsmesterskap i 5 km landeveisløp. Dette var satt opp som første løpet etter sommeren. Jeg har vært litt giret på å få til ei god 5 km-tid i høst, og tenkte at landkarusellens 5 km var en god anledning. Traseen er lettløpt, og går på asfaltert gangsti og lite trafikkert vei fra Dokka (Sollisvingen) til Odnes skole. Løypa er riktignok 5,3 km, så det blir ikke et ordentlig 5km-løp, men jeg får en pekepinn på hva jeg kan klare på en kontrollmålt 5 km. Før start Denne gangen var det lagt opp til sykling av samme distanse for barna. Henrik og Helene var med, så oppvarmingen ble etter deres premisser fra sykkelsetet. Det blåste litt motvind fra sør, men mindre enn fryktet. Det var få deltakere under oppstart av høstsesongen. Skolen hadde enda ikke begynt, og mange er kanskje ikke helt på nett enda. Det var et litt glissent felt av både løpere og syklister. Heldigvis var det et knippe halvgode løpere som kunne by opp til harde dueller. Kn...

IIIIK, DADADADA, IIIIIIK. Jeg må bruke hånda til hjelp for å løfte hodet fra puta. Eller, pute og pute. Et soveposetrekk stappet med dagens klær. Det har ikke vært medisin for en stiv nakke. Jeg vrir meg litt over til venstre og tar venstre hånd bak hodet og drar meg opp til halvveis sittende stilling. Den halvslappe luftmadrassen gir etter og jeg sitter på bar bakke. Jeg føler meg ikke akkurat våken og opplagt, men det gjør visst den lille frøkna ved siden av meg. Hun slår opp med store øyne i det hun ser det trøtte trynet på pappan sin. Med ren ryggmargsrefleks gir jeg henne smokken og legger kosekaninen mot kinnet hennes før jeg slipper det tunge hodet ned på den provisoriske puta igjen med fingrene krysset. Sovner hun igjen? Jeg har hørt stemmer i hele natt. Nå er det helt stille, og stillheten brytes kraftig av Hannas IIIIIIIK, VRÆL og PAPAPAPA. Heldigvis er ikke lyden så ulik måkeskrikene som av og til ljomer over campingen. Jeg vrir meg litt smertefullt mot høyre og kikker i spe...

Vårsesongen er unnagjort. flere mindre og noen store konkurranser er lagt bak meg. jeg klarte to store mål på både fjellmaraton og birkebeinerløpet, under 1.20 og under 1.30. To halvmaraton på rappet tærer på psyken. Det var litt tungt å motivere seg til Birkebeinerløpet kun to uker etter halvmaraton på Beitostølen. Halvmaraton tærer mer på både kropp og sinn en kortere løp. Etter Birkebeinerløpet i midten av juni, hadde jeg ingen planlagte konkurranser foran meg på denne siden av sommerferien. Og godt var det. Jeg har ikke vært spesielt keen på å kjøre harde kvalitetsøkter. Jeg har kommet meg i joggeskoa jevnt og trutt, og sett lyst på løpinga, men det har blitt lapskausøkter etter hva jeg har følt for der og da. Under en sommeravslutning med jobben dro jeg på meg en kink i ryggen etter å ha prøvd med på gamle kunstner under en uformell sandvolleyballkamp.  For første gang i mitt liv har jeg hatt vondt i ryggen i mer enn ti minutter! Gjett om det var synd på meg!  Jeg regnet...

Egne forventninger før løpet Jeg seedet med selv i gruppe 3, med antatt sluttid på 1.32. Samme som i fjor. Jeg håpet å løpe bittelitt raskere enn i fjor, da jeg karret meg i mål på 1.30.22. Det var fristende å komme under en og en halv time. I fjor hadde jeg en knallgod løpsutvikling da jeg holdt igjen en del de første 8 km, og avluttet sterkt (relativt sett). I år tenkte jeg at jeg kunne spise inn mange sekunder frem til andre passeringspunkt ved Sjøseterveien etter ca 8 km. Jeg trodde også at jeg i år hadde evnen til å presse ganske bra hele løpet, og dermed også spise noen sekunder på den siste halvdelen. Jeg satte meg opp et offensivt tidsskjema ut fra fjorårets passeringstider, som skulle ta meg inn på 1.27. Mellomtidene ble tatovert inn på underarmen med blått blekk: 17.00 - 36.30 - 45.00 - 1.05.00 - 1.27. Selv om denne sluttiden ville plassert meg i pulje 1, så tenkte jeg at det passer bedre min psyke å starte i ei litt svakere pulje og heller ligge i teten i denne.

Itte si tia, itte si tia! ...ropte jeg av full hals til Knut Lium. Han sto ved 19,5 km og så på klokka i det jeg nærmet meg ham. Jeg var i kjelleren og orket ikke å høre at jeg lå på nippet til å kunne klare å bikke under et eller annet rundt tall. Jeg orket ikke noe jag mot mål. Mantraet til Arne Mjelde Sæther ljomet rundt i huet mitt: Redd stumpa! Redd stumpa! Det er kanskje ikke den mest offensive psykologiske taktikk i en konkurranse.... Nøyaktig en time og 14 minutter tidligere begynte jeg å løpe glad og fornøyd fremover i dette landskapet

Landkarusellen har i mange år hatt et av løpene sine på Land museum, I år ble det ikke gjort noen unntak. Kuperte grusveier og kronglete stier var det føttene måtte forholde seg til denne gangen også. Nok en gang var det fire runder for de voksne på tilsammen 3200 meter.

Erru godt skodd sa folk.... Jaaaaa sa folk. Å være dårlig skodd er ikke noe godt skussmål. Ikke i disse dager, og ihvertfall ikke i løpsmiljøet. Skofetisjistene vanker ikke lenger bare på Jimmy Choo, Berluti, Nine West og Skin Madden. Nå er det joggeshop, runningwarehouse, wiggle og løplabbet som er skofetisjistenes hellige gral. Lavdrop og nulldrop i alle merkevarianter. Wibrams fem tær, Vivos minimalisme og Hokas maksimalisme. Nike free og Asics 33. Jaggu klarte dom å få utstyrshysteriet inn i den enkleste sporten av dem alle, løpingen.

Dokka stadion en solfylt sommerdag. Vil det komme tartandekke her noengang mon tro? 1500 meter. På bane.  Jeg kan ikke tenke meg en mer skummel distanse. Dette er distansen som gir meg størst sympatikusaktivering  (eller angst om di vil) I likhet med åttetallet på Lyngstrand forrige onsdag, som vi måtte løpe fire ganger, så er også 1500 meteren kjennetegnet ved en forferdelig tredjerunde. På tredjerunden knekker hofta mi som regel sammen, og assosiasjonen går til søsknene fra Kleiva . På tredjerunden bruker ikke lenger forfoten ta bakken med smidig snert og eleganse, fotisettet er da et stivt klask av hælen som deiser i bakken.

Æhhh! Jeg løper alt jeg er kar om. Men luka frem til andre- og tredjeplassen er for stor til at jeg klarer å tette den før målstreken passeres. Jeg hiver kraftig etter pusten, og angrer samtidig på at jeg ikke starten spurten tidligere. Jeg får aldri helt taket på denne sisterunden. Det er for mye terrengvekslinger. Plutselig er siste motbakken der og jeg er for sent ute. Til tross for tunnelsynet skimter jeg Henrik stå og heie på oppløpssiden. Han er rød i ansiktet etter sin kjappe runde i åttetallet. Dette fine og utfordrende åttetallet som jeg roser hver gang jeg snakker om det. Jeg roser det på førsterunden. På førsterunden er jeg frekk og freidig. Jeg flyr over det ujevne terrenget, subber nesten nedi med hånda i svingene og setter føttene perfekt ned i virvaret av røtter. På andrerunden er jeg litt mer likegyldig, terrengteknikken er ikke like effektiv. På tredjerunden er jeg forbannat over hver minste lille sving og ujevnhet i underlaget. På fjerderunden er jeg overrasket over h...

Da er Viggaløpet fullbyrdet. Det var med de vante sommerfuglene i magen jeg sto opp i dag tidlig. Etter vanlig "ut-av-døra-kaos" 13 minutter etter skjemaet var vi på fire hjul i retning sørover mot Hadeland. Hele familien på tur, og Astraen med sprengt baksete etter å ha klint inn tre barneseter i en litt for liten bil...

På lørdag kommer sesongens første formtest. At jeg i det hele tatt stiller til start i Viggaløpet er ganske så formidabelt. I vinter antok jeg at hele vårsesongen kom til å gå med til gradvis opptrening av akillesen, og at all fartstrening var bannlyst. Men opptreningsperioden har gått som en drøm. Med mine impulsproblemer når det gjelder løpsbeherskelse så trodde jeg at en slik akilleshæl ville sette meg ut av spill for en lang periode. Nettopp fordi jeg ikke ville klare å holde igjen lenge nok. Men en tilbakeføring til normal trening har gått bortimot knirkefritt. Eller ihvertfall nesten normal trening. De siste tre-fire ukene har jeg trent som før, med unntak av harde og korte intervaller med lette sko. Jeg har løpt mange rolige og etterhvert lange turer. Jeg har også løpt 8-10 hurtige langkjøringer på både mølle og asfalt.  

Påska 2014 er sen og snøfri i dalstroka innafor. Det er flækkbært på skyggesidene og blåveisføre på solsida. Et kvarters kjøretur oppover i lia, og du kommer til meterhøye snøplogkanter og nykjørte langrennsløyper. Som løper er det ikke tvil om hvor ferden skal gå. Som påskeferierende er jeg litt mer usikker. Men enn så lenge har jeg ikke tatt påskeferie.  Palmehelga har i mange år hatt en spesiell plass i mitt løperhjerte. I gamle dager, når Land f.i.k. fortsatt var fremadstormende ble palmehelga brukt til treningsleir i Gøteborg. Nærmere bestemt i Slottskogen, og Slottskogsvallen stadion. Der unngikk vi snøen i det indre Østlandet, og fikk tre dager med kraftig overload på trening. Jeg har klare minner fra mårråøkter i terskelfart og heidundrandes syreintervaller på ettermiddagene. 

Det nærmer seg konkurransesesong.... Jeg hadde en god sesong i fjor, med solid pers på 10 kilometer med 37-blank, samt en del gode konkurranser på litt mer utradisjonelle distanser. I år har jeg ikke satt meg noen harde mål, og latt treninga komme som det har passet. Men med en god sistesesong, er det ikke lett å gå inn i ny sesong med dårligere form. I november ble jeg tatt av Hadds approach to distanse running, og gikk inn i vintersesongen med rolige, rolige langturer, og rolige hurte langturer, såkalt Hadd sone 1 og Hadd sone 2. Det vil si at de hardeste øktene ikke skulle gå hardere enn sone 2 (OLT's gode gamle skala). Ved nyttår kom akillesskaden og ødela for mitt antatt knallgode Hadd-opplegg. I hvertfall et optimalt Hadd-opplegg. Januar, februar og mars har blitt litt annerledes sånn treningsmessig. Ingen løping i januar, en gang i uka i februar og ca tre ganger i uka i mars. I tillegg har det blitt noen skiturer... og litt ellipse.... og spinningsykkel... samt litt styrke....