Land-distanseløperen

Egne forventninger før løpet Jeg seedet med selv i gruppe 3, med antatt sluttid på 1.32. Samme som i fjor. Jeg håpet å løpe bittelitt raskere enn i fjor, da jeg karret meg i mål på 1.30.22. Det var fristende å komme under en og en halv time. I fjor hadde jeg en knallgod løpsutvikling da jeg holdt igjen en del de første 8 km, og avluttet sterkt (relativt sett). I år tenkte jeg at jeg kunne spise inn mange sekunder frem til andre passeringspunkt ved Sjøseterveien etter ca 8 km. Jeg trodde også at jeg i år hadde evnen til å presse ganske bra hele løpet, og dermed også spise noen sekunder på den siste halvdelen. Jeg satte meg opp et offensivt tidsskjema ut fra fjorårets passeringstider, som skulle ta meg inn på 1.27. Mellomtidene ble tatovert inn på underarmen med blått blekk: 17.00 - 36.30 - 45.00 - 1.05.00 - 1.27. Selv om denne sluttiden ville plassert meg i pulje 1, så tenkte jeg at det passer bedre min psyke å starte i ei litt svakere pulje og heller ligge i teten i denne.

Itte si tia, itte si tia! ...ropte jeg av full hals til Knut Lium. Han sto ved 19,5 km og så på klokka i det jeg nærmet meg ham. Jeg var i kjelleren og orket ikke å høre at jeg lå på nippet til å kunne klare å bikke under et eller annet rundt tall. Jeg orket ikke noe jag mot mål. Mantraet til Arne Mjelde Sæther ljomet rundt i huet mitt: Redd stumpa! Redd stumpa! Det er kanskje ikke den mest offensive psykologiske taktikk i en konkurranse.... Nøyaktig en time og 14 minutter tidligere begynte jeg å løpe glad og fornøyd fremover i dette landskapet

Landkarusellen har i mange år hatt et av løpene sine på Land museum, I år ble det ikke gjort noen unntak. Kuperte grusveier og kronglete stier var det føttene måtte forholde seg til denne gangen også. Nok en gang var det fire runder for de voksne på tilsammen 3200 meter.

Erru godt skodd sa folk.... Jaaaaa sa folk. Å være dårlig skodd er ikke noe godt skussmål. Ikke i disse dager, og ihvertfall ikke i løpsmiljøet. Skofetisjistene vanker ikke lenger bare på Jimmy Choo, Berluti, Nine West og Skin Madden. Nå er det joggeshop, runningwarehouse, wiggle og løplabbet som er skofetisjistenes hellige gral. Lavdrop og nulldrop i alle merkevarianter. Wibrams fem tær, Vivos minimalisme og Hokas maksimalisme. Nike free og Asics 33. Jaggu klarte dom å få utstyrshysteriet inn i den enkleste sporten av dem alle, løpingen.

Dokka stadion en solfylt sommerdag. Vil det komme tartandekke her noengang mon tro? 1500 meter. På bane.  Jeg kan ikke tenke meg en mer skummel distanse. Dette er distansen som gir meg størst sympatikusaktivering  (eller angst om di vil) I likhet med åttetallet på Lyngstrand forrige onsdag, som vi måtte løpe fire ganger, så er også 1500 meteren kjennetegnet ved en forferdelig tredjerunde. På tredjerunden knekker hofta mi som regel sammen, og assosiasjonen går til søsknene fra Kleiva . På tredjerunden bruker ikke lenger forfoten ta bakken med smidig snert og eleganse, fotisettet er da et stivt klask av hælen som deiser i bakken.

Æhhh! Jeg løper alt jeg er kar om. Men luka frem til andre- og tredjeplassen er for stor til at jeg klarer å tette den før målstreken passeres. Jeg hiver kraftig etter pusten, og angrer samtidig på at jeg ikke starten spurten tidligere. Jeg får aldri helt taket på denne sisterunden. Det er for mye terrengvekslinger. Plutselig er siste motbakken der og jeg er for sent ute. Til tross for tunnelsynet skimter jeg Henrik stå og heie på oppløpssiden. Han er rød i ansiktet etter sin kjappe runde i åttetallet. Dette fine og utfordrende åttetallet som jeg roser hver gang jeg snakker om det. Jeg roser det på førsterunden. På førsterunden er jeg frekk og freidig. Jeg flyr over det ujevne terrenget, subber nesten nedi med hånda i svingene og setter føttene perfekt ned i virvaret av røtter. På andrerunden er jeg litt mer likegyldig, terrengteknikken er ikke like effektiv. På tredjerunden er jeg forbannat over hver minste lille sving og ujevnhet i underlaget. På fjerderunden er jeg overrasket over h...

Da er Viggaløpet fullbyrdet. Det var med de vante sommerfuglene i magen jeg sto opp i dag tidlig. Etter vanlig "ut-av-døra-kaos" 13 minutter etter skjemaet var vi på fire hjul i retning sørover mot Hadeland. Hele familien på tur, og Astraen med sprengt baksete etter å ha klint inn tre barneseter i en litt for liten bil...

På lørdag kommer sesongens første formtest. At jeg i det hele tatt stiller til start i Viggaløpet er ganske så formidabelt. I vinter antok jeg at hele vårsesongen kom til å gå med til gradvis opptrening av akillesen, og at all fartstrening var bannlyst. Men opptreningsperioden har gått som en drøm. Med mine impulsproblemer når det gjelder løpsbeherskelse så trodde jeg at en slik akilleshæl ville sette meg ut av spill for en lang periode. Nettopp fordi jeg ikke ville klare å holde igjen lenge nok. Men en tilbakeføring til normal trening har gått bortimot knirkefritt. Eller ihvertfall nesten normal trening. De siste tre-fire ukene har jeg trent som før, med unntak av harde og korte intervaller med lette sko. Jeg har løpt mange rolige og etterhvert lange turer. Jeg har også løpt 8-10 hurtige langkjøringer på både mølle og asfalt.  

Påska 2014 er sen og snøfri i dalstroka innafor. Det er flækkbært på skyggesidene og blåveisføre på solsida. Et kvarters kjøretur oppover i lia, og du kommer til meterhøye snøplogkanter og nykjørte langrennsløyper. Som løper er det ikke tvil om hvor ferden skal gå. Som påskeferierende er jeg litt mer usikker. Men enn så lenge har jeg ikke tatt påskeferie.  Palmehelga har i mange år hatt en spesiell plass i mitt løperhjerte. I gamle dager, når Land f.i.k. fortsatt var fremadstormende ble palmehelga brukt til treningsleir i Gøteborg. Nærmere bestemt i Slottskogen, og Slottskogsvallen stadion. Der unngikk vi snøen i det indre Østlandet, og fikk tre dager med kraftig overload på trening. Jeg har klare minner fra mårråøkter i terskelfart og heidundrandes syreintervaller på ettermiddagene. 

Det nærmer seg konkurransesesong.... Jeg hadde en god sesong i fjor, med solid pers på 10 kilometer med 37-blank, samt en del gode konkurranser på litt mer utradisjonelle distanser. I år har jeg ikke satt meg noen harde mål, og latt treninga komme som det har passet. Men med en god sistesesong, er det ikke lett å gå inn i ny sesong med dårligere form. I november ble jeg tatt av Hadds approach to distanse running, og gikk inn i vintersesongen med rolige, rolige langturer, og rolige hurte langturer, såkalt Hadd sone 1 og Hadd sone 2. Det vil si at de hardeste øktene ikke skulle gå hardere enn sone 2 (OLT's gode gamle skala). Ved nyttår kom akillesskaden og ødela for mitt antatt knallgode Hadd-opplegg. I hvertfall et optimalt Hadd-opplegg. Januar, februar og mars har blitt litt annerledes sånn treningsmessig. Ingen løping i januar, en gang i uka i februar og ca tre ganger i uka i mars. I tillegg har det blitt noen skiturer... og litt ellipse.... og spinningsykkel... samt litt styrke....

Dette var bildet jeg blogget noen dager etter at akillesen gikk fra murring til smerter for litt over to mnd siden. Flytebrygger de luxe ble innkjøpt. Godt fall fra hæl til tå, mjuk og god polstring i mellomsåla og pronasjonskile på innsiden. Bedre kunne vel ikke den ømme akillesen min ha det. Med disse skulle jeg etterhvert begynne å lure tilbake kilometre i beina.

Toppidretten er i en unik posisjon når det kommer til påvirkningskraft, påvirkningskraft i forhold til folkehelse. De setter standarden og er toppen av kransekaka i norsk idrett. Her finner vi kremen av ungdom. Toppidretten er det ypperste av idretten servert på sølvfat rett inn i de norske stuer og førstesidestoff i aviser. Toppidretten er idrettens kommunikasjonssjef. Samtidig er toppidrett, idrettens underholdningsavdeling, det er sirkus og levende reklameplakater. Idretten har et viktig samfunnsansvar. Det medfører følgelig noen vanskelige problemstillinger å forholde seg til når det gjelder folkehelse og utjevning av sosiale helseforskjeller.  Barneidretten hadde hatt det så innmari mye bedre uten toppidretten. Dagens næringsliv har skjønt at vi er midt inne i en treningsbølge, og at trening, treningsmetoder og treningsutstyr er sosialt rangerbart. DN Aktiv drar ut meter på meter med spalter om treningsfarsotter, superbirkebeinere, Norseman-finisher-intervjuer, lunsjløping... ...

Hvem skal jeg legge meg i armene på?  Alfredssons, Kongsgaard, Aaron Antonovski,  McDougall eller meg selv?  Jeg føler meg stort sett ganske robust og usårlig, men akkurat nå for tiden er akillesen min blitt min akilleshæl. Begrepet akilleshæl ofte er et uttrykk for et sårbart punkt på noe som ellers er robust og usårlig. Kanskje muttern glemte å dyppe min akilleshæl når vi badet i Dokkaelva i barndommen akkurat som moren til Akilles i den greske mytologien ville gjøre ham usårbar ved å dyppe han i elva Styx men glemte akilleshælen. Akkurat det gjorde at han ble drept av en pil som traff denne hælen. Kan min akillestendinose, om ikke føre til min død,  gjøre kål på min løping?  Aldri før har akillesen min fått så mye fokus, omsorg og omtanke. Hadde mitt afferente nervessystem blitt avtegnet hadde akillesen blitt det største organet,  ikke hender og lepper som på den avbildede "kortikale homunkulus".

Det er lenge siden jeg har vært så spent på jule- og nyttårsfeiringa. Ikke pga pakkene under treet, men pga en litt "spesiell" timing av vårt tredje barn. På forsommeren slo jordmor fast at terminen skulle være 2. januar. Skulle det bli julefeiring på fødestua? Eller kanskje jeg måtte ta med meg fyrverkeri som en del av håndbagasjen? Selv er jeg født i november og var klassens yngste ( i tillegg til at jeg var sist i alfabetet...). For det første er det ganske gørt å være det de første 20 årene av livet. For det andre sier statistikken en del i forhold til når på året man er født. Barn født tidlig på året opplever i større grad mestring av skole og idrett enn de som er født sent på året. Men terminen kunne vi ikke gjøre noe særlig med. Har man gjort A må man saktens bare forholde seg til det som skjer videre. Når vi ikke hadde noen mulighet til å styre nedkomsten måtte vi til en viss grad helgardere oss på begge sider av årsskiftet. Vi klarte å sanke flere gode a...

Noen uker har gått siden jeg lot meg begeistre av Hadds tilnærming til løping . Jeg har fulgt hans prisnipper på de fleste av øktene de siste ukene. Det vil si at jeg har basert meg på to forskjellige økter. Den ene er rolige langturer på mellom 60 og 120 minutter med puls på mellom 125-135 (OLT's Sone 1-isj). Det er meget rolige økter til meg å være. Den andre økta er litt raskere, men fortsatt relativt moderat intensitet; 45-90 minutter med puls på 145-150 (OLT's sone 2-isj). Dette ligger mer i min sedvanlige langturintensitet. Kun to ganger har jeg falt for fristelsen å løpe med høyere intensitet (pga knapp tid). Og det var to raske 10km på mølle. Begge på rundt 39.30 min, oppvarming inkludert. Pulsen var da oppe i 164-168 de siste km. Hadds filosofi er at man skal løpe rolige til moderate langturer på stabil puls, altså uten såkalt cardiac drift, hvor pulsen øker til tross for stabil fart. Dette er da et tegn på for dårlig aerob kapasitet i muskelfibrene. Å løpe langture...