Kunsten å sluke økter

Jeg spiser fort. Nistepakka med sine tre-fire skiver er unnagjort på 2-3 minutter. Jeg kan pælme en liter brus eller melk på null komma niks. Det bare sklir ned. Rekker nesten ikke å smake. På den måten klarer jeg å få i meg store mengder mat uten at jeg egentlig har tenkt særlig over det, eller fokusert særlig mye på det. Det gjør at man kan spise både mye og ofte uten å bli matlei.

I de neste tre-fire månedene må jeg trene som jeg spiser. Øktene må slukes. Minst mulig fokus og mest mulig kilometer. Øktene må bare gjennomføres. Helst uten å tenke. Knyte på seg skoa, dra på seg refleksvesten, løpe 45-90 minutter, dusje, fortsette som før. I disse vintermånedene er det kvanitet som teller. Kvalitetsøkter, planlegging, fokusering og mellomtidsutregninger skal først komme til overflaten fra mars og utover. Det gjelder å ikke brenne kruttet for tidlig. Den iboende motivasjonen for å gjøre det godt til neste sesong skal kun ligge og gløde, som i en vinterdvale. Først når vårsola begynner å varme skal den gnistre, og i mai skal den være i fyr og flamme.

Nå....nå er det bare å la mørket og kulden komme mens jeg taktfast sluker mine økter, kilometer etter kilometer, uten å ofre de en tanke.

En maskin.