Land-distanseløperen

Det nærmer seg konkurransesesong.... Jeg hadde en god sesong i fjor, med solid pers på 10 kilometer med 37-blank, samt en del gode konkurranser på litt mer utradisjonelle distanser. I år har jeg ikke satt meg noen harde mål, og latt treninga komme som det har passet. Men med en god sistesesong, er det ikke lett å gå inn i ny sesong med dårligere form. I november ble jeg tatt av Hadds approach to distanse running, og gikk inn i vintersesongen med rolige, rolige langturer, og rolige hurte langturer, såkalt Hadd sone 1 og Hadd sone 2. Det vil si at de hardeste øktene ikke skulle gå hardere enn sone 2 (OLT's gode gamle skala). Ved nyttår kom akillesskaden og ødela for mitt antatt knallgode Hadd-opplegg. I hvertfall et optimalt Hadd-opplegg. Januar, februar og mars har blitt litt annerledes sånn treningsmessig. Ingen løping i januar, en gang i uka i februar og ca tre ganger i uka i mars. I tillegg har det blitt noen skiturer... og litt ellipse.... og spinningsykkel... samt litt styrke....

Dette var bildet jeg blogget noen dager etter at akillesen gikk fra murring til smerter for litt over to mnd siden. Flytebrygger de luxe ble innkjøpt. Godt fall fra hæl til tå, mjuk og god polstring i mellomsåla og pronasjonskile på innsiden. Bedre kunne vel ikke den ømme akillesen min ha det. Med disse skulle jeg etterhvert begynne å lure tilbake kilometre i beina.

Toppidretten er i en unik posisjon når det kommer til påvirkningskraft, påvirkningskraft i forhold til folkehelse. De setter standarden og er toppen av kransekaka i norsk idrett. Her finner vi kremen av ungdom. Toppidretten er det ypperste av idretten servert på sølvfat rett inn i de norske stuer og førstesidestoff i aviser. Toppidretten er idrettens kommunikasjonssjef. Samtidig er toppidrett, idrettens underholdningsavdeling, det er sirkus og levende reklameplakater. Idretten har et viktig samfunnsansvar. Det medfører følgelig noen vanskelige problemstillinger å forholde seg til når det gjelder folkehelse og utjevning av sosiale helseforskjeller.  Barneidretten hadde hatt det så innmari mye bedre uten toppidretten. Dagens næringsliv har skjønt at vi er midt inne i en treningsbølge, og at trening, treningsmetoder og treningsutstyr er sosialt rangerbart. DN Aktiv drar ut meter på meter med spalter om treningsfarsotter, superbirkebeinere, Norseman-finisher-intervjuer, lunsjløping... ...

Hvem skal jeg legge meg i armene på?  Alfredssons, Kongsgaard, Aaron Antonovski,  McDougall eller meg selv?  Jeg føler meg stort sett ganske robust og usårlig, men akkurat nå for tiden er akillesen min blitt min akilleshæl. Begrepet akilleshæl ofte er et uttrykk for et sårbart punkt på noe som ellers er robust og usårlig. Kanskje muttern glemte å dyppe min akilleshæl når vi badet i Dokkaelva i barndommen akkurat som moren til Akilles i den greske mytologien ville gjøre ham usårbar ved å dyppe han i elva Styx men glemte akilleshælen. Akkurat det gjorde at han ble drept av en pil som traff denne hælen. Kan min akillestendinose, om ikke føre til min død,  gjøre kål på min løping?  Aldri før har akillesen min fått så mye fokus, omsorg og omtanke. Hadde mitt afferente nervessystem blitt avtegnet hadde akillesen blitt det største organet,  ikke hender og lepper som på den avbildede "kortikale homunkulus".

Det er lenge siden jeg har vært så spent på jule- og nyttårsfeiringa. Ikke pga pakkene under treet, men pga en litt "spesiell" timing av vårt tredje barn. På forsommeren slo jordmor fast at terminen skulle være 2. januar. Skulle det bli julefeiring på fødestua? Eller kanskje jeg måtte ta med meg fyrverkeri som en del av håndbagasjen? Selv er jeg født i november og var klassens yngste ( i tillegg til at jeg var sist i alfabetet...). For det første er det ganske gørt å være det de første 20 årene av livet. For det andre sier statistikken en del i forhold til når på året man er født. Barn født tidlig på året opplever i større grad mestring av skole og idrett enn de som er født sent på året. Men terminen kunne vi ikke gjøre noe særlig med. Har man gjort A må man saktens bare forholde seg til det som skjer videre. Når vi ikke hadde noen mulighet til å styre nedkomsten måtte vi til en viss grad helgardere oss på begge sider av årsskiftet. Vi klarte å sanke flere gode a...

Noen uker har gått siden jeg lot meg begeistre av Hadds tilnærming til løping . Jeg har fulgt hans prisnipper på de fleste av øktene de siste ukene. Det vil si at jeg har basert meg på to forskjellige økter. Den ene er rolige langturer på mellom 60 og 120 minutter med puls på mellom 125-135 (OLT's Sone 1-isj). Det er meget rolige økter til meg å være. Den andre økta er litt raskere, men fortsatt relativt moderat intensitet; 45-90 minutter med puls på 145-150 (OLT's sone 2-isj). Dette ligger mer i min sedvanlige langturintensitet. Kun to ganger har jeg falt for fristelsen å løpe med høyere intensitet (pga knapp tid). Og det var to raske 10km på mølle. Begge på rundt 39.30 min, oppvarming inkludert. Pulsen var da oppe i 164-168 de siste km. Hadds filosofi er at man skal løpe rolige til moderate langturer på stabil puls, altså uten såkalt cardiac drift, hvor pulsen øker til tross for stabil fart. Dette er da et tegn på for dårlig aerob kapasitet i muskelfibrene. Å løpe langture...

Innledningen til dette innlegget ble skrevet i forrige innlegg. Jeg anbefaler å lese det først, før du går i gang med dette innlegget. Jeg anbefaler deg også å lese gjennom denne utredningen gjort av "Hadd" da jeg ikke skal bruke mye spalteplass på å gjenta hans møysommelige dog interessante tilnærming. "Hadd" har altså et treningsfysiologisk utgangspunkt i perifere utholdenhetsfaktorer som muskelfibersammensetning, mitokondrietetthet, kapillærtetthet, muskelfiber-fatigue og laktatopphopning. Han begrunner også treningstilnærmingen sin fra et nevrofysiologisk ståsted gjennom rekrutteringshierarki av muskelfibre (motoriske enheter). Han mener at mange av dagens løpere jevnt over løper med for høy intensitet. I overført betydning mener han at dagens løpere stort sett trykker på toppen av tannkremtuba for å få ut tannkrem. Man får god respons en periode, men potensialet er så mye større dersom man begynner lengre ned. Hadd anbefaler derfor alle voksne på e...

Hare eller skilpadde, train hard win easy, hjerte eller mitokondrier, LSD eller VO2, NTNU eller OLT? Fører alle veier til Rom? For ørtende gang er jeg i et treningsfysiologisk villrede. Jeg har jevnlig noen hissige valgdebatter gående rundt omkring i mitt hode. Av og til deler de seg opp i klassiske fløyer ala 4x4 vs Olympiatoppen andre ganger som en litt mer salig blanding av meninger. Jeg har gjennom årene hatt en ganske allround tilnærming til treningslæra. Jeg har variert med rolige, moderate og harde langturer, korte og lange intervaller, terskelintervaller og VO2-maksintervaller. Jeg har derimot aldri vært tilhenger av relativt korte og rolige turer. Jeg har heller aldri hatt særlig tid til de veldig lange og rolige turene. Men de få gangene jeg har løpt over to timer så har jeg stort sett løpt rolig (noe som betyr å gli ut av sone 1 og inn i god sone 2 mot slutten av økta. Jeg har derimot hatt litt mer tro på å kjøre de fleste treningene ganske hardt, da jeg aldri h...

Løping gir meg så mangt. Det er en måte å holde kroppen i form på. Det er en måte å få ut frustrasjon og psykisk stress (kan alltids lure på om det er et slags bokstavelig forsøk på å løpe fra noe riktignok...). Det er et mentalt pusterom hvor jeg er en time eller to helt i min egen tankeverden med en taktfast pusterytme som et meditativt mantra. Løping er sosialt., også når jeg løper alene. Flere av oss Land-distanseløpere er på en måte løftet opp i en høyere felles sfære hvor vi hele tiden er oppdatert på hvordan vi ligger an sånn treningsmessig. Vi vet vi tenker på hverandre der vi er ute og sluker kilometer etter kilometer i de stummende mørke høstkveldene. Vi må ha noen ukesmengder, kilometertider, og intervaller å fortelle om de gangene vi møtes til fellesøkter. Løpinga gir også en solid porsjon mestringsfølelse. Det føles godt å ha tilbakelagt 15 kilometer på ei tid som føles bra i forhold til opplevd anstrengelsesgrad. Det gir mestringsfølelse å klare å bryte seg ut p...

Løpssesongen 2013 er historie. Tiden er inne for litt oppsummering. Et løpsår løper (!) for meg fra november til oktober. Når jeg er i det seriøse hjørnet er november en avslutning/oppstartsmåned. Satsingen justeres noe ned og øktene blir litt tilfeldige. Det er ikke nå fokuset skal være på topp. Jeg er ivrig bruker av ei Garmin 310xt GPS-klokke og logger jevnlig treninga på garmins nettbaserte treningsdagbok. Det vil si at jeg har god oversikt over løpte kilometre og timeforbruk, samt hvor jeg har løpt de forskjellige turene. Et kjapp summering av de 12 foregående månedene gir meg disse statistiske opplysningene: Så å si alle treningsøkter som er loggført her er på beina. I tillegg kommer det en del styrkeøkter, i hovedsak på overkropp som ikke er med i denne statistikken. Skråvinklet statistikk.  Det er interessant å se hvor lang distanse jeg har tilbakelagt. Det er 2584 kilometer. Et par kjappe google maps-søk gir meg disse svarene:

Glade løpere fra Land. Fra venstre Morten, Geir Arild-bror, meg og Liumsbrødrene Oddgeir og Knut.  JAAAAAA! Trening lønner seg. Strevet tilbakebetales med renter. Hytteplanmila er mitt nye favorittløp.  Perfekt fra boller til burritos, fra topp til tå, fra begynnelse til slutt, fra start til mål. Jeg hadde et mål om å komme under 37.30. Og hva viste klokka mi da jeg kom i mål??? Jeg må riktignok korrigere dette litt. Det ble en liten skuffelse når de offisielle tidene ble slått opp. Offisiell tid var 37.01 . Pytt. Dette må ikke vippe meg av pinnen. Jeg klinte til og løp 29 sekunder bedre enn målsettingen. Vel, for en skikkelig gjennomgang av opplevelsen kan det være lurt å gå et par dager tilbake:

Hytteplanmila nærmer seg. Vi er inne i den siste uka med forberedelser. En godt gjennomført Dokkarunde ga meg god motivasjon til fire gode treningsuker før Hytteplanmila. Nå har tre uker gått. De to første ukene var gode uker med henholdsvis 60 og 70 km løping, minimalt med rolige turer. Jeg fikk skviset inne mange økter til tross for høstferie, familieweekend i Oslo, hyttetur på fjellet og folkehelsekonferanse på sashotellet.  Det var fint å løpe i gamle trakter i Oslo. Det ble ei økt opp gjennom Bislett, sagene, Torshov og Akerselva. Ei økt rundt Bygdøy og tilbake den gamle intervallene langs Frognerkilen, og ei lett mårråøkt i Frognerparken (sammen med sikkert ti PT'er som svingte pisken bak pesende smågrupper. ) Forrige uke ble litt mer hektisk, og ukas treningsplan ble såkalt omkalfatret.  Jeg fikk hentet meg litt inn helga. Det ble tre økter hvorav ei hard 500-metersøkt langs riksvegen i bekmørtna.  10x500 med 45 sek pause ble snittet på 1.39. Det var jeg fornøyd...

Det er tendenser til en ny joggebølge for tiden. Mange som ikke har løpt særlig på mange år, snører for tiden på seg joggeskoa og tar fatt på kilometerlange stier og veier opptil flere ganger i uka. Løping er enkelt. Noe av den enkleste formen for trening som finnes. Kun gåing kan vel sies å være enklere. Men i disse dager så er det ikke bare løpinga i seg selv som fanger folket. Det har kommet så mye annet rundt, litt sånn spinoff-aktig. Det er barfotsko, lavdroppsko med tynn såle, lavdroppsko med tykk såle, terrengsko for alle slags terrengvariasjoner, kompresjonstights, kompresjonsstrømper, pulsklokker, GPS-klokker, høydemålere, endomondo, stravasegmenter, løpeblogger, nettbaserte løpegrupper med mer. I tillegg stilles det store krav til kunnskap (og forvirring) rundt treningsmetoder. Olympiatoppen og NTNU (Oslo vs Trondheim) har nøret opp i forvirringen rundt utholdenhetstrening. 4x4-treningen har gått som en farsott gjennom landet, fra langrennseliten via mosjonisten til hjert...

Dokkarunden 2013 er vel overstått. I bakrusen etter Oslo Maraton kunne dette lille løpet skilte med 23 stk startende i konkurranseklassa. Jeg våknet også opp i bakrus, men det av den mer bokstavelige typen. Et 40-årslag på lokalet måtte gjestes på lørdagskvelden. Ei flaske vin, et par velkomstdrinker og natterangling er god oppladning til en 10 kilometer. Barnepassere sørget for at jeg kunne sove lenge på morgenen (07.30!), så bakrusen ga ikke særlige utslag på morgenkvisten. Etter et par morgener med bortimot rim i graset, våknet vi på lørdag opp til fem-seks plussgrader og lettskyet vindstille vær. Det kom altså til å bli ypperlige løpsforhold. Løpet startet klokka 13, så det var god tid til både kaffe, flerfoldige glass vann og noen brødskiver før jeg pakket sekken og ikledde meg shorts med høy splitt, singlet og slarkete tigthts. Før start På Dokka stadion hadde det allerede stimlet sammen både arrangører og løpere halvannen time før løpsstart. Etterhvert dukket det opp flere ...

Førstkommende søndag (22.sept) går årets Dokkarunde av stabelen med start og mål på Dokka stadion. Et godt gjemt perle av et arrangement. Løpet har et premiebord av uante dimensjoner. Jeg tror faktisk det har vært flere premier enn deltagere. Det takket være Bjørn Bjørnengs mangeårige innsats mot handelstanden på Dokka. Selve løpet går i fine omgivelser med variert underlag og passe krevende kupert. At løypa er akkurat 10 kilometer er også fint, selv om det ikke er noen direkte perseløype. Til det er medbakkene litt i bratteste laget og stipartiene mot slutten litt for hastighetsbegrensende.