Løpsrapport: Fjellmaraton i terrenget, Fjellbukken 10 km.


Fjellmaraton et et av de grommeste arrangementer jeg er med på. Det har lenge stått i en særstilling. Fjellmaraton på Beitostølen virker også til å stå i en særstilling blant mange andre Landinger, kanskje særlig Torpinger. Det florerer av Torpinger ved foten av Jotunheimen denne helga.  
Siden jeg begynte med denne gampinga som 16 åring har fjellmaraton vært det store. Jeg minnes hissig karbohydratpakking og drikking av enorme mengder vann før halvmaraton som 18-19 åring. Jeg tror jeg har ca 15 starter der oppe de siste 18 årene. De aller fleste på miniton. En artig distanse å løpe for en som liker å løpe med stor fart. 

I år er ting litt annerledes. Jeg skal jo løpe Birken, og Birken er flyttet til juni, nærmere bestemt helga etter Fjellmaraton. Miniton har i alle år gitt meg store vassblemmer pga det kjappe tempoet i nedoverbakke, det turte jeg ikke å risikere i år. Halvmaratontraseen er litt i tøffeste laget for låra kun sju dager før Birken.
Dermed falt valget på Fjellbukken. 10 kilometer i terrenget. Det er et sjeldent valg fra min side. Jeg trives langt bedre med underlag som responderer kjapt og som har flate løypeprofiler. Dette terrengløpet går i en del myr og gjørme, samt har en netto stigning på  ca 100 høydemeter. Netto stigning de første 9,5 km er på 190 høydemeter. Det vil si at det meste av nedoverbakker skjer på en kronglete sti ned slalombakken fra 9.5 til 9.8 km. Ikke mye å hente inn igjen der.

Yr ble aldri helt sikre på hva de skulle spå av vær. Jeg, Geirbror og Knut (Lium) var ute en liten tur kl 7 for å vekke kroppen med en 20 min lett joggetur. Det var varmt! Knut og Geirbror skulle som vanlig løpe miniton og var spente på vindforholdene. De skulle vise seg å bli gode, til tross for at været endret seg i nitiden, det ble litt kjøligere og det styrtregnet en times tid. Det gav seg i det jeg tuslet ned til start på langrennsarenaen.  Jeg så kjapt at dette kom til å bli en gjørmete opplevelse.

Selve løpet
Etter en lang og god oppvarming på 45 min sto jeg klar bak startstreken i andre linje. Som vanlig er det sikkert en gjeng som åpner som no gærninger. De må bare få gå. Jeg finner greit min plass ut fra stadion, med ca 20-30 mann foran meg. Gjørma spruter når vi dundrer utover de gjørmete skitraseene. Første km går på 3.28.  Oi. Litt fort, men det går litt nedover i starten. Deretter er det bare oppover. Jeg kjenner jeg fort blir sliten, men jeg ligger jevnt med de andre på den andre og tredje kilometeren. JEg kjenner klokka dirrer på armen ved kilometerpasseringene, men jeg tør ikke se etter. Det er heller ikke noe vits i dette tunge terrenget. Etter passering helsesportsenteret begynner løypa å klatre oppigjennom og jeg kjenner beina blir tyngre. Nå kommer det løpere opp og forbi. Deriblant to damer. Isj! Jeg hadde ikke noe ekstra å spå på med, så de måtte bare få gå. Men det var mye igjen av motbakkene, tidvis også i gjørme. Etter ca 4 kilometer passerte jeg spurtprispunktet og løypa kom over på grusvei og gikk slakt nedover. Passet meg bra, men jeg måtte bruke den delen for å komme meg til hektene igjen. Men ingen passerte meg på den kilometeren.


Etter drikkestasjonene ved 5.5 km bar det oppover igjen. Langt og bratt. Bakken ville aldri ta slutt. Og dame nr fire kom opp og forbi. Nei nå, tenkte jeg. Dette går ikke. Jeg utlignet farten hennes og holdt ryggen opp til toppen av stigningen. Nå ventet et lettere parti og jeg fikk litt kontroll på pusten igjen. Jeg kastet meg forbi dame nr 4 og prøvde meg på et par rygger til. Jeg visste at siste kilometer var rett nedover så det var her og nå resten av kreftene måtte brukes. Jeg hentet et par stykker til, før jeg igjen tapte en plass i siste motbakke opp mot 9.5 km 

Så... 300 meter rett nedover langs steinete og kronglete sti. Skal det satses eller safes?  Jeg hadde tre stk 20 m foran meg, her måtte det satses. Og jammen var jeg forbi dem 100 meter senere. Full rulle nedover søla, nå var det bare oppløpet igjen. Jeg var ikke noe pent syn der jeg dundret inn på asfalten og menger meg med tilskuere og andre løpere Jeg enset knapt at "kjærring og unger" sto og heia. 200 meter med stønning og jeg var i mål.  Tid: 45.16. En skikkelig treig ti kilometer, men det har sine årsaker. En så god løper som Svein Inge Buhaug måtte bruke 41 minutter. Det gjorde meg litt mer fornøyd. Kun to løpere under 40 minutter. 5.plass i min klasse og 24. totalt.

Kun 300 meter igjen. Alt av terreng er unnagjort og det gjelder å bite tenna sammen og ælje inn til mål. 


Konklusjon
Ei god gjennomkjøring, men slitsomt. Hadde tunge bein siste 9 km. I Birken neste helg skal det åpnes kontrollert. Det er sikkert og visst.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng