Hardtest av Salomon drikkesekk type XA 10+3 EXP

På tirsdag var det dags for å teste den nye løpesekken, samt teste om beina er kapable til å bære meg de siste kilometrene under Birkebeinerløpet. Det er ikke ofte jeg har gjennomkjøringer som er lengre enn konkurransedistansen, men nå ville jeg prøve meg på det. Men det var iallefall ei gjennomkjøring i god tid før konkurransedagen. Imellom dette løpet og Birken så blir det ei kortere gjennomkjøring med Fjellbukken på Beitostølen nå til helga.



Etter en dag som testveileder ved Frisklivssentralen på Totenbadet ladet jeg nysekken med løst og fast og klargjorde meg for langtur hemmat. Langturen har fått forhåndsomtale i det forrige blogginnlegget, og gikk fra Raufoss til Fluberg. En distanse på 29 kilometer langs skogsbilvei, stier og mye bløut myr. Sekken som skulle testes ble også omtalt i et tidligere blogginnlegg, nemlig Salomon XA 10+3 EXP.

Turen starter med motbakke fra Totenbadet, langs skogsbilvei og blåmerket sti opp til Eikvelta. På bildet over var første del av turen unnagjort, samt det meste av motbakker. 7 kilometer og 300 høydemeter var så langt tilbakelagt. Fra Eikvelta og innover blåstiene ventet kilometervis med regntunge myrer. 


Vel, før vi dokumenterer det videre slitet, så kommer her en bildekavalkade av sekken med sine fasciliteter. 
Sekken klargjøres på kontoret før start.
Virker til å sitte godt på.  Her i oppblåst utgave (+ 3 liter) 



Sekken kom med inkludert drikkesystem type salomon 1,5 liters med isolert slange. Den halvannen liters store blæra (som også kan fåes i 3 liter) har en egen lomme som åpnes fra ryggen.


Øverst inni rygglomma finner man to turkise borrelåser som man kan feste blæra til slik at man unngår at den ligger som ei ruke nederst i sekken. 

Drikkeslangen, isolert type, er festet i bunnen av blæra og går gjennom et internt system opp og inn igjennom den høyre bæreselen, under et par strikker og smettes lett inn i en turkis liten hårstrikk fremme på brystklipset, som avbildet under.

Brystsnora er regulerbar, kanskje en detalj som er kjekkest for de litt mer barmfagre. En fiffig liten sak er den oransje lille fløyta som er på høyre bæresele. Godt å ha viss uhellet er ute og du ikke har stemme til å rope. Det skjer meg til stadighet...

På sekken finner du også to røde merkelapper festet til en strammestrikk. En på toppen til høyre, og en på bunnen til venstre. Disse er til å feste gåstaver og beregnet for de trail-løperne som av og til synes det er kjekt å bruke staver i de verste kneikene. Det er visstnok lett å feste og ta av stavene i fart uten å ta av seg sekken. Blir nok lite brukt av meg.

Ellers så sier sekkenavnet at den er utvidbar fra 10 til 13 liter (10+3). Det som virker som en frontlomme med stor glidelås er bare en innsnurpingsløsning. Ved å gli opp glidelåsen bretter sekken seg ut over sine bredder, og du kan stappe nedi tre mjølkekartonger til hvis du legger godviljen til (samt digger å drikke mye mjølk på langturene dine). 


Jeg har aldri hatt sekk med drikkesystem før. Så jeg har lite sammenligningsgrunnlag. Men systemet virker lovende. Den første prøvesmakingen med vann fra blæra smakte forferdelig. Jeg burde kanskje skyllet den litt først... Jeg lot vannet stå i blæra et par dager, og tok så en ny smaksprøve, FY! ittno likere da akkurat. Det burde jeg ha skjønt...

På denne langturen som jeg forventet å bruke tre timer på, ville jeg ha litt energipåfyll i tillegg, så jeg fylte blæra til randen med Gøy-saft med champagnesmak. Det er supert drikke til de lange turene. I tillegg fylte jeg sekken med litt annet småsnadder som tarmene takler ,selv under lett press, banan, barnegrøt på squeeze-kartong, samt en liten sjokolade dersom jeg gikk på en smell (psykisk).



Hvordan var det så å drikke fra denne slangen, en slags sondenæring, mens man løper. Er det dugandes?
Det lar seg vanskelig beskrive, men jeg testet dette ut gjentatte ganger på turen, med gradvis økende suksess. Første sondenæringa gikk rett i vrangstrupen før jeg hadde kommet tre kilometer avgårde. Og det med en puls på 132. Det virker som det samler seg litt luft øverst i slangen og så skjer det en ukontrollert fresing av luft og vann inn i munnen idet du trekker ned. Lyden er ikke så rent ulikt den som er hos tannlegen når han suger opp alt spytt og slim fra munnen med det lille sugerøret. Fysj for en ekkel assosiasjon. Uansett, jeg fikk mer kontroll på denne luft-fella etterhvert.

På filmen under ser du hvordan det går å drikke med en puls på rundt 145.




Etter tre kvarters løping var jeg oppå åsplatået, og langstrakte regnfulle myrer ligger å venter. Jeg hadde et håp om at de hadde lagt blåstiene til fast underlag, og klopplagt over myrer, men den gang ei. På fem kilometer med myr var det ca fem meter med klopper. Det var få muligheter for fast underlag da dette nesten ikke var å oppdrive mellom Eikvelta og Dølsetra.
MYR
MER MYR

BLØTT, MEN IKKE MYR!

Ved Blækjetjenn (usikker på hva "blækjer" er? Prøv å google det...) hadde jeg løpt i en drug time og det var på tide med litt semiflytende føde. De seige myrene tok litt på. Valget falt på squeeze-kartongen fra Ellas kitchen. En slags barnegrøt med blåbærsmak. Smakte litt sært. Men det var nyttige 160 kcal. Langt billigere enn disse fancy sportsernæringspakkene. Tror effektforskjellene er minimale. (Med unntak av de med høye nivåer av koffein).


Etterhvert kom jeg meg inn på en skogsbilvei igjen, og jeg var godt inne i Søndre Land østås og Tyskervegen. Jeg bestemte meg for å skru opp farten litt, og smalt til med 4.00-fart i det lette terrenget slakt nedigjennom. Det gikk overraskende lett, og på flatene holdt jeg lett 4.15-fart uten å gå opp i sone 3. Jeg var spent på om dette var en dødare for låra, og at jeg måtte betale dyrt for dette de siste kilometrene. Men det gikk da så lett. Etter å ha løpt litt på asfalten langs den humpete Berntevegen tok jeg av ned mot Lauselva og over til Lausgarda. Fine grusveier og litt bennste over noen jorder. Da begynte jeg å komme på hjemmebane. To timer hadde gått og det var tid for ny påfyll av litt fastere type. En banan glei ned på ca fem sekunder. Nå var jeg på godt over 20 kilometer og god kontroll på avstanden til heimen. Ei snau mil i lett unnabakketerreng skulle gå fint. Jeg hadde fortsatt relativt gode bein, og kunne trykke på med bra fart fortsatt. Siste kilometrene gikk fra Lappenvegen i Lausgarda og langs den gamle Bergenske kongeveg ned til Fluberg. Ei strekke som vi for tiden driver å merker med blåmerking og turskilt. Bildet nedenfor er fra midtveis på dette strekket, et småbruk/fritidsbolig ved navn Leirbekk (Lerbæk) med egen liten fiskedam. Kongevegen går over dette tunet.
De siste tre kilometrene begynte både legger og lår å bli litt medtatte. Særlig etter alle nedoverbakkene på slutten. Men jeg trykker på greit nedover lia og kommer inn på 2 t 34 min på 29 kilometer. Ei snittkilometeritd på 5.22 i ei ganske krevende trase er egentlig over all forventning. Jeg løp tross alt nesten halvparten av turen i sone 1. Jeg fikk det svaret jeg ønsket. Kroppen tåler fint to mil, jeg tror faktisk den tåler to mil med godt trykk hele veien. De siste to milene av denne turen gikk på 1.35 omtrent.

Sekken fungerte utmerket på turen. Reimene slakket seg en gang, men det tok ca et kvart sekund å stramme de til i fart, så det er ikke noe å sette fingeren på. Lommene på sidene ved hoftereima er lett tilgjengelige. Jeg tok stadig opp kameraet fra den ene sidelomma. Å løpe med halvannen liter saft i blæra var ikke til noe hinder. Det skvulpet litt fra starten av, men det skyldes kanskje at jeg ikke klemte ut lufta når jeg lukket blæra. Sekken satt megen behagelig på ryggen, og jeg merket ikke antydning til gnagsår eller andre gnisninger.

For de skointeresserte (før Birken) så løp jeg med Adidas Adizero XT (gammel årgang), og den satt veldig fint mot det meste av underlag. Ulempen er kanskje at den tøyer seg litt ut når du har løpt en stund med den i vår tilstand.  

Nå må jeg ha ei lett og rask økt før Fjellbukken på Beito på lørdag. Deretter blir det et par-tre anabole økter i terrenget neste uke før alt av krefter skal legges igjen i åsen åva Lillehammer den 8. juni.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng