Løpsrapport: Birkebeinerløpet, en progressiv opplevelse!

En av årets store konkurranser er gjennomført. Helt siden jeg brøt med strekkskade i fjorårets birkebeinerløp har jeg vært sugen på revansj mot leggen.

Årets formoppkjøringsperiode har egentlig vært bortimot optimal, sett fra mitt perspektiv. Jeg har lagt ned nesten litt mer trening enn det jeg hadde forutsett. Spissingen av formen mot konkurransen synes jeg også har vært god med flere gode nøkkeløkter de siste ukene. Forrige uke bestod stort sett av to lette fartsøkter med moderat intensitet. Så treningsarbeidet står til laud. Men det har vært litt vel hektisk på mange andre områder i mai og juni, så totalbelastningen har ikke vært nevneverdig liten.

Med start i pulje 3 var jeg relativt tidlig på plass på Birkebeineren skistadion. Jeg hadde tid til å skravle litt med kjentfolk, suge inn litt god stemning. For det var virkelig god stemning denne fine junidagen. Jeg tror mange var fornøyde med datoendringen fra september til juni. Folk lå lettere henslengt på gresset rundt omkring. Noen småtrippet stresset rundt med startposer i hånda. Stress, nervøsitet og stort væskeinntak gjør at mye fylles opp raskt.Tiltross for flere hundre meter med doer var køene lange.
Alt var altså som det bør være før store konkurranser.
U.t og kollega Pål Rønningen fra Søndre Land snakker løpsopplegg i tiden før start. Vi hadde motsatt løpsopplegg, som faktisk viste seg å innfri for begge. 
Jeg planla en kort oppvarming. Det er begrenset hvor lenge jeg trenger å varme opp før et halvmaraton. Jeg hadde også planer om å starte relativt behersket. Jeg fikk med meg starten til eliten og gruppe en før jeg startet min egen oppvarming. God fart på de beste ut fra start, men jeg ble også overrasket over mange "trege" løpere i de beste puljene. Men sånn blir det vel når det ikke er noe seedingssystem.


Eliten har dannet plogformasjon ut fra stadion, og topp fem skiller seg raskt ut. 
Etter ti minutter jogg og tre fire raskere drag hoppet jeg inn i slusene. Mange av pulje 3-løperne var på plass, så jeg kom meg ikke særlig langt frem i startfeltet. Like greit. Jeg skulle jo åpne med fatning.
Saumfaring av fjorårets resultatlister førte til at jeg satte meg opp et tidsskjema. Åuh! Et tidsskjema! Det var litt vel dristig av Vestrumen, som kanskje ikke er kjent for å være noen skjemaløper. Jeg holder da stort sett skjemaet første halvdel, og bruker stort sett å sprekke en eller annen plass litt etter halvveis løp.
Men nå hadde jeg litt mer trua. Jeg har kjent god form siste tiden, og jeg la opp et skjema med en relativt fornuftig åpning sett ut fra aktuelle og kjente medløpere fra fjorårets lister. Med kulepenn ble mellomtidene risset inn på venstre underarm: 18.30 - 39.00 - 48.30 - 1.08. Med en knakande innspurt skulle dette føre til ei sluttid på 1.32. Optimismen rådet dagene før start tydeligvis, for fra før hadde jeg med tvil satt meg opp i pulje 3 med estimert sluttid på 1.36.

Starten gikk, og feltet seig ut. Jaja tenkte jeg. Smør deg med tålmodighet. Gresset var tørt og fint og beina kvikke. Jeg putret ut av stadion i behagelig langturfart og prøvde å finne min plass i feltet. Prøve å roe ned og sløse lite med kreftene.

Det var litt tett de første par kilometrene, og en del forandringer i feltet. Noen rykket fremover, andre rykket bakover. Men traseen har relativt god kapasitet, så det var lite løping utenfor sti. Jeg kjente meg veldig pigg, og intensiteten var overhodet ikke skremmende. Jeg hadde bestemt meg for å ikke hente inn særlig med løpere oppover bakkene, men klarte ikke å dy meg. Det gikk jo så lett. En kjapp kikk på pulsklokka gjorde meg litt urolig. 168 (midten av sone 4). Det var mye. Kjentes ikke som 155 engang. Jeg trøstet meg med at det skyldtes konkurransenerver og holdt denne intensiteten videre oppigjennom. Det gikk jo så lett. Jeg nærmet meg Finnsveen og første mellomtid. Jeg sa til meg selv at jeg ikke måtte bli negativ dersom jeg lå opptil et halvt minutt bak skjema. Det kunne jeg løpe inn på neste strekk. Jeg passerte på 17.59. 31 sekunder foran skjema. Oi så lett, tenkte jeg. Men behersk deg og rull forsiktig videre. I de siste bakkene opp mot løypas høyeste punkt kom gode gamle Torodd Lybeck opp på siden av meg. Da tenkte jeg at jeg kanskje hadde startet litt vel forsiktig. For jeg løp en del raskere enn ham i Fjellbukken forrige helg. Jeg kunne ikke la ham passere meg.
Vi kom over høyeste punkt  (hvor jeg mener den ivrige løperskribenten Frode Monsen sto med kameraet). I følge skjemaet mitt skulle jeg fortsatt løpe med bremsene på i to kilometer til. Til etter passering Sjøsetervegen og andre mellomtid. Ved Sjøsetervegen klokket jeg meg inn 60 sekunder foran skjema til 1.32. Genialt tenkte jeg. Nå kunne jeg snart begynne å slippe litt løs. Fra Sjøsetervegen til Mesnasaga gikk det fort, og jeg følte at jeg dundret forbi løpere. Jeg og Tim Bennett, Kondispresidenten og også ivrig blogger, hadde passert hverandre flere ganger frem til Sjøsetervegen. Lett å kjenne igjen med sin røde Vidar-drakt og denne dagen ikledd løpeskjørt (!). Jeg seig også forbi ham i det gode partiet mot Mesnasaga. Jeg kom i prat med noen jevnraske etter Mesnasaga, og jeg kunne by de på en positiv overraskelse da jeg sa vi lå an til ei sluttid ned mot 1.30.00. Jeg tror to av oss klarte det. 

I ei lita stigning mellom Mesnasaga og kroken begynte ting å koste litt. Jeg merket at jeg ikke lenger løp fra særlig mange. Pussig tenkte jeg. Det var jo i dette terrenget jeg trodde jeg kom til å løpe best... Men jeg hadde også regnet med at det så langt i løpet måtte begynne å bli slitsomt. Jeg tok meg greit til passeringa ved kroken og klokket meg inn kun 40 sekunder foran skjema til 1.32. Ai. Skal jeg sprekke nå?!? Vi løp inn i mer kronglete terreng, noe som gjorde at jeg fikk andre ting å fokusere på. Da gikk det lettere igjen og terreng stupte etterhvert nedigjennom. Speakeren kunne nå høres selv om det var drøye fire km igjen. Jeg rullet bra på ned bakkene og tok noen løpere her og der. Mot bunnen av bakken synes jeg kilometerskiltene sto grådig langt unna hverandre og jeg visste at det var noen småkneiker inn siste to km. Jeg kikket jevnlig på klokka. Men Garmin 310 XT har ikke tenkt på at sekundene også teller etter man har løpt en time. Nå viste stoppeklokka kun minutter... 1.26...  en km igjen. Hmm... avgjørende for sluttspurten om klokka viser 1.26.05 eller om det er 1.26.55. Sliten som jeg var tenkte jeg at tiden sikkert ikke strakk til, og jeg forberedte meg på over 1.30.00. Det kom uansett til å bli godt under målet på 1.32. 
Lurer på om mannen med startnummer 3201 var like fornøyd med løpsutviklingen som meg. De første bildene viser at vi også lå sammen ut fra start. 

Hadde ikke noe ekstraordinær guts ned mot målområdet, ble litt negative tankerekker, men kom meg inn i et brukbart tempo uten at det luktet svidd. 1.30.20. Kjempefornøyd med den.

Endelig. Endelig tenkte jeg. Et godt disponert løp. Et løp som jeg ikke åpnet for hardt, og løp raskere enn det jeg hadde turt å håpe på. Jeg sitter igjen med en tanke om at jeg kunne løpt mye raskere i starten uten at det hadde fått følger for avslutningen. Men måten jeg løp på gjorde at det var særdeles morsomt ute i løypa. Jeg hadde kapasitet til å få med meg mange andre inntrykk enn kun tung pust og kampen mot syra.

Etter målgang ventet både merke og pokal. Glad og fornøyd reiste jeg hjem med pokal i hånda klar for grillfest og Urbane Totninger.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Seiglivede myter om tredemølla

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.