Seiglivede myter om tredemølla


Jeg hører på podcaster når jeg løper mine rolige turer. Podcasten "I det lange løp" av Jann Post oser av god kvalitet, med mange interessante temaer og personer. Selv om både Jann Post og Kristian Ulriksen er ganske ferske løpere, så er de godt oppdaterte på løpefronten, både sosiokulturelt og treningsfysiologisk. Samtidig sørger de for ekstra kvalitet av ypperste klasse med jevnlige innslag av intet mindre enn Sindre Buraas og Sondre Norstad Moen.

Det fremkommer mye god treningsprat i den podden, av god kvalitet. Det er godt med erfaringsbasert kunnskap. Jeg kunne alltids ha diskutert mange av de treningsfaglige momentene som kommer frem, men med en ydmykhet rundt hva som er fasit.

Men det er en ting som nå har kommet frem i de siste episodene av podcasten som er direkte feil, og som er en seiglivet mye innenfor løpingen. Her vil jeg driste meg til å korrigere litt.

Førstemann som tok feilskjæret var Sindre Buraas. Jeg siterer fra podcastepisode 9 "Tredemølle" utgitt 10.januar 2020:  

0:21:50-> 
"Det er litt annerledes å løpe på mølla enn f.eks på Bislett hvor du må skyve fra mer. På ei mølle så kan du i teorien bare hoppe opp så kan båndet gå under deg...også har du beveget deg fremover... eller båndet har beveget seg bakover. Så du må skyve fra på en litt annen måte når du løper fremover... 

Deretter, to episoder senere, 24. januar 2020 tar Ingrid Kristiansen samme feilskjæret: 

1:26:50->
"Pga så mye mølletrening som jeg drev med i 1984... og det vet alle som springer mye på mølle... at når vi springer på mølle så står vi på stedet hvil, og bakken flytter seg..mens når vi kommer ut, og skal springe ute, så skal du forflytte deg og bakken står stille. Så det er to vidt forskjellige måter å springe på. Så for at jeg skulle ha det samme trykket i steget når jeg kom ut i felten så måtte jeg ha litt punch i beina, så jeg drev mye med hopping.... 

Nei. Det er ikke bare å løfte opp beinet, og sette det ned igjen, og med det slippe å skyve kroppen fremover.  

Både Sindre Buraas og Ingrid Kristiansen, to av våre store langdistanseløpere, og hyppige brukere av tredemøller tar her feil angående grunnleggende fysiske begreper for løping på tredemølle.

Dette bør være enkelt, men likevel så virker det som så mange ikke forstår seg på dette. 

Til og med "National institute of Health i USA, måtte få det inn med teskje gjennom en egen studie publisert i "Medicine & Science in Sports & Exercise". En studie ledet av Casey Kerrigan, treningsfysiologen til Paula Radcliffe. 

Den artikkelen kan du klikke deg inn på her

En nylig publisert metaanalyse går mer i detaljer rundt de eventuelle biomekaniske forskjellene ved tredemølleløping og vanlig løping "overground":
Is Motorized Treadmill Running Biomechanically Comparable to Overground Running? A Systematic Review and Meta-Analysis of Cross-Over Studies.

Her er de også ganske klare i innledningen:

"A widely held belief is that treadmill running requires less propulsion as the belt moves the supporting leg under the body rather than the body moving over the supporting leg. van Ingen Schenau investigated this issue and showed that treadmill running and overground running are theoretically similar when using a coordinate system that moves with the belt, when belt speed is constant and air drag (resistance) is negligible."


Galileo Galileis relativitetsprinsipp
Nøkkelen ligger i å forstå de ulike referansesystemene, disse kan grunnleggende forklares ved hjelp av Newtons lover, Galileis relativitetsprinsipp, og Galileis transformasjon av hastighet. Altså relativ grunnleggende fysikk. 

Når vi løper på bakken så skyver vi kroppen fremover i forhold til underlaget og omgivelsene forøvrig. Sett fra sidelinja så løper vi fremover i henhold til bakken som felles referansesystem. 

Når vi løper på tredemølla så skyver vi fortsatt kroppen fremover i forhold til underlaget, men ikke i forhold til omgivelsene forøvrig. Sett fra tredemøllebåndets perspektiv så løper man fremover i henhold til tredemøllebåndet som referansesystem.  Sett fra sidelinja så ser det ut som at man løper uten å komme fremover, men da blander man referansesystemene. 

For å bruke tog-eksempelet til Galilei. Se for deg et tog som beveger seg sakte fremover forbi en stasjon med konstant hastighet (f.eks 10 km/t (i et normalt referansesystem)). Inne i toget står det mennesker i ro som ikke beveger seg i forhold til hverandre. De står stille, sett ut fra deres interne referansesystem. Konduktøren, som liker å snike seg til litt løpetrening på jobb, løper langs midtgangen fra fronten av toget og bakover i 10 km/t sett fra deres interne referansesystem. Sett utenfra så har konduktøren utlignet farten til toget, og løper på samme sted i forhold til de på perrongen. Sett fra perrongen bruker han toget og midtgangen som tredemølle.



De som er inne i toget har ingen problemer med å skjønne at måten han løper på ikke er nevneverdig forskjellige fra å løpe ute, sett fra et biomekanisk synspunkt. Han må sparke fra på akkurat samme måte for å bevege seg nedover langs midtgangen. 

Rett svar, feil forklaring
Argumentasjonen som ofte blir brukt fra de som ikke er enige i det ovenstående, er erfaringsbasert. Løpere blir stive i leggene og føler de mangler leggstyrke når de løper ute etter en periode med mye tredemølleløping. Men dette skyldes ikke at du "slipper å sparke fra" på tredemølla.

Det er derimot andre mindre biomekaniske elementer som skiller tredemølleløping fra løping på "bar bakke".

1. Luftmotstand
Dette er kanskje den mest kjente variabelen. Den faktoren øker med økende hastighet, men er ikke veldig betydningsfull på hastigheter utført av oss langløpsmosjonister. Enkelte løpere justerer opp stigningen 1-1,5% for å kompensere, noe jeg selv mener ikke er nødvendig (uten at jeg skal bruke tid på å argumentere for det nå). Luftmotstanden har antageligvis veldig liten betydning for leggene ved løping på tredemølle.

2. Svikt
Tredemøllebåndet sklir over ei underliggende plate. Denne plata har varierende grad av svikt, avhengig av type mølle. Noen møller svikter mye, andre lite. Har du løpt på mange forskjellige tredemøller kjenner du antageligvis godt til dette. Noen møller gir mer "bounce" enn andre. Dette er mer skånsomt for beina, da støtene mot foten ikke blir like brutale. Det blir som å ha et ekstra par med spretne skosåler. Kanskje litt som å løpe med Vaporfly... :-) Mer skånsomt for beina.




3. Treghet i båndet
Her er det også store forskjeller fra mølle til mølle. I landingsfasen, starten av fremre støttefase, har vi, mer eller mindre, et lite stem. Altså en liten motkraft mot fartsretningen. I tillegg utøves det her størst kreft rett ned i mølla, og båndet presses mot den underliggende plata. Kombinasjonen av motkraft og økt friksjon mellom bånd og plate gjør at båndet sakker farten akkurat i landingsfasen. Vi kan noen ganger høre dette på lyden båndet lager mens vi løper.




Svikt i plata og treghet i båndet under landingsfasen skaper mindre belastning på leggmuskulaturen. Mange tror kanskje at leggmuskulaturen er mest aktiv i bakre støttefase (frasparket) når ankelen strekkes. Musklene heter jo tross alt ankelstrekkere på godt norsk. Men de er aktive i hele støttefasen. Spesielt hos løpere som lander på midtfot eller forfot, og øker med økende hastighet. I landingsfasen (fremre støttefase) jobber ankelstrekkerne eksentrisk (forlenges). De spenner seg opp, lagrer energi i muskel og sene, som de "tar med seg" gjennom steget og frigjør i frasparket, i takt med at kreftene mot underlaget avtar. Ankelstrekkerne jobber her konsentrisk (forkortes). 

Svikt og treghet i båndet gir altså redusert belastning på leggene i den eksentriske fasen. Og det er jo som kjent eksentrisk muskelarbeid som fører til mest stølhet. Når vi da, etter å ha løpt på mølle i en lengre periode, kommer ut på våren og skal løpe raske intervaller med lette sko på hardt underlag så får vi fullt trykk i landingsfasen og leggene blir helt ødelagt av den brutale påkjenningen.

Så hvis du vil ha mest mulig normale forhold på ei tredemølle, så bør du ha ei mølle med minst mulig svikt, og lite treghet i landingsfasen. Hvis du vil ha ei skånsom mølle, så velg ei med god svikt og treghet i landingsfasen. Men bruker du den mye gjennom vinteren kan du få igjen med renter på våren.

Andre forskjeller med tredemølleløping kontra løping på bar bakke
En vesensforskjell med mølleløping er at omgivelsene ikke flytter seg selv om du løper. Kroppen forholder seg til to referansesystemer samtidig. De proprioseptiske sansene (muskel- og bevegelsessansene) sender info til hjernen om at kroppen løper fremover. Mens øyet, som ser på de stillestående omgivelsene, sender signaler til hjernen om at kroppen står stille. Dette gjør at uerfarne mølleløpere blir ustøe når de kommer på ei tredemølle. De fleste går eller løper veldig på tuppa på en uøkonomisk måte. Test det gjerne med noen du kjenner som aldri har vært på ei tredemølle før. Dette justerer seg derimot ganske raskt. Men steget blir aldri helt som ute på bar bakke, ikke hos erfarne gode mølleløpere. Vi fortsetter å løpe "litt på tuppa" på mølla.

En som gikk litt inn i dette var Marius Bakken. Lite av det han bedrev var tilfeldig. Han får også støtte fra flere studier. Det viser seg at vi ved tredemølleløping løper med høyere frekvens (altså kortere steg og fotisett nærmere loddlinjen), vi lander følgelig mer foran på foten og overkroppen er er anelse mer foroverlent. Marius Bakken sier at mye mølleløping over en periode kan forbedre løpsøkonomien og at dette er overførbart til fast underlag.



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng