Land-distanseløperen

Årets store mål er unnagjort. Mitt første ultraløp noensinne, som konkurranse vel å merke.  Omtrent et døgn etter strabasene sitter jeg nå i bilen på tur hjem fra Sverige. Jeg er knapt nok kapabel til å bære meg selv, og det å sette seg er forbundet med store smerter. Dette var en utfordring utenom det vanlige. I tiden rett etter målgang var jeg litt i tvil om det var verdt det. Jeg ble kvalm av å tenke på det jeg hadde vært i gjennom. Heldigvis endret dette seg etter å ha fått tilbake litt krefter. Jeg hadde vært igjennom litt av en dag. La meg fortelle...

312 kilometer i mai. 33 timer i lett arbeidstrav. Tidenes mestløpte måned til meg og være. Tidligere ville en slik periode vært preget av såre bein, ømme muskler, gnagsår, blodblemmer og træler. Men noe har skjedd. Jeg blir ikke like preget av slike, for meg, store treningsmengder. Det kan kanskje også være et resultat av at jeg løper saktere og mer i terrenget. Det er langt færre harde økter med lettvektssko og intervaller. Foto: SLIL-Friidrett, Sæmund Moshagen Løpssesongen er godt i gang og konkurransene har florert i halvannen måned. For min egen del har jeg ikke løpt en ordentlig konkurranse ennå. Jeg slengte meg med på et løp i Land løpskarusell . En 2.5 km lett kupert løype i Hov sentrum. Merkelig nok hadde jeg fart i beina, og løp den med ei snittkmtid på 3.17. Spørsmålet er om jeg klarer å holde halvparten av farten 25 ganger så langt...

Tidlig vår, isløsning og snøsmelting har gitt terrengløperen i meg noen utfordringer tidligere år. Utfordringer bruker jeg ofte og skygge unna, jeg lider jo av både konfliktskyhet, prestasjonsangst og konkurransevegring :-). Våren har for meg stort sett bestått av lengselsfull løping på tørr og fin asfalt og ulike dekker på friidrettsbaner rundt omkring. Men nå spørs det om ikke også Landdistanseløperen blir å finne løpende i ei bløut og vårkald myr midt inni skaugen i Land. Det er jo ultra-trail som står på menyen dette året, og da må man ut i skaugen så fort det er farbart med joggesko.

Det har fristet i flere år. Å tøye grenser. 2015 blir året jeg satser på ultralange distanser. Jeg luftet tanken på slike litt mer eventyraktige opplevelsesløp i et blogginnlegg etter forrige sesong. O pplevelsesrik løping . Med slik opplevelsesrik løping så mener jeg løp hvor fokuset ikke er rettet mot prestasjon og tidskrav, men løp hvor fokuset ligger her og nå, der og da. Ikke på kilometertider, pulssoner, passeringstider og persing. Forrige høst fant jeg ut at 2014 ikke var året for å prøve meg på ultradistansen. Med ei ny lita jente i hus ble denne sesongen litt for vanskelig å planlegge. den måtte bli som den ble. Og det ble jo egentlig ganske bra synes jeg. Nå er 2014-sesongen ferdig, og jeg er akkurat i oppstartsgropa for 2015-sesongen. Nå har jeg bestemt meg. Til sommeren skal det løpes to ultra-konkurranser. Jeg er allerede påmeldt en. 90 km i varierende vasa-terreng. Det blir mitt livs lengste løp. I 2012 gjorde jeg min hittil eneste ultraløps-prestasjon med å løpe p...