Land-distanseløperen

Årets store mål er unnagjort. Mitt første ultraløp noensinne, som konkurranse vel å merke.  Omtrent et døgn etter strabasene sitter jeg nå i bilen på tur hjem fra Sverige. Jeg er knapt nok kapabel til å bære meg selv, og det å sette seg er forbundet med store smerter. Dette var en utfordring utenom det vanlige. I tiden rett etter målgang var jeg litt i tvil om det var verdt det. Jeg ble kvalm av å tenke på det jeg hadde vært i gjennom. Heldigvis endret dette seg etter å ha fått tilbake litt krefter. Jeg hadde vært igjennom litt av en dag. La meg fortelle...

312 kilometer i mai. 33 timer i lett arbeidstrav. Tidenes mestløpte måned til meg og være. Tidligere ville en slik periode vært preget av såre bein, ømme muskler, gnagsår, blodblemmer og træler. Men noe har skjedd. Jeg blir ikke like preget av slike, for meg, store treningsmengder. Det kan kanskje også være et resultat av at jeg løper saktere og mer i terrenget. Det er langt færre harde økter med lettvektssko og intervaller. Foto: SLIL-Friidrett, Sæmund Moshagen Løpssesongen er godt i gang og konkurransene har florert i halvannen måned. For min egen del har jeg ikke løpt en ordentlig konkurranse ennå. Jeg slengte meg med på et løp i Land løpskarusell . En 2.5 km lett kupert løype i Hov sentrum. Merkelig nok hadde jeg fart i beina, og løp den med ei snittkmtid på 3.17. Spørsmålet er om jeg klarer å holde halvparten av farten 25 ganger så langt...