Reisebrev fra Kenya: De første treningsøktene.


Som sagt var jeg ganske kjei ved ankomstdagen, lørdag. Vi fikk likevel klemt inn ei økt før middag kl 19.00. Jeg var ikke veldig keen på noen lang tur, ei heller en tur med nøye klokking av kilometertider. Men Arne og Geir Arild fikk meg med. Pulsen i det jeg satte på meg klokka var i høyeste laget. Jeg måtte stå rolig ei stund før den gikk under 80. Det er 25 slag over normalt før jeg legger i vei. Arne guidet oss rundt i ei kjent 11-kilometerssløyfe. Starten føltes lett, men det var nok pga nedoverbakke. Ei lita stigning, og pulsen dundret rett opp i sone 3, midt på 150-tallet. Beina var tunge som bly og pusten hørtes på 10-15 meters avstand. Det var en fantastisk runde Arne guidet oss igjennom, men jeg hadde mer enn nok med egne interne prosesser resten av runden. De fire siste kilometrene lå jeg og vaket i grenselandet mellom sone 3 og 4. Jeg og Geirbror bøyde av mot slutten og lot Arne løpe alene den siste ekstrasløyfa. Vi klokket oss inn igjen på HATC på akkurat 55 min og 10 kilometer. Ha-ha. Sone 3 økt i 5.30 fart i lettkupert terreng. Kenyanerne  langs runden vår står nok fortsatt igjen med hokoslæpp. Det er nok ikke hver dag de hører tungpustende 5.30-løpere sige forbi….
Jeg og Arne drar på litt for kameramannens skyld. 
Apropos Kenyanere langs løypa. I løpet av vår lille runde vil jeg tro ca 100 unger kom løpende ut fra blekkskur og leirhytter og ropte ”how are you” og ville gi oss ”high fives”.  Det kan nok hende at vi ikke er like ivrig i svarene etter hvert som dagene går, men moro er det læll.

Etter mørket senker seg er det ikke så mye å finne på i Afrika. Det er ikke anbefalt å vanke gatelangs etter mørkets frembrudd. Så vi la oss tidlig. Det var mørkt på rommet kl 21.00. Vi hadde jo tross alt en avtale om ei mårråøkt kl 06.15, akkurat da det er lyst nok til å starte opp å løpe og før sola blir for varm. 

Arne trenger noen minutter for å peile satelitter på morgenen. Ellers er vi kvikke og raske til å være så tidlig oppe. 
Vi tok fatt på en ny runde, og satset på omtrent samme tempo. Denne gangen var jeg noe piggere, men langt fra normal følelse. Men det var heldigvis ikke fullt så lett å komme opp i sone fire med den småtassinga vi gjorde.  Vi løp bort til den tidligere nevnte St. Patricks high school, men pga søndag var det lite aktivitet der. Jeg og Geirbror løp tilbake til HATC og klokket oss inn på 51 min og 8,5 kilometer denne gangen med noen fotostopp. Arne fortsatte og løp omtrent det dobbelte av oss.

Deretter fulgte en god frokost og en lang rolig dag med noen små rusleturer, litt soling og ei lita styrkeøkt midt over dagen. Vi fikk til og med oss en annen  typisk afrikansk opplevelse, nemlig å sitte bakpå en pickup som cruiser rundt langs humpete grusveier.
Jeg og Geir Arild hoppet bakpå plana. Dette er jo virkelig en afrikaopplevelse. Arne satt i framsetet pga litt ryggbesvær og for å få snakket litt med Willy. 
Det var organisatoren Willy Songkok som ville ha oss med ned til den påbegynte tartarbanen rett nedenfor Iten.  Lornah Kiplagat klinker til med et gedigent byggeprosjekt med fullverdig friidrettsanlegg, svømmebasseng, leiligheter, skole og kirke. Det vil bli den eneste tartanbanen i hele Vest-Afrika. Gjett om det kommer til å bli trøkk på den banen da! Det blir noe annet enn hva man opplever på Gjøvik stadion på kveldene. Jeg er også spent på om den vil bidra til et prestasjonsmessig løft på baneløpene. I dag har de jo en småhumpete og litt for lang jordbane å løpe på. 
Vi ville være de første til å konkurrere på den nye banen. Jeg er derimot litt usikker på om sprint er rett distanse for oss...
Klokka halv seks på eftan var vi klare for ei ny økt. Fortsatt rolig tur på programmet,  en helt ny runde som vi hadde memorert fra et kart som hang på veggen på HATC.  Klarte vi å huske hvor vi skulle løpe? Eller kom vi til å rote oss bort og ikke finne veien tilbake før det ble mørkt? Karthusken var bra og vi kom oss fint gjennom økta. Denne gangen ble den på 12 kilometer og 5.27 i snitt. Men denne gangen var snittpulsen på 147. Den hadde jo falt med ti slag siden i går. Og følelsen var også helt en annen. Nå var det faktisk nesten litt fristende å gi på litt innimellom.  Jeg og Geirbror hadde faktisk en liten sluttspurt den siste kilometeren på  (hold dere fast), 4.50! Da sakket Arne akterut som er tro mot sin sone 1. 

Geir Arild føler seg litt pigg og tenker ikke så mye på puls. Arne er fortsatt tro mot sone 1 og lar det heller bli ei lita luke. 
I dag tidlig (mandag)  var det igjen duket for ei mårråøkt kl 06.15. i ny trase retning Eldoret. Fantastisk rød jord å løpe på. Låra til meg og Arne begynner å bli støle. Geir Arild derimot hoverer med freske bein. Arne snakket nettopp med Mo Farah angående støle lår, og han mente det var pga alle motbakkene. For min egen del tror jeg det henger sammen med den seksdoblinga av treningsmengdene..

Dagens mårråøkt startet opp under ganske dunkle lysforhold. Vi måtte føle oss litt frem med underlaget. Men vi var langt fra alene. Allerede etter en kilometer møter vi en flokk kenyanere,  såkalte ”toothpick-runners”. Fantastisk effektivt steg. I løpet av runden møter vi mange slike smågrupper ute på mårråøktene sine. Noen kommer i et vanvittig tempo, men andre løper veldig rolig. Vi nådde til og med igjen en, men vi turte ikke løpe forbi, vi pustet litt for tungt. Vi klokket jo faktisk en 4.57-kilometer på det tidspunktet.  Vi hadde også følge med ei lita skolejente på deler av runden. Ellers så observerer vi at mange talenter blir hindret fra å utvikle seg til toppløpere. De får haik med farens motorsykkel. Flere ganger har vi sett fem (!) stykker komme ranglende og humpende på en motorsykkel. Og vi som synes en Astra stasjonsvogn blir for liten for vår firemannsfamilie…

Vel.. tilbake til økta. Det var Geir Arild som var mest pigg i motbakkene i dag. Arne holdt seg i sone en og synes det var mer enn nok ukomfortabelt. Jeg hang på slep bak Geir Arild og hadde min pulsgrense på 160 som jeg ikke ville over. Vel slitne og tilbake til HATC kunne vi klokke oss inn på 11,4 km på 1.03. 5.31 på km. Snittpuls på 147.
Både klokkeslett og høyde over havet er
relativt langt fra normalen ved oppstart av løpeturer

Etter fire (sone 3-) økter her oppe kan jeg og Geir Arild enes om at kilometertidene må økes med 45-60 sekunder i forhold til i lavlandet. Det var litt mer enn forventet.

Støle lår får meg til å vurdere ei alternativ økt i efta. .

Vi har flere gode løpsopplevelser igjen. Vi må ned på Kamenari stadion og se kenyanerne løpe intervaller. Jeg føler  riktignok at jeg ikke har noe utpå banen å gjøre. Å løpe tusenmetere i  4.45-fart, det går på æra løs! På torsdag morgen skal vi prøve å henge med kenyanerne på fellestreninga. Da samles det visstnok en horde løpere for å løpe fartslek, ofte 60-60 progressive intervaller. Holder vel følge i begynnelsen av oppvarminga… 

Kommentarer

  1. Det er helt sant :-) Og mens du i kommenterende stund er ute med kamera og stativ, er Arne og jeg ferdige med ei kort styrkeøkt før vi skal i matsalen og ta oss litt snacks.
    Geir Arild

    Ps. Wifi på rommet nå.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng