Hvorfor løper jeg?

Løpingen kom inn i min hverdag i midten av tenårene. I mine tidlige idrettsår hadde jeg stort sett befengt meg med fotball og friidrett (ikke langdistanseløping direkte), og litt langrenn vinterstid. I 12-13 årsalderen gled interessen for både langrenn og fotball over. Prestasjonsfokuset tok litt overhånd, og jeg taklet ikke det presset. Moroa var over. Dessuten virket det som et gedigent hopp å gå over til 3-kilometersrunden på klubbrennene....

Men interessen for idrett og aktivitet var ikke over. I den neste perioden gled interessen mer over på volleyball, fiske og friluftsliv. Først som 15-åring ble jeg oppmerksom på at min tre år eldre bror Geir Arild og en kamerat begynte med løping. Det var to-tre ukentlige all-out økter på ca 5 km. Et sammentreff var at de startet opp med dette samtidig som vi i 9. klasse skulle ha den årlige kondistesten. Et 2,6 km gateløp. Her gikk jeg av med seieren, og ble med det litt tent på å løpe mer. Jeg hadde tidligere drevet litt med friidrett, både løp, hopp og kast, som seg hør og bør i barneidretten. Men min beste øvelse her var nok høydehopping. Nå tok jeg igjen kontakt med friidrettsklubben, og meldte min interesse for løping av den litt lengre sorten. Riktignok etter å ha pushet meg gjennom en periode med all-out 5km-økter. Et visst grunnlag måtte jeg jobbe frem før jeg våget å ta kontakt med rundbaneløperne i Land friidrettsklubb. 

Friidrettsgruppa fikk meg inn på mer variasjon i løpinga med mye intervaller. Knallharde intervaller. Alt hva remmer og tøy kunne holde. 

I de neste ti årene (fra 15-25 år) vinglet jeg mye frem og tilbake mellom volleyball, høydehopping og mellom/langdistanseløping. I tillegg til alt det andre av aktiviteter jeg hadde på idrettslinja, i Telemarkbataljonen og fire år ved Idrettshøgskolen. 

Det var vel en tendens til at jeg ikke lykkes med den idretten jeg satset på, heller motsatt. Trente jeg mye løping, fikk jeg ikke ut det jeg mente jeg hadde, og hoppet bokstavelig talt på en høydekonkurranse og presterte over all forventning. Dermed ble jeg tent til å satse mer på det. Men det førte til stor prestasjonsforventning som jeg ikke fikk gjennom i praksis, og jeg havnet tilbake på løpinga. 

Vi hadde et sosialt miljø i løpinga, i motsetning til hoppinga. Der var jeg helt alene. Det sosiale miljøet gjorde at jeg til stadighet falt tilbake på løpinga. I løpergruppa var det ikke først og fremst prestasjonene som motiverte, men samholdet. Så jeg valgte etterhvert den idretten som jeg hadde dårligst fysiske forutsetninger for. 

Jeg har aldri trent særlig mye. På det meste, i 2002-2004, var jeg kanskje opp i 70 kilometer i uka. Prestasjonene har også vært deretter, med 2.03 på 800-meter og 4.20 på 1500-meter. Jo lengre jeg løp jo dårligere var jeg. 10 kilometer tror jeg jeg aldri har løpt under 38 minutter. Så på den distansen er en pers innen rekkevidde. 

De siste åtte årene har jeg trappet ned fra et moderat konkurransenivå til et moderat mosjonsnivå, men fortsatt den lidenskapelige og (kanskje litt for seriøse) interessen av høy kvalitet på øktene. 

Så tilbake til det opprinnelige spørsmålet; hvorfor løper jeg? 




Som så ofte, finnes det ikke et enkelt svar. Svarene er ofte mangefascetterte, og hver fascett har ulik påvirkningsgrad. Det er her min hang til allostatisme og epigenetikk kommer inn. Vi bærer våre opplevelser med oss, både gjennom gener, sosial arv og personlige erfaringer. Og vi reagerer og responderer deretter. En stimuli kan gi vidt forskjellige reaksjoner/responser hos to forskjellige individer, med bakgrunn i hva de har av erfaringer fra eget liv og gjennom våre "viktige andre". 

En av grunnene for min løpertrang har leg lyst til å knytte opp til Adharanand Finns relativt nyutgivne bok "Running with Kenyans". Jeg vil også tro at Chris McDougall også henviser til mye av det samme i sin bok "Born to run". Jeg vet ikke om dette er en viktig grunn for at jeg løper, men jeg liker å tro det. Det gir mening og forståelse. Og det er jo det vi søker. Vi leter etter en fasit som passer oss, en fasit som setter oss i et positivt lys. 

Adharanand skriver at han i forkant av en løpetur ble møtt med følgende spørsmål fra sin datter: "Hvorfor skal du ut å løpe nå?"

Et godt spørsmål, men han følte han ikke hadde et godt svar på dette når han sto på farten til å ut. Det samme erfarer jeg. Jeg spør meg ofte hvorfor skal jeg dette nå, hvorfor gidder jeg, det er jo slitsomme greier. Hvorfor heller ikke slappe av, gjøre mer "fornuftige" ting? 

Men underveis i økta skjer det noe. Det oppleves meningsfullt, til tross for slitet som i praksis er ganske unyttig. Det føles på en måte riktig. Det er noe instinktivt over det. Vi ble oppegående mennesker, "homo erectus", for å jakte ned dyr over lange avstander, med et effektivt varmeutvekslingssystem som gjorde oss suverene i utholdenhetsaktiviteter. Vi er med andre ord født til å løpe. Vi har nedarvet i genene hormonelle belønningssystemer for utholdenhetsaktivteter. Hormonene er på vår side når vi beveger oss over tid med et dunkende hjerte og tung, rytmisk pust. 

Så har vi alle de andre grunnene....


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng