Prolog: Å forklare det uforklarlige.


Hva begrenser min prestasjonsevne? Hvorfor får jeg ikke standard treningsfysiologiske forklaringsmodeller til å stemme med de erfaringene jeg gjør meg?

Jeg får aldri fred med meg selv. Jeg forsøker å skaffe meg en slags forståelse for hvordan vi mennesker er skrudd sammen, og hvordan vi påvirkes av det vi blir utsatt for. Enten det er snakk om helse og sykdom, eller om det er snakk om trening og prestasjon.  Dette innlegget er en slags prolog til flere kommende innlegg. Eller er det kanskje en epilog til mitt tidligere innlegg hvor jeg påstår at 90% av prestasjonen er mentalt, resten sitter mellom øra?

Nok en gang er jeg i ferd med å rote meg inn i et sammensurium av forklaringsmodeller på hvordan kroppen er skrudd sammen, jeg slukes inn i det kontroversielle skyggelandet mellom kropp og hjerne, soma og sinn, fysisk og psykisk, nevrologisk og fysiologisk.




Vi er i et skyggeland hvor vitenskapen kommer til kort. Vitenskapen, som i sin opprinnelse har et tydelig reduksjonistisk fundament. Jeg googler meg inn i et mylder av tekster som på ulike måter forsøker å tråkke opp veier i dette diffuse skyggelandet mellom kropp og sinn. Dette er så absolutt ikke et ukjent tema. Det finnes mange beskrivelser men ikke så mange forklaringer. For å bli mer opplyst blir jeg tvingt tilbake i vitenskapens historie, og det hele baller på seg til å bli ganske så komplisert. Og det er nettopp dette som kanskje er kjernen til hele utfordringen mellom kropp og sinn, hjerne og bevissthet. Vi klarer til en viss grad å forstå det, men har problemer med å forklare det ut fra en ensartet vitenskapelig metode. Spranget over til filosofien blir ganske kort, filosofi som da riktignok er fundamentet til vitenskapen. For hva er egentlig mennesket? Hva er virkelig? Og tilslutt hvordan er forholdet mellom mennesket og virkeligheten... Det er ikke rart man blir litt matt...  

Den moderne vitenskapen. En århundrer lang metodologi på å forsøke å bevise eller beskrive ulike påstander som fremsettes. Vitenskapelig metode er en kontinuerlig prosess og begynner med observasjon av verden. Den nysgjerrige vil da stille spørsmål om årsaker og sammenhenger og lage hypoteser om hvorfor ting er som de er. De beste hypotesene vil føre til at man kan gjøre forutsigelser som kan testes. Nøyaktig utførte eksperimenter kan så gi empiriske data som viser om forutsigelsen basert på hypotesen stemte. Avhengig av hvor godt dataene fra flere tester stemmer med forutsigelsen kan hypotesen forbedres, forandres eller forkastes.

Naturvitenskapen, med sin hypotetisk deduktiv-metode, har vært mest anerkjent innenfor treningsfysiologien. Naturvitenskapen prøver etter beste evne å forklare. Humanoira, som på sin side prøver å forstå, har aldri blitt tillagt like mye troverdighet, spesielt ikke når det kommer til hvordan ulike påkjenninger påvirker våre kropper.

Den gjennomgående ideen i dagens naturvitenskapelige medisin er at mennesket er summen av sine deler, i et hierarkisk system fra molekylærnivå og opp. En oppadvendt årsakssammenheng (kausalitet)hvor man går inn på cellenivå for å finne ut hva som gjør at vi plages med ulike symptomer.  Nedadvendt kausalitet forutsetter at det er selvet, hele personen, den mest komplekse enheten, som har evne til å orkestrere de underliggende komponentene. Hvordan genomet skal komme til uttrykk hos den enkelte, er ikke gitt, det avhenger av individuell kontekst.

Linn Getz et al skriver i tidsskriftet den norske legeforening:   "Biomedisinens naturvitenskapelige metodegrunnlag favner imidlertid i liten grad menneskets selvbevisste, meningssøkende, målrettede og relasjonelle natur. Leger har derfor manglet teoretiske forutsetninger for å forstå hvordan erfaringer knyttet til selvbildet, relasjoner og verdier «innskrives» i kroppen."

Samfunnsmedisinen og humanoira derimot er hermeneutisk, og opptatt av beskrivelsen og opplevelsen, men blir kritisert for at den ikke er forklarende og ikke generaliserbar.

Det at naturvitenskap og humaniora har hvert sitt interesseområde, gjør det svært vanskelig for dem å snakke sammen. Vitenskapshistorien belyser tydelig dette problemet.

Dette gjør at Vitenskapen står fortsatt ovenfor det uløste hjerne-bevissthet-problemet. 

Men kanskje er det håp om fremgang likevel. Det siste tiåret kan tyde på at skillet mellom naturvitenskapen og humaniora er i ferd med å bli mindre. Det vokser frem et økende samarbeid på tvers av fakulteter og vitenskapelige institusjoner. Sammensmeltingen gjør at det vokser frem nye fagdisipliner, som forhåpentligvis blir tatt på alvor og videre vil bringe ny kunnskap til feltet. Både til allmennmedisinen og til idrettsfysiologien. 

Tim Noakes har med sin Central Governor Model utfordret de "vedtatte sannheter" om treningsfysiologien. Han går i strupen på den naturvitenskapelige molekylærfokuserte sannhetene omkring laktat og VO2-maks, og blander inn humanistiske begreper som opplevelse, tanker og forestillinger. 

Det samme gjør et knippe oppdaterte forskere fra en tenketank ved NTNU, som sammen møtes i grenselandet mellom naturvitenskap og humanoira for å finne nye måter å møte kompleks og funksjonell sykdom. 

The important thing in science is not so
much to obtain new facts as to discover
new ways of thinking about them.


William Bragg, Nobelpristager i fysikk, 1915 

Med all denne vitenskapsteorien som bakgrunn er det dermed ganske mye mer interessant å se nærmere på det som jeg lar meg fascinere så av, både i henhold til min yrkespraksis som folkehelsearbeider og frisklivsveileder og som litt over snittet interessert i løping, treningsfysiologi og treningsmetoder.

At mine to store interesser de siste tiårene nå smelter sammen til ett og samme teoretiske fundament er rett og slett finurlig. At den store sykdomsgruppesekken "funksjonelle sykdommer" har likhetstrekk med de utfordringene jeg har med å prestere på løp. Men såpass edruelig må jeg være, at jeg også må erkjenne at det er fort å glemme skylappene man kan få i iverens leten etter sammenheng. 

Og er det nå ikke en helt klar sammenheng mellom Tim Noakes"Central Governor Model" og Bruce McEvens "Allostase-begrep"?  Modeller som beskriver ulike kroppslige reaksjonsmønstre i et komplekst samspill i skyggelandskapet mellom kropp og sinn, naturvitenskap og humanoira. Et landskap hvor det ikke oppstås enighet om hvordan kartet skal tegnes. 

Bli med videre i mitt kvasivitenskapelige bloggeri i de neste blogginnleggene hvor jeg ser nærmere på: 

1: Psyko-nevro-endokrino-immunologiens verden og "lived bodies"
2: Central Governor Model
3: Samuele Marcoras psykobiologiske modell om utholdenhetsprestasjon

Avslutningsvis vil jeg prøve å sette disse modellene ut i praktiske tips og treningsmetoder. 

To be continued... 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng