Fire faktorer som styrer din prestasjon og prestasjonsutvikling... om Samuele Marcoras psyko-biologiske modell

Samuele Marcora er en professor ved Kent University i England. Med en doktorgrad i treningsfysiologi ble han utover 2000-tallet etterhvert mer og mer opptatt av det nevrologiske og psykologiske aspektet ved prestasjon, og har utviklet den psyko-biologiske modellen som forsøker å forene psykologien, nevrologien og fysiologien, spesielt når det gjelder følelsen av tretthet og prestasjonsbegrensninger innenfor utholdenhetsidrett. (Se linken over for hans publikasjoner).

"Opplevd anstrengelse" kommer frem som et sentralt element i all utholdenhetsprestasjon i følge Marcora. Han mener at det er vår følelse av slitenhet som bestemmer vår prestasjon, og ikke fysiologiske begrensninger i muskulatur eller hjerte- og karsystemet. Dette kommer godt frem i et forsøk han gjorde på syklister som skulle sykle til utmattelse. I det testpersonene "kastet inn håndkleet" ble de kommandert til å gjøre en maks-styrketest hvor de, mot formodning, faktisk produserte langt mer watt enn mot slutten av testen. Dette viser at det fortsatt er "krefter" til å fortsatt prestere i testen, men testpersonene klarer ikke å utnytte de fordi de føler seg for slitne. Noe av det samme blir også påpekt i studier hvor de ser at det kun er en liten andel av muskelfibrene i en belastet muskel som faktisk blir brukt under hardt arbeid. Vår prestasjonsbegrensning sitter i hodet, ikke i musklene.

Den psyko-biologiske modellen til Marcora er altså en "innsats-basert beslutningstakings-modell"  basert på motivasjonsteorier. Den påstår at vi, i en kondisjonsaktivitet, kontinuerlig regulerer fart ut fra fire ulike kognitive faktorer:

1. Opplevd anstrengelse
2. Graden av motivasjon
3. Hvor langt det er igjen til mål, sett i sammenheng med hvor langt vi har løpt. 
4. Tidligere erfaringer med opplevd slitenhet under trening med varierende intensitet og varighet. 

Dette er interessante greier.




Punkt 1; Vi justerer farten etter hvordan anstrengelsesnivået føles. Hvordan den opplevde anstrengelsen føles påvirkes i stor grad av de resterende faktorene.

Punkt 2; Graden av motivasjon vil i stor grad bestemmes av hvor mye du er villig til slite for å oppnå noe. Hvor mye det betyr for deg å klare noe.

Punkt 3: Vi vurderer kontinuerlig slitenhetsfølelsen ut fra hvor langt det er igjen til mål sett i sammenheng med hvor stor del av løpet som er unnagjort. Stort sett vil vi klatre sakte men sikkert oppover Borg-skalaen utover løpet og nærme oss toppen av skalaen mot slutten slik som grafen under viser (Grønn linje er opplevd slitenhet under løpet, orange linje er løpsfarta gjennom løpet med en markert sluttspurt) :

Punkt 4; Tidligere erfaringer. Dette er er veldig viktig komponent i hvor bra vi presterer. Her kommer alle våre erfaringer fra tidligere løping inn i bildet. Det vil si hele vår løpshistorikk; hvordan vi tidligere har prestert i konkurranser, hvor mange kilometer vi har løpt siste halve året, hvordan farta har vært på de siste hardøktene, hva vi mener vi kan klare å prestere, hvordan vi vil gjøre det i forhold til våre kjente konkurrenter, hvilke styrker og svakheter vi har. Disse erfaringene har stort sett ført til at vi har lagt en løpsplan som vi prøver å følge så fort startskuddet har gått. Og denne planen kan bli forstyrret av mange eksterne og interne faktorer underveis i løpet, og dermed også påvirke følelsen av slitenhet i enten positiv eller negativ retning.

Som nevnt så påvirker disse fire komponentene hverandre, og summen av dette har betydelig innvirkning på hvor sliten du føler deg, og dermed på hvor bra du kommer til å prestere.

Det er verdt å stoppe litt opp ved et par av punktene for å gi plass til noen eksempler:

Punkt 2, grad av motivasjon.
Her er det veldig på sin plass å hente frem Petter Northug, som på en eksemplarisk måte eksemplifiserer dette punktet. Motivasjonen og sulten til å vinne når det virkelig gjelder gjør at han henter frem det som skal til for å vinne. Det samme vice versa; ved mindre viktige løp sliter han seg inn på 65. plass og forteller om en kropp som ikke fungerer i det hele tatt. Han følte fortsatt at han tok ut det meste han hadde, men sulten på å vinne var ikke tilstede (ikke bare under løpet og på løpsdagen, men i dagene, ukene og månedene i forkant).

Så til punkt 4, tidligere erfaringer.
"Skal vi vinne mot de beste må vi konkurrere mot de beste". Dette er et sentralt standpunkt i Ingebrigtsens filosofi. Det virker kanskje litt selvsagt, men det stemmer godt overens med punkt fire i Marcoras teori. Jeg hørte nettopp på siste episode i podcasten til Jann Post og Kristian Ulriksen "Breaking marathon limits". En fantastisk podcast hvor de kommer med mye bra innsidestoff direkte fra Sondre Norstad Moen og Sindre Buraas. Her snakker de om å gjøre seg gode erfaringer fra løp, som en viktig faktor for å prestere godt. Kanskje viktigere enn selve treningsarbeidet. Eller det henger sammen.

Det er interessant å høre Sondre fortelle om hvordan han og hans trener Renato Canova bygger opp treninga uke for uke, måned for måned, og hvordan de setter det sammen og skrur det til mot konkurranser. De kjører kontrolløkter og har stort fokus på løpsfølelse. De knepper og skrur det sakte men sikkert til i stadig raskere retning. Erfaringen fra den ene økta brukes videre i den neste. En konkurranse gir erfaring til neste. På den måten systematiserer de erfaringer i en bevisst positiv prestasjonfremmende retning, og på den måten jekker de prestasjonen oppover, uke for uke, måned for måned, sesong for sesong.

At Sondre nå løp 28.06 i London, samtidig som han har erfaringer fra treningsarbeidet han gjorde i forkant at hans fremragende 59.48 og 2.05.48 høsten 2017, gjør at han vet han er på rett spor til å prestere i samme gata igjen. Sondre har også slutte å bruke klokke under sine løp, og løper på feeling, og mot sine motstandere, ikke mot klokka. Han vil unngå "den moderne løperens destruktive analysetrekant". 

Ved å erkjenne at vår prestasjon i stor grad påvirkes av disse elementene (i motsetning til rene fastlåste fysiologiske begrensninger), og dermed gi disse elementene et større fokus i treninga så kan vi finne nøkkelen til, ikke bare positive konkurranseopplevelser, men jevn og tru prestasjonsfremgang uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det finnes ingen øvre begrensninger. The sky is the limit. Det er ingen grunn til å tro at prestasjontrappa stopper opp.

For å klare det kunne alle trengt en systematiker og logistikk-ekspert som Gjert Ingebrigtsen eller Renato Canova til å skru sammen økter og treningsplaner, vi kunne trengt et par brødre eller en training camp i Kenya som ga oss verdifulle erfaringer i hvor vi står i treningsarbeidet, og vi kunne trengt kontinuitet i treningsarbeidet slik at det bare er å klatre, og klatre og klatre i prestasjonsstigen.

Igjen, det er ikke fysiologien som setter begrensninger.