Den levde kroppen og psykonevroendokrinoimmunologien
Etter en litt ambisiøs prolog, går jeg nå inn i mellomheatene. Første oppgave er å forsøke å beskrive på en lettfattelig måte hvordan de erfaringene vi gjør oss gjennom livet har betydning for hvordan kroppen reagerer. En generell beskrivelse som kan forklare hvordan sykdom og skade oppstår, men også forklare prestasjonsnivå i utholdenhetsidretter. Jeg tror det kan bli vanskelig å beskrive dette på en lettfattelig måte, så jeg anbefaler at dere trekker pusten og krummer nakken... Det kan også være nevneverdig at mye av stoffet jeg bruker er hentet/inspirert av TenkeTanken ved NTNU og at mine ord og tolkninger er i et langt mer kvasivitenskapelig blogglandskap.
Før vi går i gang er det viktig å være klar over følgende: Homeostase er kroppens evne til å bevare en indre stabilitet. Homeostasen sørger for å kontrollere og koordinere alt av feedback kroppen gir oss og regulerer disse opp mot hverandre for at vi ikke skal belaste overbelaste systemet slik at sykdom/skade/lyte oppstår. Dette er da nært beslektet med allostase, som er kroppens evne til fleksibilitet i møte med ytre stressfaktorer. Dette innebærer at kroppen håndterer påkjenninger som sorg, smerte og stress ved hjelp av ulike mekanismer. Disse mekanismene, under samlebegrepet allostase, viser seg å være trettbare. Når «allostasen er overbelastet» vil man i følge denne teorien kunne utvikle sykdom.
Det er viktig å nevne at jeg ikke trekker likhetstegn mellom allostatisk belastningsmodell og Central Governor model. Allostatisk belastningsmodell er først og fremst en modell for å beskrive de kroppslige og sykdomsfremkallende endringene som skjer i kroppen ut fra de stimuli vi blir utsatt for (fysisk og psykisk). Central Governor model er sett ut fra et idrettsprestasjons-tretthetssynspunkt i forhold til fysiologisk kapasitet og opplevd anstrengelse. Begrepet "levde kropper" er gjeldende for begge modeller; At våre tidligere erfaringer har tydelig sammenheng med våre umiddelbare vurderinger av inntrykk, og at dette igjen gir store utslag i fysiologisk respons og følgelig store individuelle reaksjonsmønstre.
Hjernen, bevisstheten og kroppen hører sammen selv om vitenskapen har gjort det vanskelig for oss å skaffe et godt innblikk i det. Vi mennesker er meningsbærende vesener. Vi tolker alle våre erfaringer ut fra den sammenhengen vi står i og er oppvokst i. Våre relasjonelle og sosiokulturelle forhold påvirker de fysiologiske forholdene. Vi er alle født med visse biologiske forutsetninger og blir formet av erfaring, forståelse, tolking og handling, påvirket av fysiske miljøfaktorer og vevd inn i relasjoner med betydningsfulle andre i et samfunn med kulturelt konstituerte verdier. Vi behøver knapt mer empiri for med tyngde å kunne hevde at (og antydningsvis forklare hvordan) alle disse faktorene spiller inn på menneskers kroppslige og helsemessige utvikling.
Camilla Ihlebæk fra universitetet for Miljø og Biovitenskap hadde for noen år siden en fiffig presentasjon av kompleksiteten i folkehelsearbeidet som til en viss grad visualiserer dette. Figuren viser et menneske omgitt av ulike kjente faktorer som påvirker helsen i større eller mindre grad.
Går vi litt dypere inn kommer det frem mange flere individuelle særtrekk som kan vise seg å ha innvirkning på dette menneskets hverdag, liv og helse:
For å gjøre det enda mer komplekst så har disse faktorene ulik påvirkning på personen, og også seg i mellom. Og dersom vi i tillegg drar inn tidsaspektet inn i dette kaoset og samtidig ser på hvordan disse stimuliene påvirker utviklingen av dette mennesket over tid, og hvordan dette så endrer reaksjonsmønsteret til dette mennesket, så er kompleksiteten fullkommen. Ihvertfall med en naturvitenskapelig og oppadgående kausalitetsforståelse....
Hjernen. Et relasjonelt og sosialt organ som knytter mennesket til resten av verden, i tett samspill med resten av kroppen. Den er et biologisk kommandosenter som omsetter våre tanker og vurderinger om til, ikke bare fysiske handlinger og motorisk muskelstyring, men også til endringer i det autonome nervesystemet, hormonsystemene og immunsystemet. Dette igjen har direkte innvirkning på vår sårbarhet, eller robusthet, for sykdom.
Før vi går i gang er det viktig å være klar over følgende: Homeostase er kroppens evne til å bevare en indre stabilitet. Homeostasen sørger for å kontrollere og koordinere alt av feedback kroppen gir oss og regulerer disse opp mot hverandre for at vi ikke skal belaste overbelaste systemet slik at sykdom/skade/lyte oppstår. Dette er da nært beslektet med allostase, som er kroppens evne til fleksibilitet i møte med ytre stressfaktorer. Dette innebærer at kroppen håndterer påkjenninger som sorg, smerte og stress ved hjelp av ulike mekanismer. Disse mekanismene, under samlebegrepet allostase, viser seg å være trettbare. Når «allostasen er overbelastet» vil man i følge denne teorien kunne utvikle sykdom.
Det er viktig å nevne at jeg ikke trekker likhetstegn mellom allostatisk belastningsmodell og Central Governor model. Allostatisk belastningsmodell er først og fremst en modell for å beskrive de kroppslige og sykdomsfremkallende endringene som skjer i kroppen ut fra de stimuli vi blir utsatt for (fysisk og psykisk). Central Governor model er sett ut fra et idrettsprestasjons-tretthetssynspunkt i forhold til fysiologisk kapasitet og opplevd anstrengelse. Begrepet "levde kropper" er gjeldende for begge modeller; At våre tidligere erfaringer har tydelig sammenheng med våre umiddelbare vurderinger av inntrykk, og at dette igjen gir store utslag i fysiologisk respons og følgelig store individuelle reaksjonsmønstre.
Hjernen, bevisstheten og kroppen hører sammen selv om vitenskapen har gjort det vanskelig for oss å skaffe et godt innblikk i det. Vi mennesker er meningsbærende vesener. Vi tolker alle våre erfaringer ut fra den sammenhengen vi står i og er oppvokst i. Våre relasjonelle og sosiokulturelle forhold påvirker de fysiologiske forholdene. Vi er alle født med visse biologiske forutsetninger og blir formet av erfaring, forståelse, tolking og handling, påvirket av fysiske miljøfaktorer og vevd inn i relasjoner med betydningsfulle andre i et samfunn med kulturelt konstituerte verdier. Vi behøver knapt mer empiri for med tyngde å kunne hevde at (og antydningsvis forklare hvordan) alle disse faktorene spiller inn på menneskers kroppslige og helsemessige utvikling.
Camilla Ihlebæk fra universitetet for Miljø og Biovitenskap hadde for noen år siden en fiffig presentasjon av kompleksiteten i folkehelsearbeidet som til en viss grad visualiserer dette. Figuren viser et menneske omgitt av ulike kjente faktorer som påvirker helsen i større eller mindre grad.
 |
| Hentet fra en presentasjon av Camilla Ihlebæk, Institutt for Miljø og biovitenskap |
Går vi litt dypere inn kommer det frem mange flere individuelle særtrekk som kan vise seg å ha innvirkning på dette menneskets hverdag, liv og helse:
 | |
|
For å gjøre det enda mer komplekst så har disse faktorene ulik påvirkning på personen, og også seg i mellom. Og dersom vi i tillegg drar inn tidsaspektet inn i dette kaoset og samtidig ser på hvordan disse stimuliene påvirker utviklingen av dette mennesket over tid, og hvordan dette så endrer reaksjonsmønsteret til dette mennesket, så er kompleksiteten fullkommen. Ihvertfall med en naturvitenskapelig og oppadgående kausalitetsforståelse....
 | |
|
Hjernen. Et relasjonelt og sosialt organ som knytter mennesket til resten av verden, i tett samspill med resten av kroppen. Den er et biologisk kommandosenter som omsetter våre tanker og vurderinger om til, ikke bare fysiske handlinger og motorisk muskelstyring, men også til endringer i det autonome nervesystemet, hormonsystemene og immunsystemet. Dette igjen har direkte innvirkning på vår sårbarhet, eller robusthet, for sykdom.
Sigmund Freud var tidlig inne på denne koblingen, og i psykiatrien har man lenge sett på denne koblingen mellom kropp og sinn. Diagnosen "hysteri" var en typisk sykdom som ga kroppslige utfall. Utfordringen den gangen var at man ikke skjønte hvordan selve koblingen mellom sinn og kropp fungerte.
Dette bringer min assosiasjon tilbake til samfunnsmedisineren Per Fugelli som slo fast at livets resept for god helse innebar de tre grunnstoffene verdighet, handlingsrom og tilhørighet.
Våre erfaringer, sett i sammen med vår sosiokulturelle tilværelse danner grunnlaget for våre vurderinger som igjen gir ulike fysiologiske responser. Vi har nå sett på hvordan dette kan skape såpass store fysiologiske utslag at det gir grobunn for utvikling av alvorlig sykdom. For deg er det kanskje hakket mer interessant å se på hvordan de samme mekanismene begrenser din prestasjon i løpingen. Den første modellen som ligger tett opp imot disse mekanismene er Tim Noakes "Central Governor Model". I det neste blogginnlegget vil jeg gå litt mer i dybden på det.
I treningssammenheng, som vi ser nærmere i neste innlegg, har mange av de samme mekanismene direkte innvirkning på prestasjon, muskelaktivering, VO2 og opplevd anstrengelse.
En voksende forskningsaktivitet i berøringsflatene mellom psykologi, immunologi, endikrinologi, mikrobiologi og nevrovitenskap har de siste par tiårene resultert i studier som med gradvis økende presisjonsnivå vedrørende biomolekylære detaljer, bidrar til å tegne et bilde av den menneskelige biologien som erfarings- og tolkningspåvirket. Vi forstår nå mer av hva det er som faktisk skjer i kroppen når vi utsettes for noe, og at måten vi oppfatter det på har stor innvirkning på de kroppslige reaksjonene. Figurene over gir et oversiktsbilde over hvilke systemer som settes i sving, og det blir for komplisert å gå i detalj på dette her og nå. Men forskerne kan nå med ganske stor sikkerhet se disse sammenhengene, og forklare hvilke kroppslige reaksjoner som kobler sammenhengen:
Hvilke "eksponeringer" som gir hvilke effekter på biologisk nivå kommer helt an på vår tidligere erfaring.
 |
| Bilder hentet fra en presentasjon av Linn Getz, NTNU. |
En voksende forskningsaktivitet i berøringsflatene mellom psykologi, immunologi, endikrinologi, mikrobiologi og nevrovitenskap har de siste par tiårene resultert i studier som med gradvis økende presisjonsnivå vedrørende biomolekylære detaljer, bidrar til å tegne et bilde av den menneskelige biologien som erfarings- og tolkningspåvirket. Vi forstår nå mer av hva det er som faktisk skjer i kroppen når vi utsettes for noe, og at måten vi oppfatter det på har stor innvirkning på de kroppslige reaksjonene. Figurene over gir et oversiktsbilde over hvilke systemer som settes i sving, og det blir for komplisert å gå i detalj på dette her og nå. Men forskerne kan nå med ganske stor sikkerhet se disse sammenhengene, og forklare hvilke kroppslige reaksjoner som kobler sammenhengen:
- Stress og psykososiale belastninger under svangererskap påvirker barns biologiske konstitusjon.
- Kronisk belastende omsorgssituasjoner kan gi kortere telomerer og tidligere cellealdring.
- Relasjonelle erfaringer, og "å tape ansikt" påvirker immunsystemet i form av økt inflammatorisk respons.
- Konfliktfylte relasjoner kan gi nedsatt immunologisk respons på vaksiner.
Slik langvarig overbelastning, kalt allostatisk overbelastning, fører til en utmattelse av kroppens systemer og vil gi autonom dysfunksjon, endringer i immunforsvaret, kronisk inflammasjon, endokrine forstyrrelser og raskere cellealdring. Det sees også en sammenheng mellom allostatisk overbelasning og våre store folkesykdommer som hjerte- og karsykdommer, overvekt, diabetes, KOLS, autoimmune og inflammatoriske sykdommer, osteoporose, depresjon, angst, atferdsforstyrrelser, rusavhengiget, smertesyndromer og kronisk utmattelse (fatigue).
Graden av helseskadelig stress, uttrykt som tap av kontroll og manglende innflytelse over egen tilværelse anses å øke sammen med avtakende rang i et sosialt hierarki, også kalt statussyndromet (Michael Marmot)
Hvilke "eksponeringer" som gir hvilke effekter på biologisk nivå kommer helt an på vår tidligere erfaring.
Den dagen et menneskes tillit til at
tilværelsen er meningsfull og sammenhengende brister,
øker faren for at vedkommende blir syk.
...og ikke minst...
Den dagen et menneskes tillit til at
tilværelsen er meningsfull og sammenhengende gjenoppstår,
øker sjansen for at vedkommende blir frisk.
Dette bringer min assosiasjon tilbake til samfunnsmedisineren Per Fugelli som slo fast at livets resept for god helse innebar de tre grunnstoffene verdighet, handlingsrom og tilhørighet.
Våre erfaringer, sett i sammen med vår sosiokulturelle tilværelse danner grunnlaget for våre vurderinger som igjen gir ulike fysiologiske responser. Vi har nå sett på hvordan dette kan skape såpass store fysiologiske utslag at det gir grobunn for utvikling av alvorlig sykdom. For deg er det kanskje hakket mer interessant å se på hvordan de samme mekanismene begrenser din prestasjon i løpingen. Den første modellen som ligger tett opp imot disse mekanismene er Tim Noakes "Central Governor Model". I det neste blogginnlegget vil jeg gå litt mer i dybden på det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar