Land-distanseløperen

Det nærmer seg konkurransesesong.... Jeg hadde en god sesong i fjor, med solid pers på 10 kilometer med 37-blank, samt en del gode konkurranser på litt mer utradisjonelle distanser. I år har jeg ikke satt meg noen harde mål, og latt treninga komme som det har passet. Men med en god sistesesong, er det ikke lett å gå inn i ny sesong med dårligere form. I november ble jeg tatt av Hadds approach to distanse running, og gikk inn i vintersesongen med rolige, rolige langturer, og rolige hurte langturer, såkalt Hadd sone 1 og Hadd sone 2. Det vil si at de hardeste øktene ikke skulle gå hardere enn sone 2 (OLT's gode gamle skala). Ved nyttår kom akillesskaden og ødela for mitt antatt knallgode Hadd-opplegg. I hvertfall et optimalt Hadd-opplegg. Januar, februar og mars har blitt litt annerledes sånn treningsmessig. Ingen løping i januar, en gang i uka i februar og ca tre ganger i uka i mars. I tillegg har det blitt noen skiturer... og litt ellipse.... og spinningsykkel... samt litt styrke....

Sentrumsløpet og nydelig østlandsvær ble byttet ut med lapskaustrening og horisontal nedbør langs dype vestlandsdaler.  Svigerslektningers konfirmasjon bragte oss over Hardangervidda denne helga. Noe av det beste med reiser til mer eller mindre fremmede plasser er å løpe seg lokalkjent. Husedalen i Kinsarvik ble delvis forsert. Det ble litt vel drugt å ta turen helt opp på Hardangervidda denne ettermiddagen. Her fra dammen ovenfor Tveitafossen med Hardangerfjorden i bakgrunnen.  Hardangertun i Kinsarvik ble valgt som helgas overnattingssted, så googlesøket mitt etter mulige løperuter tok utgangspunkt derfra. Søket endte nesten som jeg trodde. På vestlandet har man stort sett tre muligheter: Innover fjorden, utover fjorden eller rett oppigjennom. Det gode med Kinsarvik er at elva Kinso renner langs et ikke altfor bratt og innbydende dalføre, og at noen turivrige har lagt sine sjeler i å etablere en tursti fra fjord til fjell. Hardanger Fossasti hadde utgangspunkt 50m fra...