Løpingens enkelthet, i sterk kontrast mot smøresirkuset i Sochi

Toppidretten er i en unik posisjon når det kommer til påvirkningskraft, påvirkningskraft i forhold til folkehelse. De setter standarden og er toppen av kransekaka i norsk idrett. Her finner vi kremen av ungdom. Toppidretten er det ypperste av idretten servert på sølvfat rett inn i de norske stuer og førstesidestoff i aviser. Toppidretten er idrettens kommunikasjonssjef. Samtidig er toppidrett, idrettens underholdningsavdeling, det er sirkus og levende reklameplakater.

Idretten har et viktig samfunnsansvar. Det medfører følgelig noen vanskelige problemstillinger å forholde seg til når det gjelder folkehelse og utjevning av sosiale helseforskjeller. 

Barneidretten hadde hatt det så innmari mye bedre uten toppidretten.

Dagens næringsliv har skjønt at vi er midt inne i en treningsbølge, og at trening, treningsmetoder og treningsutstyr er sosialt rangerbart. DN Aktiv drar ut meter på meter med spalter om treningsfarsotter, superbirkebeinere, Norseman-finisher-intervjuer, lunsjløping... også bortetter, også bortetter....

Jeg blir fascinert av det på en litt ambivalent måte. Jeg blir til dels fanget av denne trenden, og lar meg lede inn i fristelse. På den andre siden så ser jeg at dette at dette er sosioøkonomisk stigmatiserende trend (trender vil kanskje alltid være sosialt stigmatiserende...?) , og en negativ bidragsyter til å jevne ut helseforskjellene i landet, noe som er et av hovedmålene med dagens folkehelsearbeid.


Nok om det i denne omgang. Som følge av min ambivalente holdning til DN Aktiv er jeg innom og sjekker siste saker innimellom. Nå i etterkant av OL i Sochi rullet de opp en sak med langdistanseløperen Sindre Buraas som står i sterk kontrast til det vi har opplevd på langrennstadion i fjellene over Sochi de siste ukene.

http://www.dn.no/dnaktiv/article2770410.ece  

Smøreteamet, har med sitt fireårige smøreprosjekt "Ski 2014" brukt 25 millioner kroner på å ha best ski i Sochi-OL..... Nå skal det riktignok understrekes at vi hadde gode ski i begynnelsen og på slutten av lekene. Det var den varme og oversaltede spesielle snøen i uke to de ikke skjønte seg på. Men at en idrett skal bruke så mange millioner på smøring.... smøring! Et produkt som først er avhengig av skiene det blir smurt utover, som igjen er avhengig av utøveren oppå skia.

Jeg tror dette oppstyret rundt smørefadesen i uke to av OL satte en støkk i mange av oss. Det gikk mer opp for oss at prestasjoner i langrennsløypa virkelig er avhengig av andre ting enn utøverens prestasjon. At vi har sanket tonnevis med gull og pallplasser i OL og VM de siste 25 årene ikke er på grunn av utøvernes prestasjoner, men at vi har hatt fokus på det som skjer mellom snøen og skia. Høyt fokus og skyhøye smørebudsjetter. Vi ruller oss i pengebingen og strør om oss med penger mens fluor og gallium oser ut av smøretraileren.

I smøretraileren settes standarden for resten av langrennsnorge. For den halvdvaske 40-åringen som lunter bort til skiveggen på G-sport med et Birken-gavekort som fersk presang fra kjerringa, og for 8-åringen som på irritert vis skylder på "is i rubben" da han ble forbikjørt ned den siste bakken i kveldens klubbrenn.

Det er i slike situasjoner jeg er glad for min lidenskap til løping. Det er så enkelt, og dønn ærlig. Ekte, primitivt, nøkternt, tilgjengelig. Sindre Buraas deler min entusiasme for denne grunnleggende og universelle bevegelsesformen:

"Faktisk tror jeg at jeg kunne dratt på tre ukers
treningsopphold kun med håndbagasje", 


At løping er grunnleggende enkelt og dønn ærlig gjør at man i langt større grad konkurrerer på like premisser, verden over. Man trenger i bunn og grunn ingen verdens ting av utstyr, utover det man klarer seg med i et vanlig nøkternt og sparsomt hverdagsliv.

I løping konkurrerer vi på laaaangt mer de samme prinsippene mot andre land enn det vi gjør i langrenn. Nå har vi riktignok særdeles gode snøforhold i Norge, så det gjør jo at langrenn har vært mer aktuelt her enn de fleste andre steder i verden sett i et historisk lys. Langrenn blir derfor en av våre viktige identitetsmarkører. Den er en del av folkesjela. Derfor er det kanskje bare rett og rimelig at vi bruker millioner av kroner i året på å ha de beste skia....

At våre løpere ble regelrett fragått under deler av OL var nærmest som en ærekrenkelse å betrakte. Smørerne fikk hard medfart, men sto med stive ansikter og rakrygget arroganse gjennom stormen og fikk sin blodhevn mot slutten av mesterskapet med tredobbelt norsk på pallen på damenes tremil. Makten og æren hadde nok en gang gjenfunnet sitt ekvilibrium (sett med norske øyne). Men hadde ikke æren tapt litt ansikt? Bøyd seg i hatten?

Sjefssmører Knut Nystad skriver i sin blogg "måtte den beste vinne! Ja så lenge hun er norsk..;-) 

Langrennsnorge sliter kanskje med litt ambivalens etter dette OL'et. Jeg er ganske sikker på at det sitter en ærefull langrennskjerne og forbanner seg på at til neste mesterskap skal ikke et snøfnugg være utelatt de norske smørernes tekniske duppedingser. .Vi endrer mantraet til "måtte den rikeste vinne". Assosiasjonen til Formel 1 og motorsporten har aldri vært mer nærliggende.

Men jeg tror vi har en økende andel av folk som kjenner at dette begynner å gå litt for langt. Vi vil tilbake til kjerneverdiene, til enkelheten, til menneskelig prestasjonsevne i løypa, ikke utenfor. Vi ønsker å konkurrere på like premisser. Det å kjenne på at vi har vunnet tonnevis av gull, ikke på utøvernes prestasjonsevne, men pga rikdom, struktur, slip, fluor, gallium og smøretrailere, gir det hele en litt uggen bismak.

Kanskje Sindre Buraas og andre hardtsatsende utøvere kan gis litt mer kred. Sindre, som eneste europeer tar seg til en VM-finale på langdistanseløp, verdens mest ærlige idrett av dem alle, har en trener som jobber på dugnad, og må selv jobbe deltid for å få endene til å møtes. Han er ikke engang tildelt et B-stipend av Olympiatoppen. Sindre, en av europas beste løpere, får ikke ei krone av olympiatoppen for sin satsing. Han reiser aleine på treningsopphold i Kenya. Støtteapparatet er i form av en telefon hvor treneren jobber på dugnad ved å kommunisere med ham over wifi (å ringe er for dyrt).

Toppidretten er i en unik posisjon når det kommer til påvirkningskraft, påvirkningskraft i forhold til folkehelse. De setter standarden og er toppen av kransekaka i norsk idrett. Her finner vi kremen av ungdom. Toppidretten er det ypperste av idretten servert på sølvfat rett inn i de norske stuer og førstesidestoff i aviser. Toppidretten er idrettens kommunikasjonssjef. Samtidig er toppidrett, idrettens underholdningsavdeling, det er sirkus og levende reklameplakater.

Idretten har noen vanskelige problemstillinger å forholde seg til når det gjelder folkehelse og utjevning av sosiale helseforskjeller. Barneidretten hadde hatt det så innmari mye bedre uten toppidretten.

Kommentarer

  1. Er så enig, så enig. Det er en vanvittig pengebruk for å få en håndfull utøvere på toppen innenfor vinteridretten ja. Hvorfor kan ikke pengene fordeles litt til flere av de gode langdistanseløperne vi har her i Norge? Det fins mange gode løpere som godt kunne trengt litt støtte for å kunne fokusere mer på trening for å bli enda bedre! :))

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja. Men skikulturen er så forferdelig inngrodd. Og med årene har det utviklet seg en skikkelig forskjellsbehandling. Og like prestasjoner belønnes svært ulikt i dagens toppidrettsnorge. Vanskelig å gjøre noe med dette. Men med dagens løpebølge tror jeg også toppløperne i Norge går bedre tider i møte. Og så må jeg jo understreke at jeg tror smørekrisa i OL bidrar til at langrennsprestasjonene kommer i litt dårligere lys.

      Slett
  2. Er så enig med deg... Du skriver det jeg har tenkt lenge:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre at du er enig med meg. Jeg leser også en ny kronikk i dagbladet som er inne på noe av det samme: http://www.dagbladet.no/2014/03/09/kultur/kronikk/hovedkronikk/meninger/langrenn/32193760/

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Seiglivede myter om tredemølla