Reisebrev fra Kenya: Finally; running with the kenyans


I går ettermiddlag (torsdag) skulle vi som nevnt teste ut løpebanen på Kamenari her i Iten på egenhånd. Vi sæla på med flaskevann og kamera i sekken, og jogget de to og en halv kilometrene ned til stadion. Vi krysset både fingre og tær i håp om å unngå for mange løpere der nede. Vi svingte inn porten og så at det var en gjeng skuleunger og -ungdom som hadde en slags gymtime der. I tillegg dreiv to "toothpickrunners" å kjørte kryssløp over gress-sletta. Sikkert ei slags restitusjonsøkt med jogg på kortsidene og koordinasjonsløp på diagonalen. 

Geir Arild står og gruver seg litt...
Arne tar det fortsatt med ro i sone 1, og tilvenner seg fortsatt høyden. Han skal jo være her i tre uker til og har god tid på å øke intensiteten. Jeg og Geir Arild derimot må gå "all in" og har vel aldri vært i sone 1 den tiden vi har vært her nede. Arne løper derfor rolige runder rundt stadion, men jeg og Geir Arild spekulerer i hva vi skal finne på. Som tilskuere har vi jo 30-40 skoleelever som løper 100- og 400 metere, to som løper kryssløp og en 8-10 tilskuere fra løpercampen som ligger klin inntil banen. Vi får kraftig prestasjonsangst og går vekk fra planen om å kjøre flere 1000 metere. Vi bestemmer oss heller for å kjøre noen relativt raske 200 metersdrag med 200 meter joggepause. Vi drar i veien og får heiarop og smil fra både små og store. Vi løper de på ned fra 37 til 32 sekunder og er egentlig ganske fornøyde med det. 

Etter dette går vi heseblesende rundt banen og henter oss inn igjen. Oksygengjelden er litt større her enn i lavlandet. I søndre sving overhører Geir Arild tre damer som sitter i svingen og prater: " Hvorfor er de her og løper bare 200 metere? De er jo helt utslitte!" 

Vi får oss en god latter. Men nå er prestasjonsisen brutt, og jeg drister meg til å spørre de to kryssløpende kenyanerne om å få bli med dem på noen kryssløp. Det er greit, og jeg og Geir Arild henger oss på. Vi prøver å løpe kontrollert og avslappet, men underlaget er ujevnt og jeg må jammen meg slippe de med en meter eller to. Vi henger på et par runder før vi føler at det er nok. Arne fungerer som fotograf og får forevighet begivenheten. Artig er det også at vi fire er så synkroniserte i steget. Det gir rom for teknikksammenligning. 

Artig å se på fallet de har i overkroppen, samt noe spissere knefremføring og høyere pendelfase. 

Tilbake til HATC. Undersåttene kan få fri og den 25. literen med vann sklir ned. Vi er alle tre veldig fornøyde med Asics gel Tarther. Knallpris på løpeshop. Tror kanskje ikke såla tåler så mye asfalt. 
Inspirert av www.mosjonisten.com kombinerer jeg
løping og øl på bloggen. 
 I dag er det siste dagen i Iten. Vi reiser klokka seks i morgen tidlig. Da venter en lang flytur hjem, men også en overnatting i Doha og muligheter for å sjekke ut nattelivet der en lørdagskveld.  Det blir nok en ganske stor kontrast til Iten.


Vi tok bare ei økt denne siste dagen. Ei litt lengre ei. Jeg og Geir Arild løp 16 km og Arne 20. Fortsatt litt slitsomt, men lettere enn de første dagene. Pulsen lå jevnt rett i overkant av 150 (grenser til sone 3) og snittfarten var nå nede på 5.10. På ettermiddagen var det duket for utskeielser. Vi gikk over på Kerio View, en av de få "luksus-stedene" i området og kjøpte oss en "Tusker" og litt snacks, samt snakket om den fantastiske uka som har gått.

Tre fornøyde karer, en litt småbrisen etter to Tusker og 115 hardløpte kilometre i 2400 moh den siste uken. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng