Møtet med hverdagen...

Treningsuka i det kenyanske høylandet er over. Det ble 115 kilometer på seks og en halv dag. Ny pers for meg og ca en firedobling av det ukesnittet jeg har hatt de siste årene (ca 30 km i uka). Tar vi med høydetillegget er det nok snakk om en fem- eller seksdobling. Men den tynne lufta gikk nok egentlig i vår disfavør. Det sies vel at man må regne 7-10 dager før man er tilpasset trening i 2400 meters høyde. Vi dro faktisk igjen akkurat da treningen kunne begynt å gi effekt. Lurt... Det var vel aldri høydetreningseffekten vi var ute etter med denne turen heller. Vi var vel begge godt klar over at ei lignende treningsuke hadde hatt større effekt i lavlandet. I lavlandet kunne vi også kjørt med større absolutt intensitet. At jeg i tillegg måtte hvile meg frisk fra en streptokokkhalsbetennelse de siste ni dagene før turen gjorde nok at treningsutbyttet ble ganske så beskjedent.

Men vi var alle sagtens enige om at det hadde vært en fin tur! Treningsøktene var jo først og fremst et middel for opplevelse. Det har aldri vært så lett å løpe to økter om dagen før. Det er langt mer krevende å få inn tre økter i uka i den vanlige hverdag.

Hverdagen er altså godt på plass igjen. Og treningsmengdene kraftig i retrett. Jeg er tilbake på tre løpeøkter i uka. Samt en del hverdagsmosjon: Måking av snø, bæring av unger og ved, aking med unger, håndballtrening med unger, klubbrenn med unger, frisklivsgrupper på jobb, kjappe styrkeøkter i lunsjen, spontanhang-ups m.m. Selv om disse aktivitetene ikke foregår med pulsklokke, intensitetsstyring og intensjoner om formforbedring så teller det i den totale aktivitetskaka.



Borte bra men hjemme best er er godt gammelt ordtak. Det var særs godt å komme hjem igjen til Anne Mari, Henrik og Helene og alt av gjøremål og plikter. Noe av plikter og gjøremål kunne jeg kanskje vært foruten men suma sumarum så er jeg enig med ordtaket. Jeg har hatt to løpeøkter etter hjemkomst. En hurtig langtur på 10 kilometer, hvorav siste åtte kilometer gikk med et snitt på 4.00. Men det kostet, og siste halvdel gikk i det øvre skiktet av sone 4. Det var ei mølleøkt, og farta ikke helt reliabel, men jeg tror det ikke er så langt unna sannheten. Dette var omtrent det samme som jeg gjennomførte før halsbetennelsen.

Torsdag kveld gjennomført jeg ei standardøkt. 35 minutter sørover langs vestsida av Randsfjorden før jeg snur og løper tilbake. Totalt 70 minutter. Dette ble ei økt hovedsaklig i sone 2, men innslag av sone 1, og fullstendig fravær av sone 3. Turen ble denne gangen på 14,7 kilometer, snittpuls på 146 og snittfart på 4.43. Føret var stort sett hardkjørt snø (is), og asics sky-speed var litt glatte. Tussmørkt var det også. Godt jeg har ny refleksvest.

Jeg hadde endel sone 1 økter gjennom høsten og tidlig vinter, men tenker nå å bytte ut de med sone 2 økter (ja jeg er klar over at en del vil ha det til at det er lapskausøkter som verken er fugl eller fisk. Men jeg tror at ved kun tre økter i uka så kan de rolige turene fint gå i sone 2, i hvertfall når det begynner å bli senvinteren). 

Jeg bruker alltid å få til ei god økt i løpet av helga. Denne helga blir et lite unntak. I dag er det håndballturering på Hadeland etterfulgt av bursdagsfeiring hos svigers. I morgen, søndag, derimot så får jeg lagt inn ei alternativøkt. En to-tre timers trugetur i dypsnø. Vi skal merke turstier i Fluberg, og det gjenstår litt distansemåling mellom DNT-skiltingen vi planlegger. Skal vi ha skiltene klare til vårens åpning, så må de bestilles opp om ikke så lenge. Det loggføres som en rolig langtur til tross for at den mekaniske belastningen er noe tregere...:-)

Trugetur Attjernsrunden, Roger, Endre og Lars
Ivrige turgåere krysser Olamyra mellom Bergegarda og Fluberg. Stien blir skiltet til sommeren.

Jeg har tidligere i vinter gått høyt ut med å si at jeg skal stille til start i konkurranseklassa på Landåsløpet i slutten av februar. Landåsløpet er et ikke rent stort lokalt renn, med status som et useedingsrenn til Birken. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gå meg noen skiturer i vinter, men jeg har prioritert formtopping til Kenya istedenfor. Med kun en skitur i beina har jeg fått litt kalde føtter, men jeg får skylde på at det er nesten 20 kalde ute i helga og håpe at de blir varmere over helga. Taktikken nå er å fortsette å prioritere løpeturer og kanskje moltrene noen stakeøkter siste uka. Diagonalkondisen er vel relativ grei (alt er relativt), men utholdenheten i stakemuskulaturen er heller laber. Men heldigvis er stakeforholdene supre i Fluberg for tiden. Det er kjørt løyper i den gamle traseen langs valdresbanen mellom Bjørnerud og Dokka. Ca 15 km bortimot padde flatt. Her kan jeg kjøre stakeøkter (må vel innrømme at det må være isete underlag for at jeg skal holde meg stakende lenge på flatmark). Denne scooterkjørte togtraseen må være ypperlig for trening til langløp som Birken og Marcialonga og andre stakemaraton. Flatere "trikkeskinner" må man lete lenge etter. Jeg har de siste årene skrevet mye og mangt om valdresbanen hvilke muligheter som ligger og venter bak en kjærkommen nedleggelse. Her er en lenke til en tidligere bloggpost om valdresbanen på vårt velforeningsnettsted fluberg.ning.com  
Valdresbanen vinterstid. Ingen togtrafikk siden 1999, men formelt sett ikke lov å ferdes langs banen da det kan komme tog når som helst....Nå ryktes det at det er nesten sammenhengende skispor fra Eina til Dokka.   

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Seiglivede myter om tredemølla

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.