Landåsløpet: Lek eller alvor? På tide å dempe prestasjonsfokuset.

Sesongens eneste skirenn nærmer seg. Om ei uke går Landåsløpet av stabelen. Jeg har begynt skippertaket. Det kan fort virke litt desperat nå som dagene til forberedelse kan telles på ei hånd. Jeg er et godt stykke unna å kalle meg en skiløper. Vel, alt er relativt, men for at jeg med trygghet og overbevisning skal kalle meg for skiløper så må det til mer enn åtte-ti skiturer i løpet av en vinter. Men det er jo en fin treningsform, og jeg synes det er fint å støtte opp om lokale arrangementer. Landåsløpet er en fin runde med start fra Bergegarda skistadion som ligger klin inntil riksveien mellom Gjøvik og Dokka. Se mer på fluberg skiklubbs nettsider. Runden som skal gåes er på ca 22 kilometer og går over Vestrumsbygda og langsetter Landåsvatnet før den går ned igjen til Hævop og Bergegarda skistadion. Løypeprofilen forteller om en ganske tøff åpning de første 7-8 kilometrene, men forholdsvis grei siste halvdel.


Nytt av året er at Fluberg skiklubb har investert i ny sporsetter. En skikkelig sporsetter som gir langt bedre løyper enn den forrige. Dette fører forhåpentligvis til fastere spor, mindre "gjennomstaking" og mindre småhumper. Jeg for min del synes det er litt artig å gå i småhumpete løyper. Det oppfordrer til mer leken skigange hvor man må time fraspark og gli i forhold til humpene. I alle fall mens man fortsatt har litt krefter til overs.




Jeg kjenner spenningsnivået stiger i forkant av løpet. Egentlig uten grunn. Presset sørger jeg jo selv for. Det skal være greit å gjennomføre runden, jeg har da gjort det de to siste årene. Men det er nå det med startnummer da. For ti femten år siden var konkurranse mer alvorstynget. Da var målsettingen hardere og persene skulle senkes.

Nå har jeg glidd over i en annen fase, og da kan jeg ikke leve videre med samme konkurransepresset. Å endre konkurranseinstinktet er en langtekkelig prosess. Det viser seg at det er lettere å droppe konkurranser istedenfor å senke prestasjonspresset. Det er jo bare tull. Langrennsløp er heller ikke det jeg først og fremst trener for. Kanskje det er derfor jeg synes det er mindre krevende å starte i langrennskonkurranser enn løpskonkurranser. Der har jeg mindre å bevise både for meg selv og andre. Jeg synes uansett ikke det er nevneverdig kult å bli staket i fra av 70-åringer, men jeg håper at det også sier litt om formen på noen av de pensjonistene som deltar i løpet.... Jeg liker jo å tro at jeg er i god form. Jeg liker vel egentlig at andre også tror det hvis jeg skal være ærlig. Og da liker jeg ikke å måle prestasjon med ski under beina.

Landåsløpet samler ikke så mange skigåere. Det har vel vært ca 15 startende i konkurranseklassa og en god gjeng som går uten tidtaking. Det er plass til så mange flere. At løpet ikke er et seedingsrenn til Birken gjør at de ihuga langrennsløperne ikke legger det inn i oppkjøringa. De velger heller Madshus skimaraton helga før. Med unntak av et knippe Nereng-karer og noen andre slengere som bruker å knive i toppen hvert år. Det hadde vært moro hvis flere hadde fjernet noe av prestasjonspresset og konkurranseangsten og blitt med på runden. Vi er en liten gjeng fra Fluberg som nå etterhvert har lagt inn dette løpet som en tradisjon. Vi er nok et godt stykke bak teten allerede opp de første bakkene, men synes det er morsomt å kjenne litt på formen. Det er litt motiverende å ha noe å trene mot (dersom man ikke gjør det for alvorlig vel å merke...).

Den siste uka har altså fokuset på langrenn blitt litt større. Jeg har fått gjort unna et par langrennsturer forrige uka, og til og med tatt ei lita stakeøkt på ei concept 2-stakemaskin på Totenbadet. Også hadde jeg ski på beina på lørdagens klubbrenn i Bergegarda, men det ble vel to kilometer på ca tre timer. Jeg kan iallefall konstatere at en treåring ikke går fra meg på ski enda.

De to ordentlige skiturene har foregått på Valdresbanen. En 14 km-tur nordover tur/retur Land sag, og en tur sørover tur/retur Gabrielstuen. Føret var for tungt til at jeg klarte å stake hele tiden så det ble en salig blanding mellom staking, dobbelttak med fraspark og diagonalgang. Litt sånn fartslekpreg med høy innsats på stakinga og "hvileperioder" i diagonalgang. Jeg er så heldig å ha applaus under diagonalgangen, jeg velger å la det motivere meg fremfor å ergre meg. Jeg gidder ikke å terpe tyngdeoverføring.

Jeg ser på skiforeningens nettsider at det er kjørt scooterløype på Valdresbanen fra Eina til Skrukli stasjon, det går også rykter om scooterkjørte spor i området rundt Hov stasjon. Og jeg vet med sikkerhet at det er sammenhengende løype mellom Dokka og Gabrielstuen et par kilometer nord for Hov.

Er det noen som vet om det er kjørt spor sammenhengende mellom Gabrielstuen og Skrukli? 

I tillegg til disse langrennsøktene fikk jeg inn to løpeturer. Ei hard 9x1000 meters intervalløkt (pause 60 sek) på asfalt i jevn sone 4. Snittid på 3.55. Ikke veldig fornøyd med det, jeg hadde ikke mye å gå på. Jeg håper det bare var en litt dårlig dag. Den andre økta ble en kort og rolig tur på mølla på Totenbadet før resten av gjengen kom over Trevatna for å bade.

Med andre ord ble det ei god treningsuke. Denne uka må jeg klare å smette inn en eller to skiturer før søndagens renn. Jeg må unngå å bli så desperat at jeg blir "overtrent" før søndagen med helt mettet stakemuskulatur. Det vil jo være krise å bruke ett minutt eller to lengre tid på løpet.... :-)

Dette blogginnlegget er en slags utløsning av tanker og spørsmål jeg har knotet litt rundt de siste årene. Er jeg nødt til å være i knallform for å delta i en konkurranse? Må jeg fortsatt jage perser i en alder av 35 år? Må jeg lage meg så stor fallhøyde i forkant av konkurranser?


















Kommentarer

  1. Åssen gikk den "fryktede" skituren?

    SvarSlett
  2. Blogginnlegg er i tura. Jeg fikk bare litt problemer med værskiftet.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng