Vestlandsløping

Sentrumsløpet og nydelig østlandsvær ble byttet ut med lapskaustrening og horisontal nedbør langs dype vestlandsdaler.  Svigerslektningers konfirmasjon bragte oss over Hardangervidda denne helga. Noe av det beste med reiser til mer eller mindre fremmede plasser er å løpe seg lokalkjent.
Husedalen i Kinsarvik ble delvis forsert. Det ble litt vel drugt å ta turen helt opp på Hardangervidda denne ettermiddagen. Her fra dammen ovenfor Tveitafossen med Hardangerfjorden i bakgrunnen. 
Hardangertun i Kinsarvik ble valgt som helgas overnattingssted, så googlesøket mitt etter mulige løperuter tok utgangspunkt derfra. Søket endte nesten som jeg trodde. På vestlandet har man stort sett tre muligheter: Innover fjorden, utover fjorden eller rett oppigjennom. Det gode med Kinsarvik er at elva Kinso renner langs et ikke altfor bratt og innbydende dalføre, og at noen turivrige har lagt sine sjeler i å etablere en tursti fra fjord til fjell. Hardanger Fossasti hadde utgangspunkt 50m fra Hardangertun og går helt inn på Hardangervidda via flere praktfulle fossefall, noen dessverre kraftig redusert av kraftstasjoner.

Jeg er i ferd med å fokusere mer på terrengløp denne forsommeren, med både fjellgeita på Beitostølen og Birkebeinerløpet helga etter. Dermed var det særs passende å reise vestover og få løpt litt i terrenget. I dalstroka innafor ligger snøen fortsatt i de skyggefulle deler av skaugen.

Etter å ha kjent på litt tunge bein den siste uka har jeg holdt meg til rolig trening de siste dagene. Jeg kan se tilbake på ei uke med tre rolige turer (tot 43km) i sone en og to. Nå så jeg for meg en rolig tur innigjennom Husedalen. Men jeg slet med en motstridende tanke. Jeg hadde jo også lyst til å komme lengst mulig innigjennom før jeg snudde. Og tida var avtalt med familien på forhånd. Jeg hadde 65 minutter til rådighet. Dermed ble tempoet skrudd gradvis opp, og innover dalen ble turen som en typisk kenyansk langtur, progressiv opp til god sone 4. Etter å ha knipset litt på toppen Tveitafossen dundret jeg nedatover med litt for dårlig tid. Så returen gikk heller ikke sakte.. Raskeste kilometer var rett rundt 3.30 (i nedoverbakke vel og merke)... Men beina var pigge så jeg velger å tro at dette var det rette.
Familien satt klar med nystekt Pizza på Hardangertun, så farta ble økt til hakket raskere enn lukkertida på kameraet. 

Jeg fikk til og med klemt inn en tur tidlig mandags morgen før avreise. Det var litt hardt å bryte seg ut kl 07.00 i kraftig sludd, men du verden så godt å komme tilbake til hytta og få servert frokost og kaffe.

Nå nærmer de første konkurransene seg med stormskritt, så etter ei uke med beina på lading så passer det godt med et par uker med flere intensive intervaller og noen harde gjennomkjøringer.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng