Løping og Kenya i første rekke

Om ikke mange ukene sitter jeg og Geir-bror på flyet til Iten, Kenya. Langdistanseløpernes Mekka, en once in a lifetime-opplevelse for meg og Geir-bror. Ihuga løpefantaster som vi er. Ikke i prestasjon, men i hjerte og sinn. Vi er løpere, til tross for vår relativt trege toppfart over tid. 

Vårt nært forestående Kenyaløpseventyr ble initiert av vår gode (og mye bedre) løpervenn Arne Mjelde Sæther i sin higen etter ytterligere forbedringer (1.06 på halvmara). Han inviterte oss med som på en av sine fire årlige høydeopphold, mest som "selskapsdamer" da han synes slike soloopphold over flere uker kan bli litt kjedelige. Men nå viser det seg at han sliter med skader, og turen hans henger i en tynn tråd. Men jeg og Geir-bror fortviler ikke. Vi får en kjempetur uansett. Og vi hadde aldri fått/tatt denne muligheten hadde det ikke vært for Arne. Som travle småbarnsforeldre var det godt å ha en som lokket og motiverte oss til å våge dette (samt få tillatelse i heimen :-) .

Denne innledningen har ført meg videre til bloggingens verden. Mon tro om den dreier i rosa, brun eller grønn retning. I første omgang vil den omhandle min løping, løping generelt og kenya spesielt. Den vil inneholde innlegg med mer treningsfysiologisk fokus, samt innlegg i koblingen løping og folkehelse. Jeg vil tro bloggen alt i alt vil være som en salig blanding av Per Fugelli, Jan Helgerud og Marius Bakken. Til slutt heller jeg over en solid dose allostatisk belastningsteori og krydrer med evolusjonslære på toppen (Eller bør evolusjonslære og allostatisk overbelastning være en av de grunnleggende ingrediensene?) 

Vel.... brake me a leg.